hjem     nettstedkart     skriv ut
Hjem > BREV > Brev til en bror


Dette brevet, som til slutt mer eller mindre lignet en bok, skrev jeg til en broder etter at vi hadde utvekslet et par linker til taler/prekener som står i radikal opposisjon til hverandre. Jeg delte først en link til en opplesning av ”God is Love,” som er en av delene i J. Preston Ebys ”The Saviour of the World-Series.” Etter dette delte broderen en link til en tale av David Pawson med tittelen ”The True God and The True Gospel.” Disse to herremennene har ganske diametrale syn på Gud, Hans Hjerte og Karakter, og selvfølgelig: Synderens endelige skjebne. Jeg ble så utfordret etter å ha hørt Herr Pawsons utleggelser om den ”sanne” Gud og det ”sanne” evangelium, at jeg følte meg nødt til å endelig skrive til min bror, lette mitt hjerte og dele med ham HVA, HVORDAN og HVORFOR jeg tror som jeg tror. Resultatet ble et nærmere 80 sider langt brev (bok) inklusive diverse tillegg som jeg har oversatt og utarbeidet tidligere. Disse tilleggene finnes allerede på disse nettsidene. Før eller siden ville våre ”teologiske” stier uansett ha krysset hverandre. Derfor dette brevet. Helt til slutt kan du lese broderens tilbakemelding.

Talene som er bakgrunnen for dette arbeidet finner du for nedlasting her:


”God is Love”

”The True God and The True Gospel”



Hva, Hvordan og Hvorfor jeg tror det jeg tror

av Eric Perroud


Kjære bror.

 

Guds fred og velsignelse over deg og dine.

 

Jeg har nå lyttet igjennom David Pawsons tale. Det er mange tanker jeg sitter igjen med etter dette – tanker som jeg opplever at det er på tide at jeg deler med deg. Jeg kjenner at det er like greit at jeg gjør dette nå, da vi uansett før eller siden ville kommet inn på temaer hvor vi avviker i vår forståelse av Skriften. Dessuten synes jeg det er like greit å presentere disse tankene i brevform, både for min egen del i det jeg kan presentere (noen) av mine overbevisninger kanskje litt mer ryddig, og for din del da det gir deg anledning til å lese det jeg deler i ro og mak – noe jeg selvfølgelig håper du vil gjøre.

 

Jeg skal på de følgende sidene gjøre et forsøk på å presentere, på en noenlunde ryddig måte, noen av de sammenhengene jeg legger til grunn for hvorfor jeg tror det jeg tror. Jeg kommer til å konsentrere meg om doktrinelle omstendigheter rundt begreper som aion/aionios (evighet/evig), gehenna (helvete) og ”fri vilje” kontra Guds vilje og ”egenvilje.” Jeg forventer på ingen måte at du etter å ha lest dette sitter igjen med en ”aha”-opplevelse eller at du er enig med meg i det jeg presenterer, men kanskje du i alle fall sitter igjen med et bedre grunnlag for å forstå hvorfor jeg tror som jeg tror. Bare det hadde vært mer enn nok for meg til å oppleve at den tiden jeg har lagt i dette brevet har vært verdt det. Kanskje du til og med sitter igjen med noen spørsmål som du ikke har hatt før. Spørsmål er bra! Spørsmål tvinger oss til å ”granske hver dag i Skriftene om det forholder seg slik som det blir sagt.”

 

Det som i det små begynte som et brev til en broder, ble etter hvert som jeg ble minnet på at vi må være forsiktige med å ta lett på Guds Ord, heller til det som nå kan se ut som en liten bok. Etter hvert som konseptet ”summen av Ditt ord” mer og mer går opp for meg, erkjenner jeg, midt i en jungel av motstridene tradisjoner, menneskelige forskrifter og varierende oversettelser av de opprinnelige Hellige Skrifter, at det å på en omsorgsfull måte skulle presentere selv det som på overflaten ser ut som enkle bibelske sannheter, likevel ikke alltid er så enkle som man skulle tro. Hvor mye mer ikke det å skulle forsøke å presentere et bibelsk trosforsvar for en overbevisning som flertallet ikke aksepterer?

 

Det er lurt, tror jeg, i denne sammenheng og også ha i bakhodet at både sekulær historie og bibelhistorie bekrefter at det å ”holde med flertallet” i seg selv aldri har vært et kompliment. Flertallet har ALDRI hatt rett, i alle fall ikke flertallet i Guds Bok… ikke om noen ting. Flertallet hadde ikke rett da de gjorde opprør mot Moses (og i det videre mot Gud) i ørkenen! Flertallet hadde ikke rett da de skulle spane ut og innta det Lovede Landet! Flertallet hadde ikke rett da de drepte hver eneste av de profetene Gud sendte for å tale dem til rette! Og flertallet hadde ikke rett når det gjaldt Jesus fra Nasaret! Faktisk så drepte flertallet vår Herre Jesus… Guds ord sier i Forkynneren:

 

”Det som har vært, er det som skal bli, det som har skjedd er det som skal skje. Det er INTET NYTT under solen.”  (Fork/Pred 1:9)

 

I lys av dette kan man jo spørre seg om ikke vår Gud gjentar historien? Selv tror jeg det på det sterkeste, faktisk ikke bare fordi Guds Ord sier det, men også fordi historiskvitenskapelige undersøkelser bekrefter at utallige lignende historiske begivenheter går igjen og igjen, og ikke nok med det… de ser ut til å så langt ha gått igjen i konkrete og bestemte tidsintervaller og tidssykluser. Flertallet gikk glipp av ”Guds Ord” da Han vandre iblant dem. La oss ikke tillate oss å forherde oss inn i dogmer og doktriner slik at vi kanskje, i vår tid, går glipp av Ham på nytt.

 

Innledningsvis ønsker jeg å gjøre noen poenger som jeg opplever at er særdeles viktige å ha på plass som et grunnlag for en hver utveksling av ideer og forståelser av og rundt de Hellige Skrifter.

 

 

(1) HVA ER DET SOM AVGJØR DIN OG MIN FRELSE? Dette kan virke som et banalt spørsmål mtp at vi begge nok har mer enn middels kjennskap til bibelen, samt at vi begge har vandret i tro på Herren Jesus Kristus i mange år, du nok lenger enn meg pga din oppvekst. Likevel er det et fundamentalt viktig spørsmål og både stille, reflektere rundt og svare på.

 

1 Kor 3:10-11 forteller oss:

Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre på den. Men enhver se til hvordan han bygger videre. For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.

 

Altså forteller Paulus oss her at den grunnvollen som er vårt utgangspunkt, som vi skal bygge videre på i våre kristne liv, ER Jesus Kristus. Så kan man alltids spørre: Hvilken Kristus? Frelseren av kun ”de utvalgte” slik som Kalvinisten forkynner, frelseren av kun de som gjør et klokt valg i dette livet slik som Arminianisten forkynner, eller frelseren av alle mennesker slik Universalisten forkynner? Hvis vi for en stund ser bort ifra disse tre forskjellige teologiske retningene innefor kristendommen, og fokuserer på grunnvollen, så ser vi altså att grunnvollen fortsatt er, og være, Jesus Kristus vår Herre.

 

Rom 10:9-10 forteller oss:

For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist Ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.


Personlig er jeg av den tro at dette verset stikker mye, mye dypere enn bare det ”å si ordene” og ”gå i kirken” og ”være en kristen,” noe jeg tror også du er enig i. Jeg tror at det å bekjenne Herren Jesus Kristus går langt utover det å si ”Jesus Kristus er Herre.” Hvem som helst kan (… i den Hellige Ånd… 1 Kor 12:3b) si ”Jesus er Herre,” men hvis ikke vedkomnes LIV også bekjenner at ”Jesus Kristus er Herre,” er de talte ordene til ingen nytte. Den troende må altså fortsette i troen, fortsette i Ånden og holde fast ved bekjennelsen for at han eller hun skal bli frelst. Hvis vi nå for poengets skyld konsentrerer oss om den enkle, bokstavelige forståelsen av dette verset, på overflaten (for å kalle det det), så ser vi at det som avgjør vår frelse i første omgang er bekjennelse og tro - bekjennelsen av ”grunnvollen” Jesus som Herre, og troen på at Gud oppreiste ”grunnvollen” fra de døde.

 

For ordens skyld tar vi også med Ef 2:8:

For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.

 

Her får vi altså tilleggsopplysningen om at Guds nåde er utgangspunktet for vår frelse ved tro, og at dette ikke er noe vi selv har iverksatt og kan ta ære for, fordi vi kan jo ikke ta ære for en gave vi har fått. Så vil kanskje mange si: ”Ja, men du må jo ta i mot den gaven som tilbys deg,” men Gud tilbyr faktisk ikke alle denne gaven nå. Hva sier Skriften:

 

”Mange [ikke alle] er kalt,… (Matt 22:14a)

 

På gresk er det ordet som er oversatt ”kalt” bokstavelig ”invitert.” Mange er invitert. Resten av dette verset forteller oss at av de ”mange” som er ”invitert,” så er kun et fåtall ”utvalgt”:

 

”… men få er utvalgt.” (Matt 22:14b)

 

Skal vi tro bibelen her så er det ganske klart at ikke alle blir gitt (eller ”tilbudt”) denne gaven (som troen er) nå, og man kan ikke ta i mot noe hvis det ikke først blir tilbudt.

 

Det er haugevis av bibelvers man kan inkludere i denne innledende kommentaren, men jeg nøyer meg med de 3 første fordi disse er godt etablerte og alminnelige kristne hjørnesteiner i Skriften, og som mer enn godt nok forteller oss hva vårt frelsesgrunnlag er.

 

Ok, så når vi nå har stadfestet hva vårt frelsesgrunnlag er, så kan vi i lys av dette også nevne noe av hva vårt frelsesgrunnlag IKKE er:

 

Vi blir ikke frelst ved å skrive lange teologiske brev til brødre og søstre! Vi blir ikke frelst ved eksepsjonell bibelstudieinnsatts! Vi blir ikke frelst ved å ta syv års teologisk utdannelse ved Menighetsfakultetet og det Teologiske Fakultet (hvis det er det det heter)! Vi blir ikke frelst ved gjerninger, uansett hvilke gjerninger (også det å ”begynne å tro og behage Gud helt av oss selv”)! Vi blir ikke frelst av godt oppmøte på møter, bibelgrupper eller stevner! Vi blir ikke frelst av å være ”flinke til å be!” Vi blir ikke frelst av ”vår kirkes eller menighets eller felleskaps eller organisasjons trosbekjennelse! Vi blir ikke frelst av teologi (som egentlig ikke er annet enn ”teorier” om Gud)! Vi blir ikke frelst av å være enige om alt i Skriften! Jeg blir ikke frelst av å være enig i din forståelse, dine overbevisninger og dine syn på bibelske temaer, selv ikke store doktrinelle temaer, og likeledes blir ikke du frelst av å være enig i min forståelse, mine overbevisninger og mine syn på bibelske temaer, selv ikke store doktrinelle temaer! Ingen av oss blir frelst av å enten være enig i J. Preston Ebys artikkel ”God is Love,” like lite som noen av oss blir frelst ved å si seg enige med David Pawsons ”The True God and The True Gospel.”

 

Hva er det vi alltid kommer tilbake til? Jo, bekjennelsen av ”grunnvollen” som er Jesus som Herre, og troen på at Gud oppreiste denne ”grunnvollen” fra de døde. Altså kommer vi ikke utenom det faktum at det er nettopp dette vår frelse hviler på; bekjennelse og tro – ikke menneskers teorier (teologier) om Gud.

 

Broder Pawson skjønner jeg er en klassisk helvetestroende. Jeg har blandede følelser etter å ha hørt nevnte tale av ham. Selv om han gjorde (etter min mening) flere gode poenger vedrørende den kristne kirkes tilstand, poenger som gikk på manglende omvendelse, undervisning (hvis man kan kalle det det) som forkynner at ”alt går” osv., kan jeg ikke annet enn å konkludere for min egen del at talen hans gjorde meg noe nedtrykt – og dette mest sannsynlig fordi han og jeg (muligens også du og jeg) har to ganske forskjellige forståelser av Guds natur; HVEM Han er, HVA Han er og HVORDAN han er. Våre syn på, og overbevisninger om, Gud er forskjellige. Det betyr ikke på noen måte at ”grunnvollene” våre er ulike. Men hvem har rett? Tar Eby feil, mens Pawson har rett, eller omvendt? Kan vi egentlig oss imellom felle en konkret dom over disse to mennenes avvikende forståelse av hvordan Gud er, og er det i så fall riktig av oss å gjøre det? (Ref 1 Kor 4:5 – Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer.) Kan det på en annen side være at begge disse mennene er overbevist om ting som både er riktig og feil? Kan det være at begge to sitter på guddommelige sannheter, men også kjødelige feil? Paulus forteller oss i 1 Kor 11:19 at: For det være partier blant dere, for at de ekte kan bli åpenbare blant dere.” Nå tror ikke jeg man blir frelst ved å holde med enten det ene eller det andre ”partiet,” fordi frelsesgrunnlaget atter en gang er bekjennelse og tro. Det som i det videre kan være interessant er om man klarer å ”være kristne” mot andre kristne som ikke deler de samme partier? Kristne er notoriske for å elske syndere (slik vår Herre befaler oss), samtidig som vi hater andre kristne som ikke sier seg enige i våre vedtatte og oppleste doktriner, i våre teorier om Gud – dette er en mørk og tragisk kirkehistorie et sørgelig vitnesbyrd om. Ta bare som eksempel den romersk-katolske kirkes forfølgelse av kjettere (det vil si troende som ikke var enige med deres teologi) og forsovidt ”andre uomvendte.” Resonnementet var slikt at siden disse menneskene kom til å ende i helvete likevel, så kunne likeså godt ”kirken,” som Guds instrument her på jorden, gjøre ”sin del” av jobben for ham. Eller John Calvin, kalvinismens store far og grunnlegger, som fikk noen av sine teologiske motstandere brent hvorpå han brukte et spesielt grønt treverk som brant ekstra sakte.

 

Så hvor er det jeg egentlig vil med dette? Jo, jeg ønsker på bakgrunn av det jeg har diskutert så langt, som en innleding, å bekrefte hva vår ”grunnvoll” er, nemlig Jesus Messias. Vår frelse står og faller på denne grunnvollen, men mange kristne har etablert flere grunnvoller som de sidestiller med denne ene, sanne ”grunnvollen” som er Jesus. Noen har for eksempel etablert (kanskje ubevisst) en grunnvoll nr 2 som sier at ”hvis du ikke aksepterer doktrinen om treenigheten, så er du ingen ekte kristen,” og/eller en grunnvoll nr 3 som sier at ”hvis du ikke aksepterer helvetesdoktrinen slik jeg gjør det, så er du ingen ekte kristen, din evige skjebne står i fare, og du risikerer å gå fortapt i det Augustinske helvete nettopp fordi du ikke tror det er det jeg tror det er.” Men da lurer jeg…. Er det ikke ”grunnvollen” som avgjør min frelse? Hvor kommer disse andre grunnvollene fra? Og det finnes enda flere grunnvoller, som bl.a. går på sabbat, tiende, mat, klær, lovsang, tungetale, orgel eller synt, parkett eller vegg til vegg teppe  osv. osv. – litt avhengig av hvilken av de mer enn 3000 verdensomspennende kristne grupperingene man tilhører. Forteller biblene oss om flere grunnvoller? Så vidt jeg har fått med meg, så gjør de ikke det, men fordi både treenighet og den ortodokse helvetesforståelsen (den som har vært det kristne flertalls overbevisning helt siden den offisielt ble tatt opp og innført av keiser Augustin i det 4. århundret) er så til de grader innprentet i det store flertall av kristne sinn, så blir man automatisk ansett som en kjetter hvis man ikke bekjenner treenighet og ortodoks helvetesforståelse, selv om man derimot bekjenner ”grunnvollen.” Heri ligger en stor fallgruve for mange kristne tror jeg. Det er din og min bekjennelse av og tro på Jesus Kristus, vår Herre, som frelser oss, ikke om vi er enig med hverandre om hva helvete er. Altså tør jeg med frimodighet påstå at min personlige frelse ikke avhenger av om jeg er enig i hva verken Pawson, Eby, C.M. ;) eller det store kristne flertall mener at helvete er. Hvis vi er enige om dette, har vi (tror jeg) et godt utgangspunkt for videre utveksling av tanker og ideer rundt vår felles tro på ”grunnvollen,” og for videre samtaler fremover. For det er jo klart at hvis du tror at jeg går fortapt, mister min frelse og ender opp i helvete fordi jeg ikke bekjenner grunnvoll nr 3, så kan det bli veldig prøvende å skulle ha meningsfylte samtaler rundt og om Guds Ord. Jeg på min side tror ikke at du (for å gjøre et litt søkt eksempel – håper du kan tilgi meg) er på vei til helvete fordi du tror på det slik du gjør, fordi det er (atter en gang) bekjennelsen og troen på du vet Hvem, og hvordan dette bærer frukt i ditt kristne liv som avgjør din frelse.

 

 

(2) HVA ER VI EGENTLIG REDDE FOR? Vi kristne har blitt så formet av våre umiddelbare religiøse miljøer og vår egen forsamlings vedtatte læresetninger, at vi er blitt livredde, ikke egentlig for å falle fra den sanne levende Gud, men fra vår egen menighet. Vi er pga en kontinuerlig instruks om ”å passe oss for vranglære,” ”pass på så dere ikke blir ført vill,” og ”pass på så djevelen ikke får lurt dere,” blitt livredde for å (tror jeg) la oss utfordre, redde for å utfordre vedtatte læresetninger og redde for å tenke annerledes enn de som ”har ansvaret.” Men oppi det hele tenker vi kanskje ikke et sekund på at det kan være sider, elementer eller deler ved vår egen forståelse og forkynnelse av Ordet (så langt vel og merke) som faktisk IKKE er sannhet. Det faller oss liksom ikke inn at det muligens kan være at vi eller vår menighet eller våre eldste ikke har all åpenbaring… jeg snakker ikke minst til meg selv. Det er ingen som har all åpenbaring i dag. Bare tenk på hvor stort hode det mennesket ville fått hvis Gud hadde gitt en eller et fåtall all åpenbaring.

 

Personlig tror jeg Gud holder tilbake litt eller mye fra alle slik at ydmykheten vår kontinuerlig settes på prøve. Paulus selv sier jo underveis ”for vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis (1 Kor 13:9). Dette kunne til og med selveste Paulus si selv om det var han som ble gitt oppdraget å fullføre Guds Ord (Kol 1:25). Legg også merke til hva Paulus sier videre i 1 Kor 13:10 ”Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende.” Vi er ikke der ennå. Vi ser fortsatt stykkevis, men vi kommer til å se hele den ENE sannhet en dag, og hvor jeg gleder meg til det. Tenk, kun én Kristi Kropp i stedet for 3000 forskjellige grupper som alle leser fra flere hundre forskjellige oversettelser og versjoner av Guds Ord, og som alle mener at de har rett… vedrørende alt selvfølgelig.

 

Vi er blitt redde for å falle fra våre egne læresetninger, som vi i tillegg forveksler med ”summen av Ditt [Guds] Ord” (Sal. 119:160), og fordi kristne igjen og igjen prøver å få ”summen av Ditt Ord” presset inn i en boks, en såkalt ”trosbekjennelse” eller ”statement of faith,” og vi tror så sterkt på det som står inni denne boksen, så tror vi at alt det denne boksen rommer, for ikke å snakke om alt det den ikke rommer, ER hele sannheten om Gud. Jeg påstår at ingen klarer å få summen av Guds Ord (som er det som er sannheten) inn i en menneskelig trosbekjennelse. Vi forveksler rett og slett summen av Guds Ord med ”vår” sum av Guds Ord, i det vi ikke anerkjenner at kristenlivet er en prosess i det å bli mer og mer kjent med Gud, og forstå mer og mer av Hvem Han er og hvor Han skal hen, ikke bare hvor Han vil, men hvor Han skal. Vi har blitt så redde at vi gjør det stikk motsatte av det Berøerne gjorde som først

 

”tok i mot ordet med all godvilje,” og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik det ble sagt.” (Apg 17:10-11).

 

Legg også merke til hvordan bibelen forteller at mange av jødene kom til tro ETTER denne prosessen som beskrives i vers 10 og 11.

 

Jeg var også selv redd for å ”bli forledet” og ” lurt av vranglære” før, og jeg tror personlig at denne frykten for å ”blir forledet” (som egentlig, når alt kommer til alt, rett og slett er mangel på tillit til Gud, tillit til at Han kommer til å lykkes med det Han har for hver enkelt), kombinert med denne overbevisningen om at en troende kan ende opp i et uendelig Augustinsk helvete hvis han eller hun ”blir forledet” og ikke tror helt riktig, er den største årsaken til frykt for å grave dypere i Guds Ord og utfordre det som er opplest og vedtatt. Derimot hører man en sjelden gang at en bibellærer oppfordrer flokken til å utfordre, bl.a. Pawson selv gjør et poeng av dette i talen sin, noe som er veldig bra. Det er egentlig trist at ikke flere kristne oppfordrer til at man utfordrer hverandre på hva Ordet egentlig forteller oss både her og der. Hva er vi egenlig redde for? Kanskje vi er redde for å finne noe som rett og slett strider med vår egen forståelse eller våre tradisjoner og menneskelige læresetninger? Jesus selv refset jo fariseerne og sa i Markus 7:13:

 

”Slik gjør dere Guds ord ugyldig med de forskrifter dere har gitt videre.”

 

Guds Ord oversettelsen sier er det slik:

 

”Og dere setter Guds Ord ut av kraft ved de forskriftene dere har gitt videre.”

 

Interessante ord. Så blir spørsmålet: Kan vi være sikre på at dette ikke forekommer i større eller mindre grad i dag? Kan vi være sikre på at det ikke finnes ”fariseere” i dag? Uten å peke finger selvfølgelig… Hvem som helst kan jo egentlig være en slags fariseer, meg selv inkludert, så det gjelder jo hele tiden å bevare et ydmykt hjerte… slik at vi kan få nåde.

 

Ordet forteller oss i Efeserne 1:11:

 

”I ham har vi også fått del i arven, etter at vi forut var bestemt til det etter hans forsett, som setter alt i verk etter sin viljes råd…

 

Guds Ord oversettelsen sier: ”…Han som utfører alle ting etter Sin viljes råd.”

 

Det er faktisk ikke mange kristne som tror på dette verset. Det er ikke mange kristne som i dette tilfellet er villige til å ”ta det som det står.” Det er ikke mange kristne som virkelig TROR at Gud virker ALT etter Sin viljes råd, både i fortid, nåtid og fremtid. Selv trodde jeg ikke på dette verset før… jeg trodde på det med diverse menneskelige og filosofiske begrensninger lagt til. Nå derimot, kan jeg tro det akkurat som det står. Og jeg kan være trygg på at Gud har full kontroll over mitt liv og min frelse samtidig som jeg kan få lov til å stille spørsmål, være skeptisk til det jeg før har lært og vurdere forskjellige teologiske ståsted, for så og selv prøve det jeg leser eller blir fortalt opp mot Skriften uten å gå rundt i en konstant frykt om at ”nå må jeg inderlig passe på så jeg ikke blir lurt rett i helvete av djevelen.” Det er klart at djevelen forleder mennesker rett ut i fortapelsen, det er han også satt til, og han gjør en god jobb skal vi dømme ut ifra hvor mange som er frelst, og blir frelst, kontra hvor mange som er fortapt, og fortapes, (her og nå, i nuet), men nå tror ikke jeg at fortapelsen, om enn så alvorlig den er, er dette Augustinske torturscenarioet hovedstrømskristendommen sier at det er. Bare tenk på Romerne 9:22 som sier:

 

”Selv om Gud ønsket å vise Sin vrede og gjøre Sin kraft kjent, har Han likevel i stor langmodighet holdt ut med vredens kar som var gjort fullt ferdige til ødeleggelse…”

 

Ordet her oversatt ”ødeleggelse” er apōleian, en form av appollumi som faktisk ordrett betyr ”ødeleggelse.” [Se tillegget senere i brevet med tittelen ”Appollumi (Gresk for ”ødeleggelse.”)] Det som er interessant er at dette ordet også flere steder oversettes ”gå fortapt,” egentlig helt unødvendig når vi ser den enkle ordrette betydningen av ordet. Altså brukes de norske oversettelsene ”ødeleggelse” og ”gå fortapt” litt vekselvis om hverandre fordi de begge er oversatt fra ett gresk ord. Her er det også utrolig viktig å ikke tillegge ordet en større betydning enn det det opprinnelig innehar, for eksempel som å skulle sette likhetstegn mellom ”ødeleggelse” [appollumi] og ”brenne evig i helvete.” Uansett, hvis vi gjør det blir vi tvunget til å virkelig tenke igjennom de enorme implikasjonene av hva Romerne 9:22 forteller oss… nemlig at Gud faktisk har skapt diverse ”vredens kar” som Han i tillegg Har gjort klar (skapt for den hensikt) å kaste i helvete, og da burde enhver edruelig kristen begynne å lure på hva slags Gud det er vi tilber, som i Sin allmakt ikke bare utvelger oss til tro og rettferdiggjørelse, men som i Sin allmakt også skaper vredes kar (tenkende, følende mennesker) bare for å kaste dem i et evig helvete.

 

Bibelen forteller oss at vi lever i et massivt frafall fra sannheten (Apg 20:29-31; Gal 3:1), og dette frafallet startet allerede på apostlenes tid.

 

Apg 20:29-31
For dette vet jeg [Paulus]: Etter min bortgang skal glupske ulver komme inn blant dere, og de vil ikke spare flokken. Også blant dere selv skal det stå fram menn som fører falsk (villedende, forvrengt) tale for å dra disiplene etter seg selv. Vær derfor våkne...

 

Gal 3:1
Dere uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere slik at dere ikke lenger skulle lyde sannheten, dere som hos dere selv har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet?


Hvis glupske ulver kom seg inn blant disiplene like etter Paulus sin bortgang (og han forteller at det skal skje), hva er situasjonen nå, 2000 år etterpå? Hvis Paulus kunne refse Galaterne som hadde blitt forhekset allerede for 2000 år siden, hva kan situasjonen vise seg å være for den store kristne bevegelse i dag? Har denne utviklingen som Paulus sa skulle komme på mystisk vis avtatt eller opphørt slik at vi uten tvil kan stole på at den kristne kirke i dag ikke lever i et massivt frafall, men at alt er slik det skal være? Ta en titt på alle mega-kirkene der ute i verden, med arenaer som fyller opptil 80000 kirkemedlemmer, som har egne snakcs-stands, ball-rom og t-sjorter, med pastorer som grovt utnytter flokken og tar inn millioner av kroner og dollar i såkalt tiende, som flyr verden rundt i private jet-fly, kjører rundt i luksusbiler, har Rolex på armen og slår på folk med jakkene sine så de faller i bakken og ler og hyler og kakler som gale høner under såkalt inspirasjon av Den Hellige Ånd. Jeg vet at dette ikke nødvendigvis beskriver fullt ut situasjonen her hjemme i Norge, (selv om det også her finnes religiøse fanatikere som ler så de, unnskyld språket, driter på seg og gjør fulgedansen mens de "hyler seg til himmelen" - alt i Jesu navn selvfølgelig), i alle fall ikke i samme proporsjoner. Det som her er bemerkelsesverdig er at det som stort sett forkynnes rundt omkring i disse kretser hva gjelder store kristne hjørnestensdoktriner, som for eksempel læren om evig pine, er akkurat det samme som forkynnes rundt om i det kristne landskap her hjemme. Har kristne virkelig bevart "Åndens enhet i fredens bånd" (Ef 4:3), og hvor langt unna er vi ikke "troens enhet" (Ef 4:13).

 

Allan E. Chevrier skriver i forordet til sin bok ”Whatever Became of Melanie” følgende:

 

”Det å blindt og tankeløst klamre seg fast til en doktrine eller tradisjon, og hardnakket både motstå og avslå nærmere undersøkelse, er et tydelig tegn på den religiøse ånd, som er en kilde til sorg og stor fornærmelse mot Gud.”

 

[Boken er en slags teologisk spenningsroman som tar for seg Alice, en enslig kristen mor med ansvaret for tre barn. Når hennes eldste datter, som åpenbart lever i opprør mot Gud plutselig dør tragisk sender dette Alice inn i en forferdelig depresjon pga datterens uunngåelige skjebne, evig helvete. Denne depresjonen tvinger Alice til å grave dypere i Guds ord og gå grundigere til verks i håp om å kunne finne, i det minste, noe sjelefred. Dette er omstendigheter og spørsmål de som vokser opp i kristne hjem sjelden må forholde seg til eller ta stilling til fordi alle som oftest ”alltid har vært kristne.”]

 

Jeg har i alle fall vært der før. Jeg har vært pinsevenn jeg, og jeg var hellig overbevist om at ”vi hadde skjønt det” og at alle andre tok feil hvis de ikke så ting slik som oss… meg! Vel, ikke en gang til har jeg lyst inn under det åket, og det er ekkelt å tenke på hvor til de grader jeg selv nok var ”besatt” av en slik religiøs ånd.

 

 

 

(3) NÅR DET GJELDER BRODER PAWSONS TALE… så sa jeg jo innledningsvis at den faktisk gjorde meg litt nedtrykt. I et svakt øyeblikk av vantro fikk jeg, etter å ha hørt talen hans, det faktisk for meg at Gud ikke var glad i meg… at Han ikke elsket meg. Jeg slo dette raskt fra meg selvfølgelig, men litt av grunnen til at jeg tenkte som jeg tenkte er at jeg i alle fall fikk inntrykk av at Pawson forkynner en Gud som egentlig ikke er god, ikke god slik vi skrøpelige mennesker en gang forstår at god er. Jeg hørte en Gud som har en slik rettferdighet å forholde seg til, som er så hevet over vår villeste evne til å forstå, at den rettferdigheten faktisk blir til hat. Jo, det blir jo det siden denne rettferdigheten rett og slett fører mennesker i et evig helvete hvor de skal pines uten stans og uten noen som helst tilsynelatende hensikt. Og vi kunne ifølge Pawson tydeligvis ikke bruke ordet ”god” om Gud lenger selv om dette står i biblene våre, fordi ordet er blitt så misbrukt at det egentlig ikke lenger betyr det biblene våre sier at det betyr. ”Gå ikke ut i tjenestene deres og forkynn en Gud som er god eller som er kjærlighet, men som er rettferdig.” Det er ikke sikkert jeg gjengir ordene til Pawson ordrett, men dette var i alle fall en av de tingene han sa. For meg, slik jeg har lært Gud å kjenne, så er dette så til de grader fjernt fra det jeg så langt forstår at er Guds hjerte. Pawson gjorde et kjempepoeng av hvor få ganger Skriften poengterer at Gud er kjærlighet. Det var liksom bare å begynne å telle ”alle de ” gangene Skriften poengterer at Gud er kjærlig. Vel, skal vi kanskje heller begynne å telle over hvor mange ganger Skriften gjør et poeng ut av Guds miskunnhet, nåde og barmhjertighet? Det er ikke få ganger. Les bare Salme 136 og tell selv: 26 ganger i samme salme forteller ordet oss her at ”Hans miskunnhet varer evig.” Og tenkt bare på at nåde, miskunnhet og barmhjertighet alle er kjærlighetsegenskaper, og de har alle sin rot i og sitt utspring fra en Gud som ER kjærlighet! (1 Joh 4:8).

 

Det er interessant at Skriften gjør et poeng ut av at Gud ER kjærlighet. Dette ER Han! Han består av kjærlighet. Dette er Hans vesen, Hans ”substans” på en måte. Nå, ikke vet jeg sikkert, men jeg har så langt ikke sett at bibelen gjør et poeng ut av at Han ER rettferdighet, at Han ER hellighet eller at Han ER rettskaffenhet. Selvfølgelig er han rettskaffen, hellig og rettferdig, men det virker ikke som vi finner i bibelen at Han beskrives å være rettferdigHET, å være helligHET og være rettskaffenHET slik som Han beskrives å VÆRE kjærligHET. Altså leser jeg ut ifra min bibel at Gud er både rettskaffen, rettferdig, hellig og god – og alle disse egenskapene har sin rot i og sitt utspring fra et vesen som ER KJÆRLIGHET. Broder Pawson ramset opp en del ting Gud ”ikke kunne” gjøre, som bl.a. å lyve, og jeg er helt enig med ham. Jeg påstår at det er flere ting Gud ikke KAN gjøre, og alle de tingene summeres opp i følgende:

 

Gud kan ikke gjøre noe adskilt fra kjærlighet… som Han jo ER.

 

En annen bibellærer sa en gang: ”Helvete er det perfekte hat, uten kjærlighet.” Jeg er så enig. Ikke misforstå meg! Jeg er ikke en av dem som søker å ”fjerne helvete fra bibelen,” kanskje fordi det er så forferdelig at ”det kan bare ikke være sånn.” Nei, at det ordet som gjemmer seg BAK det som populært oversettes ”helvete” i våre bibler er et alvorlig ord og en alvorlig sannhet med en alvorlig konsekvens, det betviler jeg ikke et sekund, men jeg tror på den annen side ikke at det er det Augustinske helvetesdogmet som har gått sin ”seiersgang” i den kristne kirke de siste 1500-1600 år.

 

Selv den mest håpløse hedning skjønner hva ”kjærlighet” og ”god” er. Vår Herre gir et godt eksempel på hva ”god” og ”kjærlighet” er i Matteus 7:9-10 hvor Han sier:

 

”Eller er det vel et menneske i blant dere som vil gi sin sønn en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk?”

 

Dette er ganske enkle og rett frem retoriske eksempler på hvordan en god og kjærlig far ter seg. Det er skrevet på en måte som hvem som helst kan forstå, akkurat slik det står skrevet. Og i tillegg gjør Skriften et poeng ut av at ”vi som er onde VET å gi våres barn gode gaver.” Og hvis vi som ER onde vet å gi gode gaver, hvor mye mer da ikke Gud som faktisk ikke er ond, men god? Vi kommer ikke utenom hva ”god” og ”kjærlighet” er. Vi er skapt i vår Fars bilde, og vi blir som kristne formant å etterligne Ham og bli mer lik Kristus i tanker, ord og gjærninger… Likevel blir vi tvunget til å akseptere en forvrengt ide om hva rettferdig, hellig, kjærlig og god er. Fordi vi ikke klarer å komme oss forbi denne doktrinen om ”evig fortapelse” så tvinges vi til å lese alle miskunnhetserklæringene, og nådeserklæringene og kjærlighetserklæringene og hellighetserklæringene i lys av domsordene. Hva om kanskje domsordene skal leses i lys av at Gud er kjærlighet og at Han har en god, rettskaffen og kjærlig hensikt i ALT HAN GJØR? Det for bli opp til den enkelte å søke Herren på disse tingene, men som du selv skrev i en mail til meg: ”La oss prøve alt og holde fast på det gode,” men hva om vår forståelse av hva ”god” er er blitt fullstendig forvrengt? Det er jo ikke umulig at det kan ha skjedd…? Alle skjønner jo hva godhet er, men det ser liksom ut til at det kun er oss kristne som virkelig forstår hva godhet er, at det ikke er godhet rett frem slik selv hedninger forstår det, men en godhet med kristne modifikasjoner. Jeg tviler på at Gud har én forståelse av godhet for hedningene, og en annen forståelse av samme konsept for den rettferdige kristne.

 

 Vi vet alle hvordan vi gremmes når vi hører nyhetshistorier om hvordan uskyldige mennesker blir offer for tortur, krigshandlinger og mishandlinger. Vi sitter trygt hjemme i våre sofaer og rister beklagelig på hodet i det vi sier: ”Ja, det er forferdelig.” Vi har en innebygd rasjonell forståelse av at slikt er forferdelig. Slikt er ikke bra, det er IKKE godt. Likevel går vi ut døra og proklamerer en Gud som ikke bare skal gjøre det samme, men mye verre ting mot alle de (altså hele den store masse av mennesker som har levd opp gjennom tidene) som ikke tar et visdomsfullt valg i dette livet. Altså, de samme menneskene vi nettopp hørte om eller så på TV lide urettferdighet, de skal Gud hive i evig helvete fordi de ikke ”tok i mot Jesus som sin personlige Herre og frelser.” Hvor ble det så av vår rasjonelle og fornuftige forståelse av hva ”god” og ”kjærlig” er? Og vi er jo skapt i Guds bilde og Han har Selv gitt oss en samvittighet som tydelig forteller oss hva som er rett og galt. Likevel tvinges vi til å akseptere en nærmest pervers forståelse av hva ”god” og ”kjærlig” er for å kunne forsone en ”god” Gud med en Gud som skal gjøre dette mot størsteparten av de mennesker som noen gang har levd.

 

Se på deg selv, som far til to små nydelige jenter: Stemmer det ikke at selv om du er streng, og formanende, og disiplinerende, og kanskje til og med innimellom ”straffer” barna dine når de har gjort noe galt ALLTID og HELE TIDEN gjør dette ut av kjærlighet for å korrigere, opptukte, oppdra og forme barna dine til modne og gudfryktige mennesker? Og en slik innstilling til straff er helt i tråd med den ordrette greske teksten av det som oftest gjengis ”evig straff” i Matteus 25:46: ”aionion kolasin” som ordrett betyr ”tidsalderlig korreksjon.” [Jeg kommer tilbake til mer rundt dette litt senere og hvorfor jeg er overbevist om at denne alternative gjengivelsen av disse greske ordene er riktig, og ”evig straff” er feil]. Du straffer aldri barna dine av ren skjær egoistisk selvhevdelse! Du straffer dem ikke fordi du er hevngjerrig, og fordi du for din egen del skal se til at de får lide pine fordi de har gjort noe galt… og ALDRI ville du (om du så var i stand til det) straffe jentene dine uten stans, uendelig, evig!! Det nekter jeg å tro! Det ville jo ikke hatt noen hensikt! Hva oppnår du i så fall med det?

 

Men… så, hvor kommer disse gode og hensiktsmessige kvalitetene fra, om ikke fra Gud? Og hvis du vet å oppdra dine barn på en måte som er god, rettferdig og rettskaffen, hvor mye mer da ikke Gud? Selv om en av døtrene dine skulle vokse opp å falle fra troen (Gud forby), ville du ikke sluttet å være glad i dette barnet! Du ville ikke sluttet å elske dette barnet! I så fall ville det vært i sterk kontrast til lignelsen om den bortkomne/fortapte sønnen. Legg merke til at denne sønnen var fortapt, men han vendte til slutt om (etter at han hadde lidd en del under konsekvensene og dommene av og for det han hadde gjort) og fikk komme tilbake til sin far. Han ble frelst for å si det sånn. Du ville som en god kristen fortsatt å elske din ”bortkomne” datter på tross av, og ikke på grunn av, slik som seg hør og bør en rettskaffen mann.

 

Litt av grunnen tror jeg til at jeg opplevde et øyeblikk av ”sinnssykdom,” i det jeg tenkte at Gud kanskje ikke elsker meg, var at jeg så inderlig vel vet at jeg ikke er noe bedre enn noen av disse hedningene som lever uten Gud der ute i verden. Jeg er ikke noe bedre! Jeg er garantert ganske mye verre enn mange av dem også, men jeg tror at fordi vår Far la straffen for all verdens synd på Kristus, så gjelder dette også meg, og forskjellen mellom hedningen og meg er at jeg vedkjenner dette offeret. Jeg tror det, mens han ikke tror det, og derfor kan jeg leve i takknemlighet til Gud.

 

Jeg vet at dette strider med hovedstrømskristendoms vedtatte doktriner, men jeg tror ikke et sekund at jeg selv, ved min egen såkalte ”frie” vilje helt uten guddommelig påvirkning og uten at Gud dro meg til Kristus, valgte nettopp denne Frelseren. Ut ifra min forståelse av Guds Ord så langt, så blir det å skulle hevde at jeg av min egen vilje har valgt Jesus, det samme som å gjøre selve dette valget til en gjerning jeg selv kan rose meg av. For da påstår jeg at jeg på egen hånd begynte å tro på Gud, akkurat som om jeg fra før hadde en guddommelig kilde inne meg selv som jeg kunne dra av til å ”bare begynne å tro.” Fordi jeg ikke av meg selv har valgt å tro på Kristus til frelse, men heller at Gud dro meg til Herren (Joh 6:44) og gav meg å komme til Ham (Joh 6:65), så vet jeg at min frelse og tro på alle måter er i Guds hender. Han kan forblinde meg like fort som han gav meg troen på vår Herre og frelser, Jesus Kristus. Han kalte meg! Han kalte meg av en mengde mennesker der ute, og jeg vet ikke hvorfor. Jeg vet bare at Han gjorde det fordi det passet Ham, og fordi Han hadde planlagt dette fra før verdens grunnvoll ble lagt.

 

Ef 1:4

”For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn."

 

når var det jeg med min ”frie” vilje valgte å tro på Jesus, når Skriften sier at jeg som troende var utvalgt i Ham fra FØR verdens grunnvoll ble lagt? Jeg for min egen del har kommet fram til at mye av den kristne hengemyren vi står fast i i dag hva gjelder doktrinen ”frelst av egenvilje” eller doktrinen om ”uendelig straff” har sine røtter i bl.a. hvordan kristendommen i det 4. og 5. århundret ble tatt opp som statsreligion under Augustin. Da kom også politikk inn i bildet, og menneskers læresetninger begynte for alvor å ta over for hva Skriften i seg selv forkynte. Ellers er vi ofre for et hav av upresise og dogmatiske oversettelser. De aller fleste versjoner og oversettelser av bibelskriftene som forekommer i dag er oversatt av teister som har vedtatte doktriner å forsvare. Hadde noen skolerte ateister gjort jobben med å oversette, tror jeg resultatet hadde blitt mye mer presist. Videre tror jeg vi har misforstått hva Skriftene forkynner rundt dette med tid, tidsaldre og såkalt ”evig.” Litt av problemet her tror jeg vi finner i bl.a. selve forordet til Guds Ord – oversettelsen fra Bibelforlaget som forteller oss at:

”Bibelforlagets bibelutgave bygger på direkte oversettelse fra grunntekstene, hebraisk, arameisk og gresk.”

Utgaven bygger på en direkte oversettelse, men er ikke en direkte oversettelse. Her snakker vi faktisk om en oversettelse av en oversettelse i det utgaven bygger på, men ikke er en direkte oversettelse. Her må man jo være åpne for at det kan ha skjedd ting med teksten når den går via dette mellomleddet. For ikke å snakke om det faktum at vi i dag har rundt 5000 enkeltstående deler av de greske skriftene, både fragmenter og hele nytestamenter, og selv ikke disse er i fullstendig harmoni på alle punkter. Man har altså til og med avvik mellom mange av de greske grunntekstene, som igjen er de manuskriptene bibeloversettere bruker for å utarbeide versjonene sine. Derfor har man manuskripter slike som ”textus receptus” (den mottatte teksten) og Westcott/Horts Greske Nytestamente (den kritiske teksten), og disse avviker på flere tusen punkter, men det har egenlig lite for seg å gå i dybden på disse avvikene hvis man ikke en gang klarer å oversette presist og konkordant verken den ene eller andre teksten.

Ellers står det også avslutningsvis i det samme forordet:

”Bibelforlagets bibelutgave har lagt vekt på et moderne, lettleselig språk, samtidig som en har bestrebet seg på en nøyaktig oversettelse fra grunntekstene.”

Dette, kjære bror, er ikke mulig å oppnå skikkelig tilfredsstillende, noe nå avdøde Per-Fraus Dolus sier så passende, og jeg siterer:

“Det ligger i språkenes natur at en pen oversettelse ikke er nøyaktig, og at en nøyaktig oversettelse finner sin egen skjønnhet uten hjelp.”

Per Fraus-Dolus, Professor Emeritus Komparativ Litteratur, Universitetet i Oslo (d. 1957). Fra Fraus-Dolus eget forord til arbeidet med oversettelsen av Ibn Fadlan – manuskriptene.


Det er mulig å legge vekt på et lettleselig språk samtidig som man bestreber nøyaktighet, men å faktisk oppnå begge disse to på en tilfredsstillende måte hva gjelder nøyaktighet og konkordans lar seg bare ikke gjøre. Tenk bare på hvor vrient det kan være å oversette fransk eller tysk, og til og med engelsk noen ganger, til en lettlest og presis ord for ord oversettelse til norsk. Når vi tenker på hvor vrient bare dette kan være, hvor mye mer når man forsøker å oversette slike komplekse oldtidsspråk som hebraisk og gresk til ”lettleselig” norsk. Jeg tenker som så at når det gjelder Guds sanne Ord til oss mennesker, så bryr jeg meg fint lite om oversettelsen er lettlest og ”ruller lett over tunga” hvis denne lettleseligheten går på alvorlig bekostning av detaljer og nyanser og til og med store og alvorlige doktrinelle anliggender. Hvis vi igjen går til forordet til Bibelforlagets versjon kan vi lese følgende:

”I spørsmålet om forskjellige lesemåter er det viktig å være klar over at ingen av forskjellene er av noen slik art at de kan så tvil om Bibelens budskap: frelsen i Jesus Kristus. Blant kristne finnes det forskjellige syn på hvilke håndskrifter som bør tillegges størst vekt, men uenighet om disse spørsmål bør ikke anfekte tilliten til kristne brødre og søstre.”

Dette er veldig interessant synes jeg. Her erkjenner utgiver at det finnes forskjellige lesemåter, for eksempel aionios = evig eller tidsalderlig. Det beste med denne delen av forordet er faktisk oppfordringen om at ”uenighet om disse spørsmål bør ikke anfekte tilliten til kristne brødre og søstre.” Det er jeg helt enig i. Det at du tror slik du gjør har for meg ingen som helst betydning i forhold til hvordan jeg anser din kristne integritet. Jeg håper du kan si det samme om meg. Her oppfordrer faktisk bibelforordet oss i ytterste konsekvens til å ha tillitt til hverandre selv om en mener at aionios skal leses evig, noe som gjør straffen fra Gud uendelig, eller om man mener at aionios skal leses tidsalderlig, noe som gjør straffen fra Gud endelig, men det er ikke mange kristne som faktisk tar budskapet i dette forordet til seg. Jeg har selv opplevd å bli åndelig steinet av kristne brødre og søstre fordi jeg har vært uenig med dem i eksempelvis lesemåten av aionios, dette mest sannsynlig pga de enorme konsekvensene det muligens kan ha for deres trygge og vedtatte forståelse av ”evig pine.”

Det som er skremmende er at selv i tilfeller hvor bibelredaktørene uten noen som helst problemer kunne vært 100 % konkordante, så har de i mange tilfeller likevel valgt å ikke være det! Det synes jeg er spesielt. Eksempelvis finnes det mengder av tilfeller hvor redaktørene helt fint kunne oversatt aion konsekvent til tidsalder, men så har de av idiomatisk årsaker (om setningen blir en ”fin” setning på norsk) valgt å skrive ”verden” eller ”evighet” i stedet, selv om dette ikke er riktig.

Ta for eksempel tilfellet med oversettelsen av det greske substantivet aion til hhv de tre forskjellige norske ordene verden, tidsalder og evighet, og dette samme ordets adjektivform aionios til evig. Hvis vi går til den så høyt aktede og veldig populære oversettelsen King James-bibelen, så ser vi at denne versjonen oversetter aion til ni (9!!!) forskjellige engelske ord: age, course, end, eternal, everlasting, evermore, (for) ever, never og world. Dette ene greske ordet kan jo ikke bety alle disse ni engelske ordene. Hvis vi eksempelvis går til Efeserbrevet (en nøkkelbok hva gjelder Guds plan for mennesket relativt til ”tidenes fylde”), så ser vi at aion er brukt syv ganger. Og av de syv gangene har KJV valgt å bruke fem forskjellige engelske ord (ages, course, end, eternal og world) for å oversette dette ene ordet. Og for å plusse på denne forvirringen, oversetter den det greske ordet genea (generasjon), et helt annet ord, to ganger til ”ages.”

På en annen side synes jeg det er veldig trist at man ved å legge opp oversettelsen slik man gjør, faktisk gjør Skriftene så til de grader selvsentrert i det oversettelsen er klar og tydelig hva gjelder ”min egen frelse,” men utydeliggjør avgjørende detaljer hva gjelder andre og mer panoramiske sider ved Guds frelsesråd, for eksempel ”frelsen i Kristus” til ALLE mennesker ved tidenes avslutning/ende (1 Kor 15:22-28). Ja, jeg må bare innrømme at jeg er veldig opptatt av Jesus ”alle menneskers frelser” (1 Tim 4:10). Dette er ikke bare fordi jeg rent psykisk og moralsk ikke takler tanken om at jeg tilber en  uendelig GOD og uendelig KJÆRLIG Gud som skal tillate at flesteparten av alle de Han har skapt skal pines uten stans uendelig, men også fordi jeg er fullstendig overbevist om at Guds rene ord faktisk forkynner at Han ved tidenes ende skal ”være alt i ALLE,” ikke bare alt i de som tror nå.

Fordi Guds plan vedrørende tidsaldrene, tidenes fylde og resten av menneskeheten så til de grader fordunkles av upresise oversettelser, formes man muligens ubevisst inn i en svar/hvitt-holdning hva gjelder Gud. Du er enten innafor eller utafor. Enten er du med i klubben eller ikke. Hvorfor gjør bibelutgiverne dette? Jeg har selv sett utallige eksempler på rett frem uærlige oversettelser av haugevis av ord og sammenhenger som er avgjørende i forhold til en større forståelse av Guds tidsalderlige hensikt. Det trengs ikke noe særlig dypt studie for å avdekke dette, men de færreste er vel egentlig klar over disse tingene. Ellers kan det jo alltids være at man ikke vil grave i dette fordi det kan føre en på kollisjonskurs med menigheten. Jeg sitter i alle fall igjen med en ubehagelig smak i munnen fordi bibelutgivere ved upresise oversettelser og uærlige gjengivelser avskriver resten av menneskeheten, vår slekt som bibelen sier. Jeg får litt følelsen av at ”’ingen av forskjellene er av noen slik art at de kan så tvil om Bibelens budskap: frelsen i Jesus Kristus,’ men forståelsen av resten av menneskehetens skjebne (som er direkte avhengig av en ærlig og presis oversettelse av nøkkelord og sammenhenger) er det ikke så farlig med.” Så lenge man har sin egen personlige frelse i boks… sin egen evige skjebne i orden, så er det ikke så farlig med resten av verden.

Jeg mistenker at dette også kan være en medvirkende årsak til hvordan så mange kristne i dag stort sett er opptatt av seg og sitt, uten å ofre en døende verden en eneste tanke, fordi ”… jeg er jo frelst.” Man ser det over alt egentlig, særlig i lovsang. Man synger ”jeg” og ”meg” hele tiden. ”Hva Du har gjort for meg Gud? Fantastisk!” Man glemmer fullstendig at det Gud gjorde for den enkelte troende på korset, det gjorde han for VERDEN! Du og jeg er bare særlig frelst nå (1 Tim 4:10). Du og jeg er bare noen velsignede tilskudd fordi Gud bestemte seg fra før verdens grunnvoll at bl.a. C.M. og Eric skal jeg kalle, gi tro og frelse i denne tidsalder, eller i denne ”evigheten” som diverse bibeloversettelser skriver. Jesus døde for VERDEN, ikke bare for den enkelte troende i hver tidsalder. Han døde for de som ikke tror også, og disse kan ikke tro uten at Gud gjør med dem som Han gjorde med oss: kaller på oss. Det kristne flertalls lovsang og fokus har blitt så selvsentrert. Meg, jeg, meg, jeg hele veien. Historien vitner om at en slik tilnærming til Gud var helt fremmed for de første kristne. De var mye mer ”vi”-orientert. Det var ikke snakk om meg og mitt, men om en felles Kristi kropp med Jesus som ”troens opphavsmann og fullender” (Heb 12:2). Det er Jesus som er opphavet til vår personlige tro, men det kristne flertall forkynner at de selv (ved sin enorme frie vilje) er opphavet til sin personlige tro. Her må jeg frimodig si meg svært uenig med flertallet, og svært enig med Guds Ord slik det gjengis i Hebreerne 12:2.

Videre tror jeg vi er helt på jordet hva gjelder Gehenna, det som populært gjengis som ”helvete,” og jeg tror vi gjør en stor og alvorlig feil i å forkynne at mennesket har en såkalt ”fri” vilje som er helt uavhengig av Guds vilje, særlig fordi man kun finner ”fri vilje” EN gang i Skriften, og det er i Ef. 1:5, og denne frie viljen tilhører Gud vår Far.

Et annet paradoks vedrørende ”fri” vilje er jo at hvis Gud virkelig er så maktesløs at Han ikke klarer eller vil bryte denne frie viljen for å kunne få alle frelst (nå?), som Han jo vil, hvordan skal Han da plutselig senere få alle disse samme vrange menneskene ned i ildsjøen eller helvete når det ikke er noen skiftende skygge hos Gud og Han ikke forandrer Seg? Hvis han ikke kan, klarer eller vil bryte den ”frie” viljen , da kan, klarer eller vil Han ikke bryte den ”frie” viljen senere heller, nettopp fordi Han jo aldri forandrer Seg.

 

(4) MIN VILJE, GUDS VILJE ELLER FRI VILJE? En av de største fallgruvene i dagens kristendom tror jeg er doktrinen om ”fri vilje,” men denne læren er så grunnleggende akseptert å være bibelsk innen kristendommen at man etter hvert blir immun mot alle de utallige versene som taler den kristne teorien om ”fri vilje” midt i mot. Som jeg nevnte over finner man kun én fri vilje i de bibelske skrifter, og det er Gud den allmektiges vilje… den er fri. Vi derimot har en egen vilje, men denne viljen er alt annet enn fri. Ok, man kan si at den er fri innenfor visse rammer, men hvilke rammer er det? Vel, et hint finner vi i Romerne 8:20-21:

”For skapningen ble underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av Ham som la den under forgjengelighet, men med håp, for skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom [slaveri] og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn.”

Dette er ikke et vers det undervises noe om rundt i kristne miljøer. Jeg har i alle fall aldri opplevd av dette er et vers ortodokse forkynnere tør ta i med en ildtang en gang. En gang jeg lyttet til en kalvinistisk forkynner undervise Romerne 8, gikk han igjennom alle versene unntatt disse. Han hoppet rett og slett over dem i det han leste fra Guds eget ord. Hmmm… lurer på hvorfor det. Det er skikkelig sært, for kalvinistene er skikkelig ”store” på Guds allmakt. Her står det ikke bare ganske tydelig at det er Gud selv som har lagt skapningen (hele skapningen) under forgjengelighet [ref. Rom 3:12], men at den samme skapningen som Han selv har lagt under forgjengelighet også SKAL BLI satt i frihet fra slaveriet.

Alle mennesker er i utgangspunktet underlagt forgjengelighet, og ikke bare det, vi er også slaver under synden, som Jesus Selv sier:

”Den som gjør synd er syndens trell [slave].” (Joh 8:34)

En slave er ikke fri, så langt der ifra. Han er en slave. Han må først bli satt fri for å kunne være… vel, fri. Og hvordan blir man så satt fri fra forgjengelighet og synd? Paulus forteller oss i Romerne 8:2 at:

Livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov.”

Altså, hvis det trengs en ”lov” til får å gjøre et menneske fri fra andre ”lover,” da er ikke dette mennesket fri. På ingen måte. La oss se på noen andre interessante vers i denne sammenheng:

”…så vi ikke lenger skulle være treller [slaver] under synden.” Rom 6:6

”Vet dere ikke at når dere stiller dere frem som tjenere [gresk: slaver] til lydighet mot noen, er dere tjenere [slaver] under den dere lyder, enten det er under synden som fører til døden [ikke evig pine i helvete], eller det er under lydigheten som fører til rettferdigheten? Men Gud være takk! Selv om dere har vært treller [slaver] under synden, er dere nå av hjertet blitt lydige mot den lærdomsform som dere ble overgitt til. Og etter at dere ble satt fri fra synden, ble dere tjenere [slaver] for rettferdigheten.” Rom 6:16-18

 

Her er det flere interessante sider rent bortsett fra det faktum at teksten igjen og igjen poengterer at et menneske ikke er fri til å for eksempel ”ta et valg om å tro på Jesus” før Gud griper inn og setter dette mennesket i frihet fra slaveriet det har vært under. Det som har plaget meg en stund, og som irriterer meg, er hvordan bibelredaktører ser ut til å bevisst være ukonkordante. Ta for eksempel dette med tjener/slave. Dette er to forskjellige ord som betyr ganske forskjellige ting ut ifra sammenheng. En tjener kan muligens leve av å være en tjener. Det kan for eksempel være levebrødet hans. En slave derimot har ikke sitt slavearbeid som jobb, han er ulønnet slave som gjør det han må og kanskje får kost og losji hvis han er velsignet. Der hvor jeg har satt inn ordet ”slaver” i Rom 6:16-18 er eksempler på at oversetterne ikke skriver inn i teksten det som skal være der. I min Guds Ord med fotnoter avsløres jo dette lett fordi det hver gang det står tjener i disse versene, er en liten stjerne med kommentaren: *treller. Hvorfor skriver ikke oversetterne treller eller slaver når det er dette som er riktig? Vel, jeg har en teori. Uten at jeg kan si det for sikkert, så tror jeg basert på det jeg har kommet over så langt, at bibelen alltid snakker om slaver og ikke tjenere. På hebraisk står det at Moses var en slave av Gud. Det står ikke at han var en mann med fri vilje som med sin frie vilje valgte å være en tjener for Gud. Nei, Jehova kalte på ham, og han hadde egentlig ikke noe valg. Han ble kalt inn som slave under sin Gud. Videre i NT ser jeg igjen og igjen, når jeg sjekker litt nøyere, at det på gresk hele tiden er snakk om ”doulous,” altså slaver… enten slaver av synden eller slaver av rettferdigheten. Man kan typisk se tilfeller hvor synderen omtales som en ”trell” under synden, som jo rett er, for så plutselig å omtales som en ”tjener” når det er snakk om sin posisjon i Kristus under lydigheten til rettferdighet, akkurat som om dette er noe man i kraft av seg selv er i stand til å gjøre. Akkurat som om man har valgt å tjene Gud. Men det er det samme greske ordet som oversettes ”trell/slave” som oversettes ”tjener,” noen ganger i det samme verset, som eksemplet i Romerne 6:16-18 viser oss. Slik inkonsekvens og ukonkordans burde få noen varsellamper til å lyse. Nei, vi er slaver under synden HELT til Gud kaller oss, drar oss til Jesus og Han får satt oss fri fra syndens og dødens lov, men… hva er det vi er fri fra nå? Jo, synden og døden. Men vi er ikke ”fri” fra Gud. Nå er vi slaver (hvis vi skal tro den greske teksten, og ikke delvis gode norske oversettelser) under Gud, og det er fantastisk. Paulus priser jo Gud igjen og igjen for sitt liv i Kristus, for sitt nye liv underlagt Gud, og for det livet han ”nå lever” som ”slave for rettferdigheten.”

 

Det som blant kristne er så frustrerende i dag er hvordan denne doktrinen om en fri vilje uanhengig av Gud den allmektiges vilje sånn uten videre bare slukes rått som om det skulle vært fundert på bibelens ord, og så i det videre utvikle seg til en forkynnelse som går på at mennesker selv er ansvarlige for sin egen evige skjebne, selv om Ordet sier det strake motsatte. Det motsatte er faktisk tilfellet. Konseptet, hypotesen, om ”fri vilje” har ingen dekning i Guds Ord. En gang jeg debatterte med en broder på nettet fikk jeg igjen og igjen sitert følgende:

 

”Men så mange som tok i mot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn…”

(Joh 1:12)

 

Dette presenterte vedkomne som en slags bevistekst på at mennesker må med sin ”frie” vilje velge å ta i mot Jesus og tro på Hans navn, men han leste ikke resten av setningen, den som utspiller seg i vers 13, for den sier nemlig:

 

”…de er født, IKKE av blod, heller IKKE av kjøds vilje, heller IKKE av manns vilje, MEN AV GUD.”

 

Så, ja det stemmer at de som tar i mot Ham, gir Han rett til å bli Guds barn, men som resten av sammenhengen utvetydig forteller oss, er det Gud som virker dette, ikke kjødets vilje eller mannens vilje. Og dette her er utrolig interessant i forhold til resten av den planen Gud påstår at Han har. Er han ”the man with the plan” eller er Han ikke? For, kalvinisten tror jo at Gud helt bevisst ikke elsker alle mennesker. Han ser Guds fullstendige allmakt på alle bibelens sider (noe jeg også mener jeg gjør), og tror helt oppriktig at Gud planla å pine størsteparten av alle sine egne skapninger for den relativt lille gevinsten av å kunne frelse kun de utvalgte. Et av de versene kalvinistene bruker for å bygge opp under dette finner vi i Ordspråkene:

 

”Den ugudelige blir løsepenge for den rettferdige, og den troløse kommer i de oppriktiges sted.” (Ordspr 21:18)

 

Altså bruker de dette verset for å rettferdiggjøre at Gud skal bruke alle de ugudelige (de som ikke er kalt og utvalgt av Gud) som løsepenge for å rettferdiggjøre den lille elitegruppen av ”utvalgte.” Selv trodde jeg at det var Kristus som ble gitt som løsepenge, og det for verden?! Har jeg virkelig tatt så feil, eller bruker kalvinisten dette verset feil og helt ute av riktig sammenheng?

 

Selv om dette jo etter min mening er så til de grader perverst, har jo kalvinisten et poeng i forhold til Guds suverene allmakt, men det er jo ikke akkurat ”en stor glede – en glede for ALT folket.” (Lukas 2:10).

 

En gang jeg samtalte med en søster rundt disse tingene ble jeg servert en heller dårlig analogi, og det var at hvis ”postmannen kommer på døra di med en pakke til deg, så må du faktisk velge å reise deg opp og gå til døra, åpne opp og ta i mot pakken.” Ja, det er vel og bra det, men hva om postmannen ikke kommer, spurte jeg? Jeg fikk ikke noe godt svar på det. Rent bortsett fra at å sammenligne vår Guds kall og utvelgelse med en postmann som kommer på døra med en pakke er en smule drøyt (synes nå jeg), så er det faktum at postmannen ikke kommer til alle hustander faktisk bibelsk. Postmannen har ikke en pakke til alle, fordi kun ”mange er kalt, men få er utvalgt” (Matt 22:14). Alle er ikke kalt en gang. Jeg har på følelsen at mange kristne tror at ”alle er kalt, få er utvalgt,” men det er jo ikke det bibelen sier. Det er kun mange som er kalt, og av de mange er det kun som igjen er utvalgt, men vi er jo fortsatt kun i ”denne nåværende onde tidsalder/verden [gresk: aion: tidsalder] (Gal 1:4). Det kommer flere tidsaldre (Ef. 2:7).

 

Andre vers det er interessant å titte på i forhold til dette med ”fri” vilje er:

 

Ingen kan komme til Meg uten at Faderen, som har sendt Meg, drar ham” (Joh 6:44).

 

Og  gjentagelsen litt lenger ned: ”Derfor har jeg sagt dere at ingen kan komme til Meg uten at det blir gitt ham av Min Far (Joh 6:65).

 

Og ”For kjødets sinnelag [*attrå, vilje] er død, men Åndens sinnelag er liv og fred. For kjødets sinnelag [*attrå, vilje] er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov og har heller ikke evnen til å gjøre det. De som da er i kjødet [*bestemmes av det syndige kjød] kan ikke være til behag for Gud” (Rom 8:7-9).


Selv om bibelen sier dette, så sier de fleste kristne at synderen (den som tydelig beskrives over) bare må ta et valg om å tro på Jesus.

 

Og ”For dem Han kjente på forhånd, dem har Han også forutbestemt til å bli likedannet med Sin sønns bilde, for at Han skulle være den førstefødte blant mange brødre. Og dem som Han forut har bestemt, dem har Han også kalt. Og dem Han har kalt, dem har Han også rettferdiggjort, dem har Han også herliggjort” (Rom 8:29-30). Det er ikke mye rom her for å velge dette selv!


Og ”Så kommer det da ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn. For Skriften sier til Farao: ’Nettopp til dette har Jeg reist deg opp, at Jeg kan få vise Min kraft på deg, og for at Mitt navn skal bli forkynt over hele jorden (*2Mos 9:16). Derfor viser Han sin miskunnhet mot den Han vil, og forherder den Han vil.’ Du vil si til meg: ’Hva mer har Han da å klage over? FOR HVEM KAN STÅ IMOT HANS VILJE?’[Kristne forkynner at mennesker står i mot Guds vilje hele tiden, fordi Hans vilje er at de skal bli frelst, men de velger å ikke tro på Ham. På den måten står de i mot Hans allmektige vilje ved hjelp av sin ”frie” vilje.] Men sannelig, menneske, hvem er du som tar til motmæle mot Gud? Kan det som er formet, si til den som formet det: ’Hvorfor har du gjort meg slik?’ Har ikke pottemakeren makt over leiren, slik at han av samme leirklump kan lage et kar til ære og et annet til vanære [og/eller ødeleggelse/fortapelse]? Selv om Gud ønsket å vise Sin vrede og gjøre Sin kraft kjent, har Han likevel i stor langmodighet holdt ut med de vredens kar som var gjort fullt ferdige til ødeleggelse, og også for at Hans herlighets rikdom skulle bli kunngjort over miskunnhetens kar, som Han på forhånd hadde gjort i stand til herlighet. Til slike kar kalte Han oss, ikke bare av jødene, men også av hedningene. (Rom 9:16-24).

 

Og ”Et menneskes hjerte planlegger sin vei, men Herren styrer Hans skritt(Ordsp 16:9)

 

Og ”En manns skritt styres av Herren. Hvordan kan et menneske forstå sin egen vei?”

(Ordsp 20:24)

 

Og ”Kan en etiopier skifte sin hud eller en leopard sine flekker? [hvis de kan dette…] Da kan også dere [du og jeg før vi ble dratt til Herren og alle syndere der ute] gjøre godt [å ”velge” å tro på Jesus og omvende seg er bl.a. godt] dere som er vant til å gjøre ondt.” (Jer 13:23).

 

Og ”Men et sjelelig [naturlig, uten Ånden] menneske tar ikke i mot de ting som hører Guds Ånd til, for de er en dårskap for ham. Han kan heller ikke kjenne dem [er ikke i stand til] for de bedømmes åndelig (1 Kor 2:14)

 

Og ”Det er ikke én som har forstand. Det er ikke én som søker etter Gud [ikke du eller jeg heller, før vi blir kalt, søker etter Gud, det er Han som søker oss](Rom 3:11)

 

Og ”For uten Meg kan dere slett ikke gjøre noe (Joh 15:5)

 

Og ”Dere har ikke utvalgt Meg, men Jeg har utvalgt dere…” (Joh 15:16)

 

Jeg har ved flere anledninger fått med meg et utsagn som går igjen i miljøet knyttet til deres menighet og det fellesskapet dere har hjemme på Vestlandet. (Bare så det er sagt: Jeg setter veldig pris på deres menighet og det kristne miljøet dere representerer. Det er som et friskt vindpust i en ellers til tider håpløs kristenhet. Jeg har vitnet til alle mine kristne bekjentskaper om hvor stor pris jeg setter på dere alle sammen, og den ydmyke, kjærlige og lengtende kristne ånden som ser ut til å være i dere alle. Hos dere finner man brødre og søstre som virkelig ønsker å ta Gud på alvor, og som lengter etter helliggjørelse, og det tror jeg det blir mindre og mindre av ettersom frafallet vokser og vokser). Jeg har hørt både du og din far uttale følgende:

 

”Vi må ta det som det står, i all sin enkelthet.”

 

Jeg synes en slik tilnærming er skummel fordi… hva om ”det som står” ikke er det Gud inspirerte de hellige skriverne til å skrive? Hvis vi tror at menneskelige bibelversjoner kan sidestilles med det fullkomne og perfekte Guds Ord på gresk og hebraisk, da skal jeg innrømme at vi trygt kan ”ta det som det står,” men alle bibelversjoner er nå en gang utarbeidet av feilbarlige mennesker, og alle disse versjonene igjen avviker fra hverandre. Det de også gjøre. Det er ikke mange som er klar over det, men for at man skal kunne gi ut en ny versjon av bibelen, en alternativ oversettelse, så må denne nye versjonen visstnok avvike fra tidligere versjoner med minst 10 %, og først da kan man ta patent på denne versjonen, trykke den opp og gi den ut som en egen versjon… og tjene penger selvfølgelig.

 

Det er menneskelig å gjøre feil, og disse feilene er gjort både ubevisst og bevisst, gjerne for å forsvare forutinntatte holdninger og overbevisninger, men også fordi oversetterne rett og slett ikke alltid visste hvordan de skulle håndtere visse ord, noe King James-bibelen 1611 med margkommentarer er et tydelig bevis på. Disse margkommentarene er i senere utgivelser av King James helt fjernet, noe som gjør at leseren ikke har noen som helst forutsetning for å skulle kunne oppdage at oversetterne ikke alltid var helt sikre i sine avgjørelser vedrørende diverse ord og betydninger. Eksempelvis avslører disse margkommentarene at Kings-oversetterne stadig oversatte både det greske hades og det greske gehenna til det ene engelske ”hell,” samt at man oversatte hades både til ”hell” og ”grave.” Dette ser det ut som de gjorde litt sånn om hverandre, og i den opprinnelige 1611 med margkommentarer kan man tydelig se i disse tilfellene at oversetternes fotnoter i margen viser vekslende og alternative oversettelser. Der hvor det for eksempel står ”hell” i teksten, kunne man se at margkommentaren leste: ”or grave.” Det er tydelig at oversetterne ikke var helt sikre på hvordan de skulle forholde seg til disse ordene og deres betydninger, noe som er helt greit mtp at vi kun er mennesker som prøver å oversette guddommelig språk. Men, det å bare fjerne disse margkommentarene, noe som gjør at leseren blir blind i forhold til det faktum at oversetterne ikke så ut til å bli helt enige med seg selv, er rett og slett uærlig. Hvorfor gjorde man det? Er det noe bibelutgiverne kanskje prøver å skjule, siden de enten ikke vil at menig mann skal vite dette, eller kanskje fordi man mente at dette ikke var av noe særlig betydning? Uansett hva man skulle tro at er årsaken til at bibelselskapene droppet margkommentarene, så synes jeg personlig at det uansett er svært suspekt.

 

Det skal faktisk ikke noe særlig dypt studie til for å avsløre GIGANTISKE vrangoversettelser i våre norske bibler. Men, ok, hvis vi nå skal være konsekvente i en slik tilnærming til bibelen – at vi må ta det som det står i all sin enkelthet – så forstår jeg at vi må ta Matt 25:46 (”evig straff”) akkurat slik som det står gjengitt i vår bibelversjon. Men hvorfor følger vi ikke da vår egen anmodning og tar Joh 6:44, Joh 6:65, Rom 9:16, Ordsp 16:9, 1Kor 2:14, Joh 15:5, Joh 15:16, og Ef 1:11 (for å nevne noen) akkurat som de står? Og da mener jeg akkurat som de står uten å legge til våre egne forklaringer for å få disse versene til å bety noe annet enn det de strengt tatt rett ut forteller oss? Vel, hvis vi tar disse versene akkurat slik de står blir vi veldig utfordret på doktrinen om en ”fri” vilje, og hvis vi faktisk ender opp med å tro at det er GUD som kaller, drar og utvelger mennesker til tro og frelse (på en særlig måte nå, ref 1 Tim 4:9-10), uten at vi har noe som helst innvirkning på dette med vår ”frie” vilje, så blir vi nødt til å ”ta farvel” med konseptet om en ”fri” vilje, men det har vi veldig vanskelig for å gjøre. Jeg snakker ikke minst for meg selv og av erfaring.

 

For at et menneske i det hele tatt skal kunne være i stand til å behage Gud, så må vedkomne gjennom Efeserne 2:8 først: ”For av nåde er dere frelst, ved troen, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger…” såfremt vi da ikke (som jeg nevnte tidligere) mener at vi hadde en guddommelig kilde inni oss selv som vi dro kraft av til å på egen hånd produsere eller ta (i motsetning til å av Gud) troen… som i det videre frelser oss? Hvorfor skryter vi som om det ikke var en gave” (1 Kor 4:7 – Bibelselskapet 2005)?

 

Denne ”jeg-er-frelst-av-egenvilje” – læren har så vidt jeg kan se ingen dekning i bibelen. Etter min mening spotter den faktisk Gud i det en tar evnen til å iverksette ens frelse ut av Guds hender, og legger den i sine egne hender. Den er rett og slett en hedensk-filosofisk fabel, som vi kristne underviser som om vi har den fra Guds Eget Ord. Bare reflekter over det faktum at hele verden tror de har en ”fri vilje.” Hypotesen om en ”fri vilje” totalt uavhengig av den ALLMEKTIGE GUDS VILJE, er et skoleeksempel på ”denne verdens visdom” (1 Kor 3:19) som Gud Selv sier er ”dårskap” [gresk: dumhet]. Hele verden tror jo at viljen deres er fri! Hele verden tror jo at de er herrer over deres egne liv! Hele verden gjør ved dette seg selv til Gud! Er det noen som ser de motstridende signalene her? Hvorfor gjør vi kristne akkurat det samme som hele verden gjør? Er det noen som burde akseptere Guds absolutte allmakt slik som Skriften ettertrykkelig forkynner, så er det oss, men nei, vi hviler vår tro, vårt ansvar og våre liv på en hedensk, verdslig og anti-kristelig læresetning som resulterer i selvmotsigelsen: ”Jeg kan ikke rose meg av at jeg kommer til himmelen, men hvis du kommer til helvete er det din egen skyld.”

 

Bare les historien om Josef. Ja, brødrene til Josef tar noen ugudelige valg underveis og synder grovt, men Josef visste bedre. Han visste at ingen av dem, eller han selv hadde en ”fri” vilje, for hva er det han sier:

 

”Men nå skal dere ikke sørge eller være harme på dere selv fordi dere solgte meg hit. For Gud sendte meg foran dere [ved at brødrene hans solgte ham som slave dit] for å berge liv”(1 Mos 45:5).

 

”Gud sendte meg foran dere for å bevare en rest for dere på jorden, og for å berge livet deres gjennom en stor utfrielse. Så det var ikke dere som sendte meg hit, men Gud.”

(1 Mos 45:7-8a)

 

”Men dere, dere tenkte ut ondt mot meg. Men Gud har tenkt det til det gode, for å gjøre det som det er i dag, og å berge livet til mange mennesker.” (1 Mos 50:20).

 

Hvis man leser historien om Josef nøye, vil man kunne se Guds allmektige hånd hele veien fra Josefs drømmer, til brønnen, til fangehullet, til 7 år med overflod og 7 år med nød, til utfrielsen og til hans død.

 

Hvis mennesket hadde en absolutt ”fri” vilje slik flertallet forkynner, ville Peter fritt kunne valgt å ikke fornekte sin Herre, Judas kunne fritt valgt å ikke forråde sin Herre, og Paulus kunne fritt valgt å ikke bli omvendt og lyde Jesus etter at vår Herre sparket ham av hesten på vei til Damaskus. Tenk på det: Paulus forteller oss at han er den største synder fordi han hadde forfulgt Guds menighet. Han hadde absolutt ingen fri vilje. Han var på vei til Damaskus fullt opptatt av å arrestere, torturere og drepe Guds Hellige, men hvor lang tid tok det å omvende Paulus når Herren først kalte ham? Det gikk ganske fort. Men før Herren åpenbarte seg for ham, var han like åndelig blind som en kjerkerotte. Det er ingenting i historien om Paulus' omvendelse som vitner om at dette var noe han valgte selv av en såkalt ”fri” vilje. Gud MÅTTE først dra ham til Kristus på den måten Han gjorde, og Jesus kalte Ham ved å tuppe ham av en hest. Det fikk fart i sakene.

 

Nei, å si til mennesker at de "må velge å tro på Jesus ellers så går de evig fortapt i helvete" er ikke evangeliet – de gode nyhetene. Vi har ingen fri vilje i en absolutt forstand. Det er det kun vår Gud og Far som har. Hadde vi mennesker hatt det, så får man slike bisarre problemstillinger som ”hvorfor velger noen å sulte i hjel” og ”hvorfor velger folk å dø av kreft?” Eller m.a.o. hvorfor velger de bare å ikke gjøre det? Hadde de hatt en fri vilje i absolutt forstand kunne de bare ”viljet” seg ut av slikt. Husk Jeremia 13:23a, som vi så på i sted, som sier: ”Kan en etiopier skifte sin hud eller en leopard sine flekker?” Bibelsk retorisk spørsmål! Vi må ikke forveksle det å ”ta valg” (som alltid er forårsaket av enten åndelige eller verdslige omstendigheter, for ikke å snakke om at man for å kunne ”ta valg” ha noe å velge mellom) med det ”å ha en fri vilje som er uavhengig av Gud den allmektiges vilje.” Hvis vi hadde hatt en slik vilje, hadde ikke Gud vært ALLmektig. Da hadde han lett og elegant blitt redusert ned til kun ”mektig.” Selvfølgelig tar vi valg. Det gjør vi hele tiden, men vi tar aldri valg som ikke er forårsaket av noe.

 

Vi har en egenvilje, det er klart. Den er ikke fri i en absolutt forstand, men underlagt de rammene som Gud har satt på forhånd. Det vil si at en person som fortsatt har ”djevelen til far” er kjødelig og han kan ikke begripe de ting som hører Guds rike til. Han er ”fri” til å velge innenfor syndens rammer for å si det sånn, men han kan ikke velge det som hører Guds rike til før den hellige ånd overbeviser ham om synd, rettferdighet og dom, og Jesus får satt ham fri fra synden og døden, som han er lenket til som en slave inntil utfrielse. Hva er det Jesus sier, jo:

 

 ”Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri (Joh 8:36).

 

Fri til hva da? Jo, til å velge det gode. Pawson selv gjør jo faktisk et poeng ut av dette i en av sine uttalelser i den talen vi hørte i det han sier: ”Christians are now free to be righteous.” Ok, hvis de NÅ er frie til å være rettskafne… hva var de da før? De kan jo ikke ha vært frie hvis de først NÅ er frie til å være rettskafne.

 

Nei, det er Gud som kaller oss til tro, og dette gjør Han på mange forskjellige måter i det Han i sin allmakt kontrollerer og styrer alle våre omstendigheter (Ef 1:11b). Han kan for eksempel la noen vokse opp i kristne hjem hvor de blir omgitt av kristen lære og oppdragelse, og får dette inn med morsmelka, eller Han kan lede noen til å bli kjent med kristne mennesker og bli påvirket gjennom det, for så å møte opp i Egen person på soverommet slik tilfellet var med meg, eller Han kan spenne en person av en hest for å få deres oppmerksomhet. Uansett kan vi aldri påstå at en som er oppvokst i et kristent hjem med all den oppdragelsen, formaningen og påvirkningen det innebærer stiller på lik linje, og med de samme forutsetninger for å skulle tro Gud, som en som er oppvokst i et hjem uten noen som helst forkynnelse, eller et mishandlende hjem for den saks skyld. Disse forutsetningene er ikke i nærheten av å være de samme. Vi må ikke tro at det at vi er oppvokst i et kristent hjem er vårt frie viljes valg til å tro Gud. Vi har jo da blitt påvirket gjennom hele oppveksten. Å mene at vår tro etter en slik oppvekst er et resultat av en såkalt ”fri” vilje er helt urimelig. Gud har all makt til å legge til rette hvilke omstendigheter som helst som Han trenger for å få tak i de Han vil ha tak i når Han skal ha tak i dem.

 

Avslutningsvis, hva gjelder ”fri” vilje, har jeg lyst å poengtere noen flere bibelvers:

 

”Paulus, Jesu Kristi tjener [slave] kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium…”

(Rom 1:1)

 

”Paulus, ved Guds vilje [ikke sin egen vilje] kalt til Kristi Jesu apostel…”

(1 Kor 1:1)

 

”Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel…” (2 Kor 1:1)

 

”Paulus, apostel, ikke av mennesker eller ved noe menneske [dette inkluderer selvfølgelig også mennesket Paulus, ham selv], men ved Jesus Kristus og Gud Fader(Gal 1:1)

 

”Paulus, ved Guds vilje Jesu Kristi apostel…” (Ef 1:1)

 

”Paulus og Timoteus, Kristi Jesu tjenere [gresk: slaver]…” (Fil 1:1)

 

”Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel…” (Kol 1:1)

 

”Paulus, Kristi Jesu apostel etter befaling av Gud, vår frelser, og Kristus Jesus, vårt håp…”

(1 Tim 1:1)

 

”Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel…” (2 Tim 1:1)

 

”Paulus, Jesu Kristi fange…” (Filem 1:1)

 

”Jakob, Guds og Herren Jesu Kristi tjener [slave]…” (Jak 1:1)

 

”Simot Peter, Jesu Kristi tjener [slave] – til dem som har fått [ikke tatt eller produsert selv med sin ”frie” vilje] den samme dyrebare tro som vi ved vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet…”

(2 Pet 1:1)

 

”Judas, Jesu Kristi tjener [slave] og Jakobs bror, til dem som er kalt…” (Jud 1:1)

 

        

[MERKNAD: TILLEGG #1 REDIGERT UT OG LAGT TIL I SLUTTEN AV BREVET]

 

 

 

(5) ”HVA MENER DU EGENTLIG, EVIGHET?” (sitat J. Preston Eby)

Som jeg har nevnt forbipasserende tidligere i dette brevet, er det ganske mye som tyder på at ord som er blitt oversatt til å bære med seg en slags moderne forståelse av ”uendelighet” (slike som evig, evigvarende, evighet og lignende) opprinnelig ikke hadde en slik betydning. Det er klart at hvis vi har blitt lært at Guds Ord snakker om evig, som i uendelighet utenfor tid, så blir vi jo nødt til… vi blir kanskje ubevisst tvunget til, å lese hele bibelen i lys av at det snakkes om uendelighet. Vi blir nødt til å lese at fortapelsen er uendelig, og derfor er også helvete uendelig, og Gud skal ”straffe” mennesker uten stans. Men har du noen gang grunnet på dette med en straff som ALDRI tar slutt? Det gir faktisk ingen mening. Hva er det Gud ønsker å oppnå med det? Selv vi håpløse mennesker har jo en bevisst rettsforståelse av straff, at det er noe som påføres overtrederen med en hensikt, nemlig å rehabilitere overtrederen/synderen til å bli en som ikke lenger begår overtredelser. I det øyeblikket straff blir uendelig, er den ikke lenger straff, men har blitt hensiktsløs tortur uten mål og mening.

 

Nå, hvis vi ser det ut fra et hevnperspektiv, da er det klart mulig at Gud har som hensikt å bare pine størsteparten av Sine Egne skapninger (som han selv har satt i den situasjonen vi nå befinner oss i, ref. Rom 8:19-20) ustanselig, men jeg må da si at et slikt syn på Gud vår himmelske Far tegner et ganske annerledes bilde av Ham, hvis ER kjærlighet, enn det jeg leser ut av min bibel. Jeg vet at du er av den oppfatning at vår stamfar Adam av sin ”frie” vilje gjorde opprør mot Gud, og således veltet hele menneskeheten ned i en situasjon hvor alle liv som blir til i etterkant av dette automatisk er på vei til evig helvete (”…by default are headed for hell…”), og at først her kommer Guds frelsesplan inn i bildet. Det som er så skummelt med en slik tolkning er det at abort faktisk blir en barmhjertighetshandling.

 

Tenk på det; i stedet for å la et barn vokse opp og risikere at barnet ”ikke finner Jesus og blir frelst pga denne ”frie” viljen som er overmåte mektigere enn Guds vilje” (mektig nok til å fordømme seg selv til evig tid), så avslutter man heller bare livet til dette barnet og vips, evig liv. Selv ser jeg ingen bibelsk forklaring som underbygger en slik teologi, men jeg vet det finnes en doktrine i den kristne kirke i dag som vel kan kalles ”doktrinen om ansvarsalder” (the doctrine of the age of accountability), og hvis barnet dør før den tid, er det sikret plass i himmelen. Problemet her er at en slik tilnærming er eventyr, det finnes ikke noe som bygger opp under en slik tiltenkt aldersgrense i Skriftene. Ikke heller er jeg for abort, så langt der ifra. Jeg hater ”fenomenet” abort fra langt nedi leveren, og den feministiske ”min kropp, mitt valg”-holdningen. ”Nei, nei, nei, kjære feminist, det er IKKE din kropp, og det er IKKE ditt valg. Det er barnets kropp… dette barnet hvis hjerte begynte å slå allerede 3,5 uker etter unnfangelse, men du tar denne liv/død - avgjørelsen på vegne av et annet liv, et liv du selv er i ferd med å bære frem.” For meg er dette så utenkelig at jeg kan ikke skjønne at man en gang trenger være en kristen for å se at slikt er forferdelig morbid og egoistisk. Nå debatteres det til og med i tabloidene ”om det er riktig å ta abort hvis barnet har DOWNS???” Hvor perverst og frafallent kan egentlig samfunnet bli??

 

Men, hvis flertallet har rett, og alle som ikke ”finner Jesus” (selv om bibelen tegner et bilde av at det er Jesus som er hyrden som leter etter og finner fortapte sauer), så er faktisk abort overmåte barmhjertig. Sånn sett ville abort vært 100 % mer effektivt enn evangelisering og ”out-reach.” En slik tankegang har ført til utallige familietragedier opp gjennom tidene. For eksempelets skyld kan jeg nevne Andrea Yates, som druknet alle sine fem barn fordi hun var redd de skulle vokse opp, ikke bli frelst og havne i helvete. Hun var besatt av Michael Woronieckis forkynnelse om at ”slemme barn havner i helvete.” Var hun virkelig gal? Kanskje hun rett og slett var en kjærlig mor som ønsket å spare sin barn fra en mulig, men utenkelig og forferdelig skjebne. Andre kristne konfronterte visstnok Yates i etterkant av at hun ble fengslet og fikk dom, og de hadde spurt henne om hun ikke var redd for Guds vrede i forhold til det hun hadde gjort? Det ble referert at hun svarte noe slikt som at ”det var hennes minste bekymring så lenge hun visste at barna hennes var trygge hos Gud.” Uansett hvor tragisk og fæl denne historien fra virkeligheten er, så kommer vi ikke utenom at den reiser grunnleggende og viktige spørsmål om HVEM, HVA og HVORDAN Gud er, og hvordan han styrer det universet Han Selv talte inn i eksistens.

 

Tilbake til dette med ”den opprinnelige synd” og hvordan Adam i følge det kristne flertall sitter med det totale ansvaret for hva som hendte den dagen i Edens hage. Hvis det er slik det henger sammen, så har vi faktisk en situasjon hvor en av Guds egne skapninger faktisk gjorde noe som tok Gud på senga. Han gjorde noe som kom overraskende (???) på den ALLMEKTIGE Gud?!? Resultatet av en slik forståelse kan i ytterste konsekvens være at man tror Gud driver en håpløs ”brannslukking” her nede på jorda, en slags ”redd det som reddes kan”–operasjon, at Han rett og slett har mistet kontrollen og ligger laaaangt under Satan i denne såkalte ”kampen om menneskesjeler.” Ja, for skal vi tro flertallet er det ikke mange Gud i Sin allmakt klarer å redde fra evig fortapelse i helvete i forhold til alle de Satan klarer å ”lure” i helvete.

 

Da vi snakket om disse første kapitlene i 1. Mosebok den gangen vi var ute hos dere på bibelstudiekveld, så fikk jeg veldig inntrykk av at du tror at ”Guds PLAN” først kommer inn i bildet ETTER at Adam spiste og falt. Det kan jo selvfølgelig være en måte å forklare hvordan det hele henger sammen på, og hvordan vi på grunn av ”dumme” Adam (som helt klart kunne gjort det mye bedre i Edens hage, kanskje vi til og meg kunne gjort det bedre), selv har totalansvaret for vår ”evige skjebne.” Selv ser jeg ikke det i Skriften. Noe av forskjellen mellom deg og meg bror, hvis jeg har forstått ditt syn på Guds plan (og når denne trer i kraft) riktig, er at jeg i motsetning til deg tror at Gud hadde en fullkommen plan (som Han også er mektig nok til å gjennomføre akkurat slik Han vil) FØR verdens grunnvoll ble lagt. Han sier jo Selv i Jesaja 46:10:

 

”…jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd. Det er jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, [Han vil bl.a. at alle mennesker skal blir frelst og komme til sannhets erkjennelse] DET GJØR JEG.”

 

Dette er en helt enkel, tydelig og konkret bibelsk erklæring fra Gud. En erklæring vi kanskje bør ta ”akkurat som den står”? Så vil noen selvfølgelig gjøre et forsøk på å svekke denne uttalelsen fra Gud, for eksempel ved å påstå at den står i en spesifikk sammenheng og at Gudsordet her derfor ikke har noen betydning utover denne umiddelbare sammenhengen. Hvis man gjør det vil det liksom ikke bety det det betyr. Akkurat som om ”alt Gud vil,” og som Han også skal gjøre, kun gjelder i den spesifikke sammenhengen det står i her. Vel, å skulle hevde det er etter min mening like lite gjennomtenkt som å skulle påstå at når bibelen sier at ”Gud er kjærlighet,” så betyr det at Gud KUN er kjærlighet i den umiddelbare sammenheng som omringer 1 Joh 4:16. (Lurer på hva Pawson hadde ment om det?)

På en annen side er det jo også ganske spesielt at kristne i det hele tatt iherdig prøver å svekke dette verset, og utallige andre vers som mer enn sterkt antyder alles endelige frelse. Jeg har selv opplevd kristne prøve på dette. Man prøver å få det til å ikke bety at Han virkelig skal gjøre alt Han vil, også det å til slutt frelse alle mennesker!?! Man bør jo stille spørsmålet: Hvorfor prøver så mange å gjøre hva man kan for at Gud ikke skal få det som Han vil? Han vil jo at alle mennesker skal bli frelst! Det er jo alle kristne enige om. Hvorfor vil ikke vi? Vi kan gjerne si at vi vil det, men mener vi det virkelig hvis vi på alle mulige måter prøver å få vers som tydelig indikerer alles frelse til å ikke bety alles frelse? Da jeg først ble utfordret på hva jeg trodde om helvete og den ugudeliges endelige skjebne, husker jeg at en broder sa følgende:

 

”Kristne elsker sitt helvete.”

 

Og vet du; det stemmer! I alle fall gjorde det det med meg. Selv om utsagnet er makabert og på spissen, så var det akkurat slik jeg egentlig hadde det inni meg. Dette helvete, og det faktum at alle som ikke gjorde som meg skulle steke der i uendelighet, var så viktig for meg. Det var blitt en ”grunnvoll” i mitt trosliv, en grunnvoll i tillegg til Jesus. Det minner meg om et annet sitat jeg leste en gang fra en kristen. Jeg husker ikke hvem det var som sa det, men sitatet går i alle fall som følger:

 

”Hvorfor er det slik med så mange kristne; at for at deres egen frelse skal ha noen mening, så MÅ resten av menneskeheten avskrives til et evig helvete?”

 

Man kan jo stille spørsmålet om vi da virkelig vil at alle skal komme til sannhets erkjennelse og bli frelst. Selv tror jeg at doktrinen om menneskets såkalte ”frie” vilje til å velge å tro på Gud har mye av skylden for at så mange kristne ikke tror (akkurat slik som de står) alle de utallige versene som forkynner alles endelige frelse. Selv om bibelen så ettertrykkelig forkynner det absolutt motsatte av ”fri” vilje, så er man låst fast i overbevisningen om at enkeltindividet selv må velge Gud, at man bare ikke klarer å tro enkle bibelske erklæringer slike som Jes 46:10. Ta for eksempel 1 Kor 15:22 som sier at:

 

Slik som vi alle dør i Adam, slik skal alle bli gjort levende i Kristus.”
(1 Kor 15:22)

 

Dette er så klart og tydelig som det bare kan få blitt. Det er de samme”alle” det er snakk om på begge sider av setningen. I tillegg forteller teksten oss at måten disse samme ”alle” dør på i Adam, er den samme måten de skal bli gjort levende på i Kristus: ”slik som” = ”slik skal.” Men, fordi man mener at man har valgt Jesus av egen vilje, og fordi man pga korrupte bibeloversettelser ikke ser Guds tidsalderlige hensikt i det Han gjør, så klarer man ikke å tro det som så tydelig står. Resultatet er at man på ynkelige måter prøver å få verset til å ikke bety det det betyr. En måte jeg har erfart kristne prøve dette på er å forsøke å hevde at de ”alle” det snakkes om i siste del av verset, ikke faktisk er ALLE (som i alle mennesker som noen gang har levd) men kun de som har ”tatt i mot Jesus som sin personlige Herre og frelser.” Dette gir jo faktisk ingen som helst mening, nettopp fordi alle kristne er 100% enige om at ALLE mennesker som noen gang har levd dør i Adam. Noen har til og med gått så langt som å skrive om verset fra det som står over (som er korrekt i forhold til de greske manuskriptene) til følgende i enkelte bibeloversettelser:

 

”Slik som alle dør i Adam, slik skal alle i Kristus bli gjort levende.”
(2nd Opinions 15:22)

 

Enten det eller så har bibelkommentatorer ”forklart” stakkars ”ulærde” bibellesere at selv om det står ”alle skal blir gjort levende i Kristus” i teksten, så betyr det ikke det, men det betyr ”alle i Kristus skal bli gjort levende.” Dette er rett og slett løgn. Det er alvorlig bibelkorrupsjon. Det står klart og tydelig at man ikke skal verken legge noe til eller trekke noe fra Guds Hellige Ord, men fordi man søker å få Guds Ord til å passe med ens vedtatte doktriner i stedet for omvendt, så blir det ofte slik.

 

Vel, vel, nok om det. Tilbake til Jes 46:10. Om noen skulle prøve seg på at dette verset ikke betyr at Gud skal, og kommer til, å gjøre ALT Han vil (”bare” alt Han vil i sammenhengen omkring Jes 46:10), så forteller likevel bibelen oss også at:

 

”All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge.” (Jak 1:17)

 

Og Åpenbaringen forteller at:

 

”Jeg er Alfa og Omega, Den Første og Den Siste, Begynnelsen og Enden.” (Åp 22:13, 21:6)

 

Og vår Herre omtales følgende i Hebreerne 13:8:

 

”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.

 

Dette, kombinert med at Jesus sier at:

 

”Meg er gitt ALL makt i himmel og på jord!” (Matt 28:18b), og at

 

”Han er avglansen av hans [Gud Faders] herlighet og avbildet av hans [Guds] vesen, han bærer alle ting ved sin krafts ord (Heb 1:3a)

 

… forteller i alle fall at Jesaja 46:10, om enn det står i en spesifikk bibelhistorisk sammenheng, likevel er en uforanderlig kvalitet som beskriver Gud. Så altså, når Jes 46:10 forteller oss at Han ”forkynner begynnelsen fra enden,” så forstår jeg at den begynnelsen det her [også] snakkes om er 1. Mosebok 1:1: ”I begynnelsen…”

Ellers, når vi ser på hvordan moderne ordbøker definerer adjektivet evig og hvordan det brukes i dag, så ser vi fort at det dukker opp spørsmål som går på om vår forståelse er riktig. Kan det være at de opprinnelige, hellige og åndsinspirerte Skriftene på hebraisk, gresk og arameisk faktisk ikke snakker om evig slik som vi forstår bruken av begrepet evig i dag, men heller at det er snakk om tidsalder og tidsalderlig, eller som en bror en gang sa: ”inntil videre”? Det er også i denne sammenheng svært interessant å bemerke seg definisjonen av evig:

 

evig, - (adj.) (fra ty.) som varer alltid, endeløs, uopphørlig; den evige stad Roma;
evighet, -a/-en
uendelig lang tid; svært lang tid
(understrek er mine)

Escolas Ordbok, 3. utgave, 1. opplag 2003

Hva mener egentlig ordbokforfatteren med at adjektivet evig, som tydeligvis kan forekomme i bestemt form entall med endingene -a og -en, som da i så fall plutselig er blitt til et substantiv (snakker vi hannkjønn/hunkjønn her eller?), kan bety både uendelig lang tid OG svært lang tid? [Ikke er det bevist at Roma varer evig heller...]. Nå er ikke jeg noen kløpper i etymologi, men jeg mener å kunne skjelne et visst avvik mellom svært og uendelig. Jeg vil faktisk påstå at det er uendelig forskjell mellom "svært" og "uendelig," og det har forferdelige konsekvenser for vår forståelse av Hvem Gud ER og hvordan Han opererer og styrer Sin Skapning. Og kan man egentlig i det hele tatt knytte uendelig til tid? Når man ser denne så til de grader upresise "definisjonen" av det norske ordet evig i sammenheng med folk flests dagligdagse bruk av begrepet ("å, det tok en evighet," "jeg måtte vente i en evighet") så virker det på meg som man egentlig ikke har bestemt seg for om evig egentlig er begrenset eller ubegrenset. Vel, de fleste kristne har absolutt bestemt seg; de går for alternativ #1. La oss titte litt på samme ordboks definisjon av ordet begrenset og ubegrenset:

 

begrense, -a/-et (fra ty.) avgrense; innskrenke

ubegrenset, -ete/-ede (adj.) grenseløst, utømmelig, uinnskrenket, total
(understrek er mine)

Escolas Ordbok, 3. utgave, 1. opplag 2003

 

Dette er diametrale forskjeller! Disse definisjonene står i strak opposisjon til hverandre. Det ene er avgrenset og har satte grenser, mens det andre er grenseløst... det har ingen grenser. Dette er ikke til å misforstå! Hvorfor er ikke ordbokforfatteren like presis i spørsmålet om evig som i spørsmålet om begrenset? Hvorfor svaralternativer når det gjelder evig? Skal vi bare velge det som passer oss? Skal jeg bare velge alternativet svært lang tid bare for å bygge opp under mitt ståsted om at alle mennesker til slutt kommer til å bli frelst? Nei, absolutt ikke. Det være mulig å komme til bunns i dette og finne ut om det dreier seg om en svært lang tid eller uendelighet. Hva om vi definerte begrepet "svart" som helt mørkt og uten farge, ganske mørk farge, koksgrå, tilnærmet hvit, hvit? Dette er faktisk et godt eksempel på hvordan Strongs definerer aion (tidsalder).

Det vil sikkert være andre ordbøker som ikke er tvetydige når det gjelder dette begrepet, eller for alt jeg vet, en senere utgave av Escola som ikke kommer med alternative definisjoner på evig (ikke vet jeg, har ikke sjekket), men bare det i seg selv er grunn nok til å stille spørsmål ved den gjengse forståelsen av ordet evig. Hvorfor skulle man ha ment at det kunne bety både og i 2003, men i senere utgaver har man "kommet fram til" at det plutselig kun betyr uendelig?

Jeg påstår at evig slik som ordet ukritisk brukes av kristne i dag ikke kan ha entallsform eller flertallsform. Evig er evig! Uten begynnelse og uten ende! Når begynte egentlig den ene eller den andre "evigheten"? Dessuten forteller denne ordboken oss at ordet er hentet fra tysk. Vel, bibeltekstene er oversatt fra hebraisk, gresk og arameisk, så det er særlig det hebraiske ordet õlam og dets greske variant aiõn, og deres avledninger, som er interessante for oss, og ikke minst hvordan disse ordene brukes gjennom Skriften. Det er bruken som definerer betydningen. Hvis du leser Bibelforlagets "Bibelen - Guds Ord" med fotnoter, så legg ekstra nøye merke til alle de stedene hvor det står evig, tidsånden, tiden, tidene, verden o.l. i teksten, men hvor fotnoten eksempelvis sier "gresk - aion - tidsalder."

Dr. Helena Keizer er muligens verdens fremste autoritet på definisjonen av aion i gresk oldtidslitteratur inklusive Bibelen på Jesu tid. Keizer publiserte en 315 siders doktorgradsavhandling med tittelen: ”Liv, Tid og Evighet – Et Studie av Aion i Gresk Litteratur og Filosofi, Septuaginta og Filo.” Fremlagt den 7. September 1999 i Holland, ved Amsterdam Universitet. Keizer uttaler:

 

Olãm og derav aiõn i Bibelsk forstand er tid som utgjør den menneskelige temporale* horisont.”32

 

”Vårt studie har ført oss til den konklusjon at uendelighet ikke er en reell eller nødvendig konnotasjon [betydningsvariant] av aiõn, enten på gresk eller i bibelsk bruk (õlam).”33

 

”Å tale om dette aiõn, dets ’ende’ og det kommende aiõn legger tydelig til aiõn betydningen av begrenset tid.”34

 

”Den følgende beskrivelsen av Gregory av Nyssa sin tolkning av aiõn legger opp til et godt avsluttende poeng for nå: ’Aeon benevner temporalitet, det som finner sted innenfor tid.’”35

 

* temporal, -t (adj.) som gjelder tid; temporær, -t midlertidig, forbigående” – Escolas Ordbok,
Escola Forlag 2003

 

På grunn av den vekt forsvarere av evigvarende straff har lagt på ordet ”evig(varende)” (aion) i Skriften, er ingen anstrengelse for omfattende i forhold til å bevise dets nøyaktige mening.

 

Fordi 2000 år med kontinuerlig frafall fra sannheten har skapt alle disse avvikende forståelsene og teoriene (teologiene) om Gud, for ikke å snakke om alle de forskjellige kristne grupperingene som alle mener at DE sitter på ”summen” av Guds Ord, kan vi ikke ta lett på hvordan vi forholder oss til bibelen, og de faktiske åndsinspirerte originale språkene Guds åpenbaring ble skrevet ned på. Jeg tror at det er mange selvstendige temaer som til sammen leder oss nærmere en renere forståelse av Guds sanne vesen, som eksempelvis fri vilje kontra egen vilje, evig kontra tidsalderlig, helvete kontra gehenna og kanskje forståelsen av at alle Guds karakteristiske trekk (det være seg rettferd, rettskaffenhet, hellighet, godhet, miskunnhet, barmhjertighet og nåde), har sine røtter i kjærlighet, som jo er det Gud ER. Derfor ønsker jeg i dette punktet å gå nærmere inn på dette med ”evig,” og således dele med deg alternative forståelser rundt denne problemstillingen. Må Herren bekrefte eller avkrefte det jeg nå deler (forsovidt ALT jeg deler). Jeg vil i denne sammenheng klippe inn deler av en bok jeg for tiden oversetter til norsk (samme bok som var referert under punktet vedrørende fri vilje), så det du nå leser på noen av de neste sidene er en oversettelse underveis:

 

 

[MERKNAD: TILLEGG #2 REDIGERT UT OG LAGT TIL I SLUTTEN AV BREVET]

 

 

Hvor lenge er egentlig evig? Bibellæreren L. Ray Smith skriver:

”Se for deg at du brennes og tortureres uten en eneste gang å kunne trekke et lettelsens sukk og uten noe som helst håp i trillioner av århundrer. Vel, selvfølgelig kan vi menneskelig sett ikke en gang forestille oss slik tortur i en så lang periode med tid – våre sinn og vårt følelsesliv er ikke i stand til det. Hvis en hvilken som helst tilregnelig kristen kunne være vitne til, selv kun for noen få timer eller noen få dager, hva slags heslig tortur som presenteres av kristen doktrine, tror jeg vedkomne seriøst ville revurdere om en kjærlig Gud er i stand til slik sadistisk straff. Prøv å se for deg denne torturen ramme størsteparten av den menneskelige rase i trillioner av trillioner av århundrer. Prøv dette: Et sandkorn inneholder millioner av millioner av atomer. Se for deg at hvert eneste atom i det kjente fysiske univers representerer en trillion århundrer med tortur i Helvete. Det ville således ta milliarder av trillioner av århundrer å kun komme gjennom atomene i ett eneste sandkorn. Se nå for deg å gå videre til sandkorn nummer to, nummer tre, nummer syv hundre og åttiniende milliard sandkorn, så alle atomene i Jorda, vår galakse Melkeveien, så den nærmeste galaksen, så de neste milliardene av de nærmeste galaksene, etc., etc. ET ATOM (en trillion århundrer) AV GANGEN! Hvor langt inn i evighet antar du at et slikt sinnsforvrengende antall århundrer tar oss? Det ville tatt oss INGENSTEDS inn i evighet! Offer for slik kjetterisk lære som evig pine ville ikke vært NOE nærmere enden på deres ”ildprøve” etter alle disse trillionene av trillionene av århundrer enn da den begynte. De ville ikke vært ET SEKUND nærmere slutten på deres lidelse.”

Som sitert i artikkelen "Å avsløre den største løgnen som noen gang er blirr fortalt" av Ken Eckert


 

(6) ”SHEOL/HADES, GEHENNA ELLER TARTARUS? HVILKET HELVETE MENER DU?”

 

Broder Pawson sier:

 

”You don’t find hell in the Old Testament, but in the New!”

 

Bibelen sier:

 

”Det er INTET NYTT under solen.”  (Fork/Pred 1:9)

 

Pawsons utsagn er en sannhet med modifikasjoner, noe vi snart skal se, men hvis vi i første omgang kun konsentrerer oss om det konkrete utsagnet fra Pawson, så er det flere ting som er interessante å se på. For det første, og jeg tror du er enig med meg i det, snakket ikke Jesus norsk! Han snakket ikke engelsk en gang. Med det faktum i bakhodet kan vi uten tvil slå fast at Jesus ALDRI har tatt verken det norske ”helvete” eller det engelske ”hell” i Sin munn. Samme hva man måtte mene at ordet bak skulle bety, så uttalte Han aldri disse ordene. Dessuten betyr ikke det engelske ”hell” og det norske ”helvete” det samme en gang. Det er kun i religiøs sammenheng at de plutselig betyr det samme. (Jeg kommer tilbake til dette).

 

Ok, nå tenker du kanskje at jeg er atter en av de som prøver å ”få helvete ut av biblene”? Vel, ja, men ikke fordi det er så forferdelig at det ”kan bare ikke være sånn.” Hadde de bibelske skrifter virkelig forkynt det helvete tradisjonen har lært oss, så ja, da måtte vi akseptert at dette var den ugudeliges evige skjebne, men ut ifra det jeg har sett i Ordet så langt, så stemmer ikke dette. Saken er den at ordet ”helvete” (eller hell) skulle ikke vært der i utgangspunktet! Det eneste jeg ønsker er at man hadde gjengitt Jesu Ord riktig. Slå opp i en hvilken som helst ordbok og se selv. Ordet er opprinnelig TO hedenske norrøne ord sammensatt til det ene norske ordet ”helvete” som vi i dag finner i våre nytestamenter:


helvete, -et (norr. hel, dødsriket, viti, straff) pinested for de
          fortapte etter døden; fælt uhyggelig sted

Escolas Ordbok, Escola Forlag 2003

Så det man altså har gjort er å ta ut (man har rett og slett FJERNET) det greske egennavnet Gehenna i NT og i stedet satt inn dette norske, og veldig teologisk betingede ordet ”helvete,” som vi så at opprinnelig er to gammelnorske ord. Store Norske Leksikon forteller at ordet "ble laget av kristne misjonærer."  Man kan ikke engang anklage oversetterne eller redaktørene for feilaktig oversettelse i Gehenna-tilfellene, fordi det ikke en gang er blitt gjort et forsøk på å oversette, man har heller bare gjort et bytte. Til og med Muhammed gjorde en ”bedre jobb” i Koranen når vi finner Gehenna translitterert jahannam, som er det ”muslimske helvete.” Vi ser at Muhammed har hentet sitt ”arabiske ord” direkte fra det greske Gehenna, samt adoptert flere av de hedenske forestillingene om hva dette jahannam er. Sant nok, egennavn skal ikke oversettes. Oslo er Oslo uansett hvilket språk det gjengis i. Gehenna er (egen)navnet på en dal som ligger sør for og like utenfor Jerusalem. I GT betegnes denne dalen i sin hebraiske språkform som ”Ga ben Hinnom,” Hinnoms sønns dal. Hvorfor har det seg slik at når dette stedet omtales i GT (som er oversettelser av de hebraiske Skriftene), så omtales det som Hinnomdalen, men når dette stedet omtales i NT, så er det plutselig ”helvete”?

Stedsnavnet Betsaida oversetter man ikke, men man gjengir det slik det står eller translittererer ordet, dvs. at man beholder ordet, men gjengir det i en norsk språkdrakt. Eks.: Yehoshua (Hebraisk: יְהוֹשֻׁעַ‎) translittereres til Josva på norsk. (Legg også merke til at Yehoshua er hebraisk for Jesus, så Josva - Joshua på engelsk – er den hebraiske formen til navnet til vår Herre). Så altså, Betsaida er Betsaida, Kapernaum er Kapernaum, Nazaret er Nazaret og Gehenna er helvete….logisk, ikke sant?

 

Fra boken "Håp Etter Helvete" av Gerry Beauchemin

”Gehenna er ikke nevnt i det Gamle Testamentet eller av Johannes, Paulus, Peter, Judas eller Jacob i noen av deres brev (unntatt én gang indirekte angående tungen – Jak 3:6). Heller ikke er det nevnt i Apostlenes Gjerninger eller Hebreerne. Det Nye Testamentet dokumenterer Jesus bruke uttrykket på det som ser ut til å være kun fire anledninger. Hvordan kan slik en horribel skjebne – til hvis folk flest er forutbestemt – ikke bli advart om over alt? Hvordan kan vi forklare dette?”

 

Fra artikkelen "Ærlige spørsmål og svar om helvete" av Mercy Aiken

”Hvis helvete er virkelig [det kristne sier at det er], hvordan kunne apostelen Paulus (som var spesielt utnevnt av Gud til å forkynne Evangeliet til nasjonene) si at han hadde erklært hele Guds råd (Apg 20:27), når han faktisk aldri advarte om ”helvete” i noen av sine brev? Hvis helvete er virkelig [det kristne sier at det er], ville ikke Paulus, av alle mennesker, advare om dette gjentatte ganger?”

 

“The Silence of God” av J.W. Hanson

“The Almighty Father of the human family would not fail, at the very beginning of human history, to announce to his children the penalty of sin. To conceal such a doom as that of endless torment from any would be cruel treachery towards those whom he had created, and who would have the right to know all the consequences of disobedience. And yet only limited consequences - temporal punishments - were threatened at the announcement of the law to Adam, or when the penalty of their Sin was referred to, in the history of the earliest transgressors. If endless punishment were true, it would be stated as the threatened penalty of the original sin.”

 

Helvete, Gehenna, Hades/Sheol og Tartarus er et mye, mye lengre, men veldig spennende studie, noe som går langt utover rammene for dette brevet, men før vi går videre ønsker jeg å dele et vers med deg som jeg tror er avgjørende for hvordan vi forholder oss til Jesu Ord om Gehenna (helvete). Jesus forteller oss at ”de Ord som Jeg taler til dere, er ÅND, og de er liv. (Joh 6:63).

Jesus forteller oss at Hans Ord er ånd, mens vi kristne leser dem som kjød, altså som fysiske og bokstavelige sannheter, heller enn åndelige sannheter. Hvorfor gjør vi dette? Paulus forteller oss i 1 Kor 2:13: ”Disse ting taler vi også om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Ånden lærer, i det vi tolker [gresk: sammenligner/matcher] åndelige ting med åndelige ord. Flesteparten av kristne derimot prøver å sammenligne kjødlige ting med åndelige ord. I lys av dette, la oss ta en liten titt på Matteus 18, nærmere bestemt versene 8 og 9:


Hvis din hånd fører deg til fall, så hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå lam eller vanfør inn til livet, enn å ha to hender og bli kastet i den evige ild.

Og hvis ditt øye fører deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå inn til livet med ett øye enn å ha to øyne og bli kastet i helvetes ild.

 

Ok, Jesu Ord er ”ånd og liv,” samt at vi ”tolker åndelige ting med åndelige ord.” De fleste kristne jeg kjenner er i alle fall enige i at deler av disse versene er ånd. De delene som handler om å hogge av seg armer og rive ut øyner, og andre slike (i det bokstavelige) bestialske atspredelser, de er man enige om at er åndelige. Ok, så hva er det som gjør at man leser første halvparten av disse versene ”i ånden,” men de neste to halvpartene i bokstaven? For fra å lese om ”åndelige sannheter” i det å rive ut et øye eller hogge av en arm, så går man rett over i en bokstavelig, fysisk, naturlig og kjødelig tolkning av resten av versene. Ja, for hvis du ikke river ut ditt øye eller hogger av din hånd i ånden, så skal Gud kaste deg i en fysisk evig ild og en fysisk helvetes ild, eller som også noen tolker det: en åndelig evig ild og en åndelig helvetesild som skal pine din sjel uten stans og uten noen hensikt. Og grunnen til at sjelen din kommer til å pines er at den faktisk ikke dør slik som bibelen sier, men den lever videre i etterlivet, noe bibelen ikke sier, men som mange kristne forkynner likevel.

En liten avstikker innom dette med en såkalt "udødelig" sjel:

"... støvet vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud, som gav den."
(Fork/Pred 12:7)

Husk at Gud blåste livets ånde inn i det legemet som var formet av jordens støv, og det ble til EN levende sjel (1 Mos 2:7), ikke et legeme med en levende sjel som en egen enhet slik mange mener. Ånd (fra Gud) + legeme = EN LEVENDE SJEL, eller LIV som det også oversettes. Dør man, slik at støvet vender tilbake til jorden, da dør sjelen også fordi sjel og liv er det samme. Disse to begrepene på norsk brukes synonymt og om hverandre i Skriften. Dette fordi sjel og liv begge oversettes fra ETT hebraisk ord i GT og ETT gresk ord i NT. I NT er de norske ordene sjel og liv oversatt fra det ENE greske ordet psuche. CLNT Greek-English Keyword Concordance forklarer:

 

psuch ê COOL

soul, the sensation resulting from the combination of an organic body with breath or spirit Gn27 (A.V. “creature”), connected with the blood Lv1714 (A.V. “life”), possessed by all living creatures that move Lv1146. By metonymy, a human creature being considered from the standpoint of its sensations or experiences Rv69.

 

Når vi nå ser at sjel og liv i bibelsk bruk er ett og samme, bør det oppklare en del i forhold til den forvirring som har forårsaket tanken om at når et menneske mister sitt liv så lever liksom sjelen videre etterpå. Dette gir heller ingen mening i forhold til at bibelen snakker om oppstandelse FRA DE DØDE (Matt 22:31, Luk 20:35, Apg 4:2, Rom 1:4 osv). Vi ser at siden disse to begrepene betegner ett og samme – psuche – så vil følgelig sjelen også dø når legemet dør, altså når en person mister sitt liv.

I GT finner vi flere interessante tilfeller hvor det samme fenomenet beskrives. Jeg skal nevne noen få. Hvis vi går til 3 Mosebok kapittel 17 ser vi et par eksempler på at norske bibler skriver sjel/sjelen i teksten, men liv i fotnoten:

”For sjelen* [nefesh] til kjøttet er i blodet….” (3 Mos 17:11)
fotnoten forklarer: *hebr: næfæsh; eventuell betydning: liv

”For sjelen* [nefesh] til alt kjøtt er blodet; det er i sjelen [nafshov – en form av nefesh]. [...] Dere skal ikke ete blodet av noe kjøtt, for sjelen* [nefesh] til alt kjøtt er blodet. (3 Mos 17:14) fotnoten forklarer: *livet

Hvis vi ser på noen engelske oversettelser av 3 Mos 17:11 ser vi:

For the life of a creature is in the blood… (NIV)
For the life of the flesh is in the blood… (KJV)
For the soul of the flesh is in the blood…
(DRB)

Vi ser at det av disse tre oversettelsene kun er The Darby Bible som oversetter likt som våre norske bibler. (Norsk Bibel skriver: ”For kjøttets sjel er i blodet,…”)

På hebraisk blir dette:

bad-dam

hab-ba-sar

ne-fesh

ki

בַּדָּ֣ם

הַבָּשָׂר֮

נֶ֣פֶשׁ

כִּ֣י

the blood

of the flesh

the life /soul

for

 

Følgende ser vi noen eksempler på at norske bibler skriver liv i teksten, men sjel i fotnoten (det stikk motsatte av hva de gjør i eksemplene over):

”Men de som er ute etter mitt liv* [nafshi – en form av nefesh], for å ødelegge det, skal fare ned til jordens dyp.” (Salme 63:10) fotnote: *min sjel


”Ditt øye skal ikke ha barmhjertighet: Liv*
[nefesh] for liv* [nefesh], øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot.” (5 Mos 19:21) fotnote: *sjel


”Den som tar livet*
[nefesh] av et menneske, skal sannelig dø. Den som tar livet* [nefesh] av et dyr, skal sannelig erstatte det, liv* [nafesh – en form av nefesh] for liv* [nefesh]. (3. Mos 24:17-18) fotnote: *sjelen, *sjelen

Avslutningsvis hva gjelder det at sjelen/livet dør og ikke lever videre (før oppstandelsen da vel og merke) har vi et par vitner til på her:

"Blant de døde er det ingen som tenker på deg. Hvem priser vel deg i dødsriket? (Sal 6:6)

"Når de utånder, blir de til jord igjen, da er det forbi med deres planer."
(Sal 146:4)

- siste del her er en upresis oversettelse. Mer presist i tråd med den hebraiske skriften er:

".....på den samme dag opphører deres tanker."

Her treffer også KJV blink i forhold til den hebraiske teksten i det den leser følgende:

“His breath goeth forth, he returneth to his earth; in that very day his thoughts perish.”


Hvis deres tanker opphører, da er de skikkelig døde, både legemlig og sjelelig, men vi kan trøste oss med at ånden går tilbake til Gud som gav den, uansett om du er en troende eller ikke. På samme måte gikk alle mennesker i GT til sheol når de døde, om enn de var troende eller ikke. Sheol oversettes til ”hell” i King James 31 ganger, til ”grave” 31 ganger (skulle tro oversetterne kastet ”kron og mynt”) og ”pit” 3 ganger. I norske bibler oversettes det til ”dødsriket.”

Har du også tenkt på hvor dette øye eller denne armen blir av etter at du har kvittet deg (åndelig) med dem? Hvis vi leser teksten nøye ser vi at: ...det er bedre å gå inn til livet med ett øye (eller lam og vanfør) enn å ha to øyne og bli kastet i helvetes ild. Altså, hvis konsekvensen av å ikke kvitte seg med disse lemmene, hvis de fører deg til fall, er at du ender opp med å ta begge med deg til ”helvete,” så vil det si at det lemmet du faktisk kvitter deg med (og som gjør at du kan gå vanfør eller med ett øye inn til livet) faktisk ender i helvetes ild.

Så hva kan vi si etter å ha diskutert dette? Er det snakk om "å fjerne" et ord (helvete) fra bibelene som med rette skal stå der? Nei! Er det snakk om "å avskaffe helvete" (nei, detta blir for fælt dere, detta gidder vi ikke)? Nei! Forsøker man å svekke alvoret i begrepet "helvete" ved å peke på at det er en urimelig måte å gjengi det greske ordet Gehenna på? Nei!

Det er klart det er en mening bak ordet helvete! Det er klart det er alvor i Gehenna! Men... er kanskje helvete/Gehenna noe annet enn det flertallet, basert på Augustins "tolkning" av det, mener at det er? Er det større dybder i Kristi ord til folkemengden? Og husk at Jesus KUN var sendt til de fortapte sauene av Israels hus, Han var ikke sendt til hedningene, og snakket faktisk derfor ikke direkte til oss - ved mange anledninger FORBØD Han faktisk disiplene, og mennesker som var blitt helbredet av Ham, om å gjøre Ham kjent! Hvordan kunne Han gjøre noe sånt hvis alle rundt Ham var avhengige av å tro på Ham i dette livet for å unnslippe et evig helvete? Rare prioriteringer det der! Er helvete det vi har "blitt opplært til" at det er, og er det virkelig uendelig?

Louis Abbott, i sin bok ”An Analytical Study of Words,” deler på sidene 59-61 følgende med oss:


The Origin of "Hell"

It is always amazing to me how much knowledge we have of ancient times. It seems God, in His wisdom, tucked bits and pieces of information aside in the forms of an inscription, a piece of papyrus, a ruin, etc., and man, with his God-given abilities, has been gathering together in recent years these bits of ancient knowledge and reconstructing the past.

The study of word origins (etymology) is a very developed science few Christians spend any time studying. If one were to take the main theological words used in church and study their origins, one would learn much.

Remember, the Greek word "Hades" literally meant unseen. The pagans then turned a perfectly good usable word into the name of a God named "Hades" and created a place of the underworld called "Hades." They turned an everyday word with easy to understand meaning into a theological pagan word which, if one studies the "underworld" mythology of the Greeks, into a mass of confusion.

The English word "Hell" suffered the same onslaught, but not from pagan Greeks, but from pagan Christians! According to Arcade Dictionary of Word Origins by John Ayto, the etymology of the word "hell" is as follows:

hell (OE) Etymologically, "hell" is a 'hidden place.' It goes back ultimately to Indo-European 'kel' (cover, hide), which has contributed an extraordinary number of words to English, including 'apocalypse,'' cell,' 'cellar,' 'conceal,' 'helmet,' 'hull,' 'pod,' 'occult,' and possibly 'colour' and 'holster.' Its Germanic descendant was 'khel-,' 'khal-,' whose derivatives included 'khallo' and 'khaljo.' The first became modern English 'hall,' the second modern English 'hell-'-so both hall and hell were originally 'concealed or covered places,' although very different ways: the 'hall' with a roof, 'hell' with at least six feet of earth. Related Germanic forms include German 'Holle' (O with an umlaut), Dutch 'hel,' and Swedish 'helvete' (in which 'vete' means punishment').

Isn't it rather interesting that the place where people met under a roof and therefore "covered," (hall) and the place where people are "six feet under" and therefore "unseen," come from the same word? A church and a grave yard therefore have much in common. This book will not go into other theological words such as the word "church," but I assure you, there are many embarrassing surprises hidden in theological word origins.

We have found then, that the modern English word "Hell" was originally not a specific region for those eternally damned, as theologians would term it, but a common everyday word which basically meant "covered up" and therefore often "unseen." This word was useful to describe a number of different things.

But as with "Hades," and "Gehenna," a superstitious religious priestcraft used these normal everyday words and concocted images to hold people in their power. They used their deceptive power-hungry minds to tell the ignorant what was in the "unseen" place of the grave (hell).

They created a goddess in charge of affairs in "hell." She was called "Hel." The hole in the ground became a huge underground empire of which she was ruler. The word with a little "h" became a place with a capital "H."

This information I am bringing forth is not hidden away in some ancient monastery. It can be found in almost any book on word origins, regular dictionaries, and encyclopedias. But when Christians have been taught to stick their heads into a "hole" or "hall" called our "church building" and not to look at anything which does not conform to "their" teachings, it leaves most Christians in "gross darkness" -in other words in a "hell" of their own.

Even excellent study Bibles such as the Companion Bible by Dr. E.E. Bullinger, perhaps the best KJV Study Bible available, brings out the fact that these words have been greatly tampered with by the priestcraft. Under his appendage number 131 The synonymous words for "Hell", etc. he states:

"The English word is from the Anglo-Saxon 'hel', Genitive Case 'helle'=a hidden place, from the Anglo-Saxon 'helan'=to hide."

Dr. Bullinger covers other words we have just been discussing. His appendages bring great light into a darkness many Christians have been placed into, allowing themselves to be "covered" by false shepherds.

A quick tour through the Norse and Germanic mythologies of the goddess Hel and her domain Hell should be a wakeup call to any person whose mind is still functioning. The Encyclopedia Britannica tells us of "Hel":

"Hel or Hela, in Scandinavian mythology, goddess of the dead, a child of Loki and the giantess Angurboga, dwelt beneath the roots of the sacred ash, Yggdrasil (q.v.), and ruled the nine worlds of Helheim. In early myth all the dead went to her: in later legend only those who died of old age or sickness; she then became synonymous with suffering and horror." It is common knowledge to anyone who has studied church history even just a little bit, that the Roman Catholic church made it a practice to absorb the pagan traditions of the nations which it tried to covert. She, the Roman Catholic church, by the power she claimed, just Christianized them. From this practice, we Christians have inherited all the superstitions of the world. Under the word "Hell" they incorporated the mythologies of the Romans, Greeks, Babylonians, Egyptians, Teutons, Druids, and only God knows what else.

This work cannot go into the thousands of pagan words, myths, rituals, artifacts, originating in pagan religions which have been brought into the Christian religion. Reading Hislop's Two Babylons, published by Loizeaux Brothers, or Babylonian Mystery Religion by Ralph Woodrow would be two good places to begin. For those of the Protestant persuasion who think they are immuned to the influence of Romanism, think again, the entire Protestant Sunday morning church ritual, including the structure of the building and its interior furniture, will not be found among the early believers in Jesus Christ.

While the Scriptures correctly translated have nothing to say about the modern theological concept of "Hell," nor do they speak of "eternal punishment," they do have much to say about "judgment."

Those who believe in "hell" as a place of punishment (although the two words never appear together in the Scriptures, even in mistranslations) do not seem to remember the verse which says Jesus' soul was in "hell" three days and three nights. For what was He being punished? In the KJV at 1 Cor. 15:55, the word translated "grave" in the text is changed to "hell" in the margin, and at Rev. 20:14-15, the word "hell" in the text is changed to "grave" in the marginal reading! Apparently the translators could not make up their minds which word should be used. The word in the text used by the translators of the KJV is hades, meaning "unseen." It means neither "grave" nor "hell." [Slutt på utdrag.]

 

Som broder Pawson påstår, så finner man ikke helvete i GT, men kun i NT. Bare en slik uttalelse i seg selv burde få oss til å tenke oss litt ekstra om. Grunnen til at jeg sier det er fordi ”De Hellige Skriftene” som det refereres til gjennom hele NT i utgangspunktet er de gammeltestamentlige skriftene, og kun de. Dette fordi NT jo ikke var skrevet en gang. NT ble skrevet i løpet av NT, for å si det sånn.

Jeg tror absolutt at NT er inspirert, og at det er en del av Guds komplette ord, bla. fordi Paulus forteller oss at det ble gitt ham selv å fullføre Guds Ord (Kol 1:25), og fordi Peter svært bestemt sidestiller Paulus’ skrifter ”med de andre Skriftene.” (2 Pet 3:15-16). Dette er, så vidt jeg kan se, strengt tatt de eneste bibeltekniske bekreftelsene på at eksempelvis Paulus sine brev tilhører vår tids komplette hellige Skrifter. Men, når vi da tydelig kan se, og tro, at hele NT er inspirert av Gud, hvis man da ikke finner ”helvete” i de Hellige Skriftene som vår Herre og apostelen Jakob refererte til (Jakob kun én gang indirekte ang. tungen) og som Paulus ALDRI en eneste gang nevnte, hvordan kan man da undervise ”helvete” som en tungtveiende BIBELSK doktrine? Hvis ikke ”helvete” en gang forekommer i såkornsform i GT, da tør jeg påstå at vi gjør oss skyldige i en stor feil ved å forkynne ”helvete” slik vi gjør i dag.

En annen ting som er interessant å tenke på er jo at det i hovedsak KUN er Jesus som ”forkynner helvete,” og evangeliene (som er Jesu Kristi tjeneste) er teknisk sett fortsatt GT fordi Han kom under fortsatt lov, og Han døde under fortsatt lov, men opphevet loven i Sin død og oppstandelse, og innstiftet i dette ”den nye pakten.”

Det virker som broder Pawson mener at Jesus introduserte et helt nytt konsept, vel, siden ”vi jo ikke finner helvete i GT,” men kan dette være sant? Er det sannsynlig at Gud plutselig introduserer noe Han aldri før har åpenbart i det som opprinnelig er de Hellige Skrifter, og som Paulus og de andre apostlene, for ikke å snakke om fariseerne og skriftlærde, var godt belest i? Husk at det er fortsatt ”intet nytt under solen,” og ”det er ingen skiftende skygge hos Gud.”

Personlig tror jeg ikke vår Herre introduserte et nytt konsept. Bare tenk på det scenarioet: Her snakker Han til jøder, som var spesielt utvalgt av Gud til å få kjennskap til Hans Hellige Ord, de hadde mer eller mindre god kjennskap til disse, og så plutselig skulle han fortelle dem at ”jo, forresten, hvis dere ikke med deres frie vilje tar i mot meg som deres personlige Herre og frelser i dette livet, så kommer dere til å gå uendelig fortapt i gehenna, fra nå av kalt helvete, og der skal dere pines på de verst utenkelige måter uten stans.” Jeg vet jeg setter det litt på spissen nå bror, men argumentet er i bunn og grunn legitimt. Se for deg at Jesus introduserer et helt nytt konsept vedrørende straff, og med så enorme og forferdelige konsekvenser for den fortapte sjel…?

Nå vel, jeg tror ”helvete” absolutt finnes i GT… på en måte. Selv om den kjente og kjære ”ufeilbarlige bibelen” (i alle fall i følge en hver innbitt Baptist) King James Version 1611 oversetter alle ordene sheol, hades, gehenna og tartarus til det ene engelske ordet ”hell,” så har i alle fall alle våre tre norske bibelversjoner mer eller mindre ryddet opp i denne grove feilen, i det de kun gjengir ”gehenna” som ”helvete” (untatt Gilbrants ”Norsk Studiebibel,” den mener jeg å huske at også gjengir tartarus, som kun forekommer én eneste gang i hele Skriften, som ”helvete”).

Som vi så over så er Gehenna den greske gjengivelsen av det hebraske ”ga ben hinnom” (Hinnoms sønns dal) eller ”ga hinnom” (Hinnoms dal). Dette er strengt tatt ikke en oversettelse av det hebraiske, men heller en såkalt ”translitterasjon” fordi en jo ikke ”oversetter” et egennavn. Vi finner Hinnom - referanser 11 steder i det Gamle Testamentet. Disse er:

Josva 15:8, Josva 18:16, 2 Kong 23:10, 2 Krøn 28:3, 2 Krøn 33:6, Nehemja 11:30, Jer 7:31, Jer 7:32, Jer 19:2, Jer 19:6, og Jer 32:35.

Det ironiske er at på dette ”forbannede” stedet ofret frafalne jøder sine egne barn til avguden Molok ved å brenne dem på bålet, og Herren sa at Han aldri hadde befalt det (Jer 7:31; 19:5; 32:35). Videre sier Han at noe slikt aldri hadde oppkommet i Hans sinn, og Han kaller det en styggedom, og likevel går vi kristne ut og sier at det som faktisk ”aldri kom opp” i Guds sinn, det skal Han faktisk gjøre (enten i en fysisk forstand eller en åndelig forstand) mot størsteparten av alle de skapninger Han noen gang har gitt liv til.

En gang forsøkte en søster å vise meg at det jo ikke er Gud som kaster mennesker i helvete, men de ”velger” det selv. Til dette brukte hun som bevistekst Matteus 25:41 i kombinasjon med den klassiske doktrinen om en fri vilje:

”Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler.

Men vi kommer ikke utenom at Jesus taler profetisk her, og er det noen som burde treffe blink med profetier er det jo vår Herre. Dvs. at dette skal en gang skje (hvis ikke preteristene har rett da?) Gud vet om det, så det kan ikke være slik at stakkars Jesus sitter oppi himmelen og biter negler i det han svett og bekymret skuer ned på alle disse håpløse menneskene og heier på Seg Selv: ”Huff og huff, velg meg. Velg meg! Velg meg! Åh, skjønner dere ikke at deres evige skjebne avhenger av det?!?”

Nei, de Jesus talte til, også da Han talte om helvete (gehenna), visste godt hva Han snakket om. Dette var ikke noe nytt Han plutselig introduserte. Jødene, som jo kjente til historien til Hinnoms dal, visste hva Han snakket om da Han refererte til Gehenna. Det bar med seg en spesifikk advarsel rettet mot dem, jødene, særlig fariseerne og de skriftlærde. Jesus instruerer disiplene sine:

”Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer, men gå heller til de tapte får av Israels hus(Matt 10:5-6).

Hvordan kunne Jesus befale disiplene sine å ikke gå til visse typer mennesker hvis deres evige frelse avhang av at de aksepterte Ham Selv som Herre og frelser i dette livet? Det virker som en veldig spesiell prioritering, og det virker i alle fall ikke særlig kjærlig. De satt på informasjon som var helt avgjørende for folks frelse (evige frelse), men de skulle IKKE gå til dem med denne informasjonen? Kan det være at det vi her leser om heller har med gjennomføringen av viktige deler av Guds perfekte plan? Vi leser litt senere i Matteus at Jesus også bekrefter at Han Selv ikke var sendt til andre enn de fortapte får av Israels hus:

”Men han svarte og sa: ”Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus!” (Matt 15:24)

Hans offer var for hele verdens synd, som vi finner gjentatte bibelske bevis på, men Hans tjeneste var i all hovedsak rett mot ”de fortapte får av Israels hus.” Legg også merke til at disse fårene allerede ER fortapt. Det stiller en del interessante spørsmål i forholdt til hva egentlig fortapelsen er? Jeg er overbevist at ”fortapelse” i en ren bibelsk forstand er noe ganske annet og mye mer en det vanlige ”evig fortapelse i helvete” – dogmet.

Jo da, de jødene vår Herre talte til visste hva Han refererte til da Han snakket om Gehenna, men hedninger derimot, som med visse unntak, ikke hadde noen kjennskap til de Hellige Skrifter, de hadde ingen forutsetning for å skulle forstå hva Jesus mente når Han snakket om Gehenna. Kan dette kanskje være noe av grunnen til at Paulus (som var ”hedningenes apostel” [Rom 11:13] kontra Peter som var apostelen til jødene Gal 2:7-8) ikke nevnte Gehenna én eneste gang i noen av sine brev? Det kan jo virke veldig rart, og til og med slemt, å ikke en gang hinte om dette gehenna/helvete som flesteparten av menneskeheten er på vei til. Hvis denne helvetesskjebnen er det hovedstrømskristendom forkynner at det er, så er det svært betenkelig at Paulus ikke tar opp dette.

Tenk på den talen han holdt på Areopagos (Apg 17:22-31). Her snakket han bl.a. til ikke-troende grekere, hedninger og agnostikere. Han søker å gjøre et poeng Hvem og Hva Gud er. Han snakker om omvendelse, dom og oppstandelse fra de døde, men han nevner ikke denne forferdelige skjebnen disse menneskene går i møte hvis de ikke tar i mot Jesus. Han nevner det ikke i forbifarten en gang. Er det noe den største apostelen og misjonæren som noen gang har levd i det minste burde gjort her så var det å forkynne ”hele pakka," og også advare om helvete. Dette ville vært en absolutt optimal sammenheng å gjøre det i slik at han kunne ”vunnet så mange sjeler for Jesus” som mulig, men selv ikke her dukker vårt kristne helvete opp.

Og i tillegg forteller Paulus oss at:

”Derfor vitner jeg for dere på denne dag at jeg er ren for alles blod. For jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere HELE Guds råd” (Apg 20:27). Likevel nevner han ikke helvete en eneste gang i noen av sine brev…

 

[MERKNAD: TILLEGG #3 REDIGERT UT OG LAGT TIL I SLUTTEN AV BREVET]

 

 

Jeg ønsker å gjøre et poeng til vedrørende ”helvete.” Pawson utaler i løpet av talen følgende:

 

”Jesus didn’t come to save us from hell, that’s just a bonus that’s thrown in there.”

 

Jeg er selvfølgelig enig i det første fordi Jesus kom for å frelse oss fra synd og død, ikke ”helvete” som Pawson helt riktig uttaler. Når det gjelder resten av hans uttalelse vil jeg med all frimodighet si følgende: Det der finner vi IKKE i bibelen! Guds Ord forteller oss at:

 

”For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og det dømmer hjertets tanker.” (Heb 4:12)

 

Gud Ord er presist! Jeg leste en bok en gang av en bibellærer som poengterte hvor presist de språkene er som Gud valgte å åpenbare seg gjennom. Han sa at i de hebraiske og greske skriftene finner vi opp imot 11000 forskjellige og distinkte ord med spesifikke og egne betydninger, som vi prøver å gjengi med rundt regnet 6000 engelske ord, og igjen enda færre norske ord. Det er klart det kan bli rot av slike forutsetninger. Jeg tror nå Gud er fullstendig allmektig over dette også jeg, og at dette er en av måtene mange mennesker skal bli forvirret og forledet bort fra sannheten, for hvordan ellers kan Jesus si:

”Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! Har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? [dette er troende mennesker det snakkes om, eller tror vi at det her snakkes om ikke-troende ateister og hedninger som ikke en gang har kjent Gud?] Men da skal Jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg dere som gjorde urett!” (Matt 7:22-23) og

”Mange er kalt, få er utvalgt!” (Matt 22:14)

Jeg må si det skremmer meg at en bibellærer tør ta seg den frihet broder Pawson gjør her og si noe slikt (”..helvete er bare en bonus som er slengt inn der”) når vi vet at Guds Ord er skarpere enn noe tveegget sverd. Det hjelper ikke at han har Dr. foran navnet sitt, eller uansett hvor mange varianter av kombinasjoner mellom store og små bokstaver han evt. har etter navnet sitt. Å være en lærer av Guds Ord, en ”veileder for blinde,” og så si noe slikt er for meg utrolig. For meg står en slik uttalelse som forferdelig uaktsom og lite gjennomtenkt. Man lefler med Hellig Skrift her, og man burde absolutt være mer forsiktig med hvordan man behandler Guds Ord som ”kløver både sjel og ånd og dømmer hjertets tanker.” Da jeg hørte broder Pawson uttale dette ble jeg med en gang minnet om et sitat fra en annen bibellærer jeg leste fra en gang (denne dog uten noen offisiell teologisk utdannelse):

”Hvis ingeniører og vitenskapsmenn behandlet farlige kjemikalier og eksplosiver med den samme lovløse og hensynsløse løssluppenheten som teologer behandler Guds Ord med, ville alle laboratoriene i verden ha eksplodert for lenge siden.”

Jeg prøver konstant å være på vakt overfor dette selv, og jeg vet at det er ting jeg har sagt i dette brevet som garantert ikke er helt riktig, noe er sikkert også helt feil, men det er det jeg tror så langt. Jeg har delt hjertet mitt med deg, så får Herren bekrefte eller avkrefte. Herren har ikke vist meg noe mer enn dette, men det betyr ikke at jeg ikke stadig vil fortsette å lete etter skjulte skatter i Hans Ord.

Vi må også huske at:

”Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ett.” (1 Kor 1:26)

Ellers instruerer Paulus Timoteus til å virkelig jobbe med tjenesten sin og Ordet i det han sier:

”Legg vinn på å fremstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som på rett måte [ut]deler sannhetens ord.” (2 Tim 2:15)

Det norske ordet ”ut” her er lagt til teksten, man finner ikke det i greske manuskripter. Dette virker kanskje ikke så veldig alvorlig, men ordet ”ut” tillegger verset en ganske annen mening. Vi er ment å skulle ”dele” Guds Ord på rett måte, ikke ”dele ut” ordet på rett måte, vel, jo, det også, men det er ikke det Skriften her presiserer. Concordant Literal New Testament (concordant.org) har en mye mer presis gjengivelse her:

”Endeavor to present yourself to God qualified, an unashamed worker, correctly cutting the word of truth.”

Til og med KJV 1611 er mer presis her enn våre norske bibler:

“Study to shew thyself approved unto God, a workman that needeth not to be ashamed, rightly dividing the word of truth.”

Dette er noe ganske annet enn den bibelstudiepraksisen som er mest vanlig i dag, hvor man gjerne ofte foretar kun overfladiske gjennomlesninger av utvalgte vers og kapitler, leser enkle andaktsbøker, kanskje begrenser sine ”studier” til å lese en såkalt ”studiebibel” (som egentlig ikke er noe annet enn en av mange bibellæreres forståelse og/eller mening om hva som står skrevet), og aldri går utover våre norske bibelversjoners rammer og språklige begrensninger.

Vi må selvfølgelig ikke glemme det ”kristne livet” vi er kalt til. Som Vegard en gang så utmerket poengterte:

”Vi må ikke gå i den fella å bli mer opptatt av hva som egentlig står der, enn å leve det som egentlig står der.”

Amen! Jeg er helt enig. Og parallelt med dette må vi også ta til oss samme formaning som Paulus gav Timoteus i 2 Tim 2:15. For meg, i mitt kristenliv, er et kontinuerlig studie av Guds fantastiske Ord til oss mennesker en helt avhengig parallell til min kristne vandring, til det å bli mer og mer lik vår Herre, og mer og mer kjent med vår Gud og Far.

 

(7) ”KRISTNE TROR IKKE PÅ HELVETE” (Sitat: meg).

Dette drøye utsagnet kan ved første blikk virke helt på jordet, men hvis vi tar oss litt tid til å virkelig grunne på ”helvete” og konsekvensene av det, skulle det virkelig vise seg å være det flertallet de siste 1600 årene har forkynt at det er, så er kanskje ikke uttalelsen så halvgal likevel. Grunnen til at jeg sier ”kristne tror ikke på helvete” er bl.a. fordi Jakob forteller oss i sitt brev kapittel 2, vers 26 at:

 

”For likesom legemet er dødt uten ånd, slik er troen også død uten gjerninger.”

 

… også om det er snakk om troen på helvete, som ifølge den store masse av kristne tydeligvis er en fundamental og avgjørende del av troen på Kristus, ja av hele troen.  Altså hvis troen på helvete ikke fører med seg gjerninger som stadfester troen på helvete, så er troen på helvete død. Det er ingenting som da i det minste vitner om at en virkelig tror på helvete, og at en virkelig tror på de forferdelige konsekvensene dette har for alle de håpløse synderne som uten å vite det er på vei dit, og ikke gjør man noe i det hele tatt for å advare disse menneskene, for det er jo ubehagelig.

 

Jeg fant dette på en nettside jeg kom over, og jeg føler at det på en god måte illustrerer mitt poeng:

 

”Jeg liker ikke å snakke om Helvete -hvem gjør vel det? Det vi er kalt til er å forkynne evangeliet om Jesus Kristus, Guds frelse, Hans kjærlighet og det evige liv i Himmelen!”

 

Ja men, hvis det er så enkelt som, og så svart/hvitt som, at så og si ALLE rundt oss er på vei til helvete, og de har en fri vilje til å velge Jesus, men de trenger konkret informasjon (for eksempel evangeliet) for å kunne ta denne avgjørelsen, ”for troen kommer av det en hører” (Rom 10:17) … og det er vår oppgave å forkynne evangeliet, da er det vår plikt at dette opptar mesteparten av vår tid! Og hvis vedkomne ikke ”vil” tro evangeliet, som er ”gode nyheter,” vel da får vi i det minste være ærlige (og kjærlige) nok mot dem at vi også forkynner de ”dårlige nyhetene,” medaljens bakside for å si det sånn. Hvordan kan vi påstå å elske menneskene rundt oss, eller i det minste være glad i våre neste, når vi ikke en gang er villige til å lide litt ubehag får å få disse så til de grader avgjørende og viktige poengene igjennom til våre neste?

 

Videre skriver samme artikkelforfatter:

 

”Jeg mener ikke at vi skal få folk frelst ved å snakke om fortapelsen, helvete eller ildsjøen. Hvis ikke folk blir frelst ved evangeliets budskap om tilgivelse og kjærlighet, tror jeg troen blir preget av frykt og tvang.”

 

Og jeg tenker; hvordan i alle dager kan man si noe sånt? Det er jo dette det gjelder. Det er jo dette det henger på, nemlig konsekvensen av å ikke tro på evangeliet. På meg så virker det som at artikkelforfatteren mener at ”hvis ikke evangeliet virker, så gir vi opp, for ellers kan jo noen bli frelst og ende opp med en tro preget av frykt og tvang…” Men… men… i et absolutt perspektiv (og satt på spissen), tatt i betrakting den så utenkelige skjebnen disse menneskene går i møte, hvem bryr seg et sekund om troen kanskje blir preget av frykt? Er det ikke bedre at personen lever et trosliv i konstant frykt, men dog frelst, enn at personen ikke blir frelst i det hele tatt? Hvordan kan vi påstå å elske de rundt oss, samtidig som vi er villige til å spille ned, eller til og med totalt holde tilbake, en hver advarsel om evig pine i etterlivet? Det er jo like lite omsorgsfullt som å stå og småprate med naboen mens huset hans er i ferd med å ta fyr. Huset er i ferd med å overtennes (uten at eier merker noen ting), og vi spør heller pent om han og familien ”ikke heller kunne tenke seg å komme over til oss på kaffe og kaker.” Men det passer dem ikke, de har andre planer og er opptatt, og vi får oss bare ikke til å være ærlig med vedkomne fordi det er så ubehagelig å skulle fortelle ham at huset hans er i ferd med å brenne ned… særlig fordi det er vår egen Sjef som tenner på. For uansett hva man skulle finne på av unnskyldninger om at ”helvete er ikke ment for mennesker egentlig” eller ”Gud vil jo ikke at noen skal gå fortapt,” så kommer vi ikke utenom at Han er ALLmektig. Det er Han som utfører ALLE TING etter Sin viljes råd” (Ef. 1:11), i alle tider: ”Jesus Kristus, i går og i dag den samme, ja til evig tid” (Heb 13:8).

 

Selv tror jeg noe av årsaken her er at de aller fleste kristne faktisk ikke klarer verken logisk, emosjonelt eller moralsk å forene disse to så diametrale konseptene. De står jo i strak motsetning til hverandre. Her snakker man om en Gud som elsker deg så ufattelig høyt, med en sånn guddommelig kjærlighet som uendelig overgår våre stakkarslige og menneskelige evner til å elske, at Han til og med vet hvor mange hårstrå som sitter på hodet ditt til en hver tid, på et hvert menneske, igjennom ALLE tider, MEN… Det er et stort men! Hvis du ikke responderer på denne kjærligheten, hvis du er motvillig, hvis du er gjenstridig, hvis du gjør som sønnen i lignelsen som bare tok sitt og reiste av gårde for å leve livets glade dager etter kjødet… da kan du bare glemme å noen gang skulle få komme tilbake til en kjærlig far som elsker deg på tross av, og som bruker sin kjærlighet til å overvinne din synd og gjenstridighet. Da skal du i stedet i et evig og uendelig helvete som ikke tjener noen hensikt annet enn å muligens tilfredsstille Guds hevntørst…. eh… selv om Hans behov for rettferd vel egentlig ble dekket på korset, i det Han bar vekk all verdens synd? (Joh 1:29). På grunn av upresis norsk oversettelse her kan man få inntrykk av at Jesus ikke bar ”VEKK,” men kun ”bar” all verdens synd. Våre norske oversettelser dropper ordet ’vekk” og skriver kun at Jesus ”bar all verdens synd.” Noen kunne kanskje tenke seg å gjøre et stort poeng ut av dette i det de mener at Han da ikke faktisk bar all synden VEKK, men at Han kanskje bare bar synden for dem ”som velger å tro på Ham.” Selv om dette ville vært et smålig forsøk på å ”sette Guds ord ut av kraft,” så kan vi si med en gang at den riktige oversettelsen er ”bar VEKK all verdens synd.” Ordet på gresk er airo. CLNT Concordance forklarer:

 

air’o LIFT

lift, take away, pick up, hoist

 

Ordet brukes mange steder, over 100 ganger. Som eksempel kan vi lese Johannes 11:41 som leser:

 

”Da tok de steinen bort fra stedet der den døde lå. Jesus løftet [airo] blikket og sa...”

 

Ut fra dette kan vi faktisk se at en enda mer presis oversettelse av Johannes 1:29 ville vært noe slikt som: ”Se der! Guds Lam, som løfter verdens synd,” en oversettelse som er mye nærmere det faktum at Jesus bar VEKK verdens synd, enn at Han muligens bare ”bar” den, og det igjen kanskje kun for de som tror i dette livet.

 

Jeg vet om én eneste broder som faktisk tror på helvete. Han heter Petar Keseljevic og opererer som gateforkynner i Oslo. Han sier det rett ut: ”Omvend deg og tro på Jesus, så slipper du helvete.” Han stiller også opp på gaten med plakater som sier ”Hell Awaits” og ”Jesus saves from Hell.” Selv om jeg på ingen måte er enig med Petar i hans forståelse av hva ”gode nyheter” er, så må jeg motvillig innrømme at ”i min bok” utviser Petar en mye, mye større kjærlighet til omverdenen rundt seg enn det de aller fleste kristne gjør i dag, som ofte prøver å vinne tilhengere med kristent ”sweet talk” om at ”Jesus elsker deg,” noe som i et evighetsperspektiv og ifølge flertallet uansett er betinget av at du elsker Ham tilbake, og det kan du bare gjøre i dette livet. Man forteller gjerne om det fantastiske livet med Gud og hvor herlig det selv var å bli frelst… og når vi har indoktrinert dem lenge nok, kan vi selvfølgelig alltids nevne, for ordens skyld, at ”Jo, forresten… resten av verden går til helvete… fordi de ikke gjør som oss og velger å tro på Jesus.”

 

Vet jeg setter ting litt på spissen nå bror, men jeg føler at det er nødvendig. Vi trenger å utfordres av og til. Vi trenger å reflekter over disse tingene, for det er ofte slik det foregår mange steder. Jeg påstår ikke at dette er tilfelle i deres fellesskap. Som jeg jo nevnte tidligere i dette brevet har jeg ikke møtt andre kristne av deres ”kaliber” før, men de tingene jeg beskriver her er både ting jeg selv har erfart, og ting jeg har hørt flere kristne brøde og søstre fortelle om, noe som bringer meg inn på min egen vandring. Jeg husker hvordan følelsen var av å oppleve en ny og brennende lengsel og iver inni meg selv etter å nå ut til mennesker. Jeg opplevde at jeg var kalt til å forkynne Guds Ord, og jeg husker jeg sa i Pinsekirken en gang at:

 

”Det må finnes andre måter å nå folk på en denne ’Jesus Elsker deg’ – regla.”

 

I etterkant av at jeg hadde sagt dette kom det en eldre kvinne bort til meg, hun var vel en slags menighetens profetinne, og snakket til meg som om jeg hadde sagt noe som ikke var helt bra. Hun snakket til meg som om det nok ikke var helt sikkert at Gud hadde lagt dette ned i meg. Jeg har alltid syntes at det var rart. Var det ikke dette vi levde for da… å nå ut til mennesker på mer ”effektive” måter? Jeg trodde dette (med effektiv) fordi jeg på den tid fortsatt ikke trodde at ”ingen kan komme til meg uten at Faderen […] drar ham” (Joh 6:44).

 

Vel, jeg fortsatte i det sporet jeg opplevde at jeg var ledet inn på, og i etterkant kan jeg med fullstendig tillit til Gud si at ”Han virket dette i livet mitt også.” Det finnes ikke tvil i mitt sinn at Herren er villig til å lede oss i en feil retning bare for å skulle, ved å gjøre det på den måten, vise oss hva som er rett. Jeg hadde på denne tiden allerede blitt godt kjent med Vegard og vi kom over et fenomen på nettet som kalles ”The Way of the Master” (sjekk det ut hvis du vil), hvorpå vi mente vi hadde funnet selve ”oppskriften” på effektiv evangelisering. Selv om vi i ettertid begge to ser at dette egentlig ikke er noe annet enn en måte å gjøre Jesus til et effektivt salgsprodukt på ved finurlige formuleringer og markedsføringsmessige spørreteknikker, ble vi fullstendig oppslukt av dette der og da. Vi følte at dette virkelig satte oss i stand til å gå ut i gatene og ”evangelisere,” selv om hvis man leser det som skrives om ”evangelisering” i Skriften, så ser man at dette var noe man gjorde i menighetene med den hensikt å oppbygge ”de hellige.” Den moderne forståelsen av ”evangelisering” har gjort dette om til det som på Jesu tid var aposteltjenesten, nemlig gå ut blant mennesker og plante menigheter… noen til apostler, noen [andre] til evangelister.

 

Vegard og jeg kom til det punkt at vi ikke lenger hadde samvittighet til å ”ikke gå ut.” Jeg vet det er feil å dømme andre, men jeg må innrømme at jeg på den tiden dømte alle kristne som ikke gjorde som jeg (gikk ut i gatene med en gul bruskasse og ropert), og forkynte såkalte gode nyheter, som egentlig kokte ned til noen forferdelig dårlige nyheter i det jeg advarte alle som var innefor hørselsvidde om helvete. Og det plaget oss veldig at så få av våre brødre og søstre egentlig så ut til å bry seg om andre menneskers evige skjebne. På den ene siden var alle selvfølgelig enige om hva som foresto alle klassekameratene, naboene og til og med diverse nær og fjern familie skulle disse dø ”i sine synder,” og det var viktig ”å fortelle om Jesus,” men når vi utfordret dem og antydet at vi måtte gå lenger, at vi måtte snakke om konsekvensene av fortapelsen og vantro… vi måtte snakke om helvete, da var plutselig det galt også.

 

Man kunne høre troende si: ”Nei, vi kan ikke snakke til dem om helvete, for da er det jo ingen som vil bli frelst.” For en bisarr logikk! Vi kunne ikke snakke med dem om det som i følge flertallet i kristendommen er hovedgrunnen til å tro: unnfly helvete (og leve evig i himmelen sammen med Jesus). Det var noe man bare liksom ikke snakket om. Man skulle ikke snakke om de ”tøffe, harde og vanskelige” sidene ved hele kristendommens budskap, selv om dette ville være resultatet av deres vantro. Selv om ikke evangeliet (de gode nyhetene) skulle fungere, skulle vi på noen som helst måte snakke om helvete. For meg fremsto dette bare som feigt, og noe av grunnen til at jeg dømte alle kristne rundt meg nord og ned var vel at jeg selv følte meg som en hykler helt til den dagen jeg var villig til å risikere å bli upopulær, eller lide menneskers hån for det jeg den gang anså som Jesu Navns skyld. Det er ganske paradoksalt, for jeg har allerede rukket å lide hån for det jeg i dag forstår å være Jesu Navns skyld, og det er Jesus Kristus som ”alle menneskers frelser, særlig de som tror” [1 Tim 4:10], men det er ikke hedninger og ateister som håner meg for dette, det er faktisk Guds eget folk, kristne. [La meg bare her få si at selv om jeg antar at du har hatt dine mistanker om hva jeg tror på vedrørende vår Herres kors og hvor langt ut dets kraft rekker, så har jeg aldri opplevd noe annet en broderlig kjærlighet fra deg, så det hån jeg har rukket å lide ved kristnes tunger, kommer fra et helt annet hold enn deg og dine. :)]

 

Men for å gå videre: Jeg så helvetesflammer over alt. Du skulle sett de traktatene vi fikk trykket opp. Jeg hadde vondt i magen hver dag til og fra jobb fordi jeg fordømte meg selv fordi jeg ikke turte gi ”den eller den” personen jeg gikk forbi en av hat-traktatene mine, som jeg jo trodde var evangeliet. Jeg oppsøkte tidligere bekjentskaper som jeg ikke hadde snakket med på lenge for å fortelle dem at de måtte omvende seg så fort som mulig og sette sin lit til Jesus i det de begynte å leve et liv som tydelig bar preg av at de hadde blitt kristne (slik som meg), for hvis ikke… ja, du vet! Jeg var så overbevist om at tiden var knapp, og at de måtte foreta dette valget så fort som mulig for de kunne jo dø når som helst, og da ville det være for sent. Da hadde mann fått sin sjanse, og Gud kunne ikke lenger gjøre ”noe for deg pga din rebellske stahet.” Så små vi har gjort Gud! Dessuten finner vi ingen steder i bibelen at et menneskes fysiske død er det som forsegler et menneskes evige skjebne, i alle fall har ikke jeg funnet noe slikt vers. Bibelen sier at ”INGENTING er umulig for Gud.” (Luk 1:37, se også Matt 19:26; Mark 10:27; Luk 18:27).

 

Da Herren endelig kom til at ”vi hadde lært nok om dette” og tok oss ut av hele denne sinnsyke smørja, og fridde oss ut fra denne galskapen hadde vi sikkert 9400 og noen og seksti traktater igjen som gikk til papirgjenvinning. Og jeg har i ettertid omvendt meg fra all den fordømmelsen jeg rettet mot brødre og søstre på grunn av disse omstendighetene tidligere. Jeg tror ingen kan gjøre noe utover det Gud virker i noen av oss:

 

”For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag.” (Fil 2:13)

 

”…For uten meg [Jesus] kan dere intet gjøre.” (Joh 15:5)

 

For å oppsummere: Ved å ta en titt utover det ganske kristne landskap i dag, kan vi konkludere med at selv om de fleste sier at de tror på helvete, så tror man egentlig ikke på det. Det er rett og slett ingen gjerninger som beviser at folk tror på dette. Hvis man virkelig setter seg ned og grunner på det ortodokse konseptet av helvete, så skjønner i alle fall ikke jeg hvordan man kan ha liv og fred. Da skjønner jeg ikke hvordan vi kan sove om natten. Da skjønner jeg ikke hvordan vi har samvittighet til å ta årevis med utdannelse (for å realisere oss selv i denne verden) og i tillegg gjøre oss til verdslige gjeldslaver ved å forgjelde oss selv ved et så grunnleggende diabolsk og ukristelig system som det moderne banksystemet er… alt dette MENS resten av verden går til et evig helvete. Det er prioriteringer som blir for avanserte for mitt enkle hode. Bryr vi oss ikke om våre neste? Tenker vi ikke på deres evige ve og vel? Jeg mener, i og meg at Gud tydeligvis er maktesløs til å frelse alle (som Han jo VIL, men ikke får til) pga deres ”frie” vilje, så må jo i det minste vi kristne som er blitt betrodd evangeliet og faktisk befalt å forkynne det til alle, faktisk gjøre dette:

”… og at i hans navn SKAL omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. Dere er vitner om dette.” (Luk 24:47-48)

Og når alt kommer til alt, så koker jo faktisk dagens kristne flertallsevangelium ned til ”elsk Gud først, ellers….” Det er ingen kristne som vil innrømme det, men jeg synes nå vi bare skal være ærlige med oss selv og kalle en spade for en spade; at pga den læren om helvete som forfektes i dag, så gir all mulig kommunikasjon om Guds utrolige kjærlighet ingen mening når denne kjærligheten ikke kommer synderen til gode uten at synderen selv, av fri vilje og av sitt eget  initiativ strekker seg ut og ”tar til seg” frelsen fra Gud, noe bibelen rett ut sier at ikke er mulig… hvis ikke Gud først kaller og drar. Nei, skulle det komme på banen nye og revolusjonerende beviser som sjalter ut alt det jeg så langt har sett som taler for at Gud virkelig er god og i tidenes fylde til slutt skal frelse alle, da skal jeg egenhendig velge meg ut et rom på nærmeste sinnssykehus. Dette sier jeg fordi den gjengse helveteslæren, som ytterst få kristne egentlig ser ut til å forholde seg til, den klarer jeg bare ikke emosjonelt å leve med.

Jeg husker jeg gledet meg veldig til det møtet hvor Poonen skulle ha et slikt ”spørsmål og svar” – møte. Jeg hadde forberedt mitt eget spørsmål, og jeg var så spent på hvordan det ville bli mottatt og om noen andre kom til å stille noen spørsmål som pirket borti det samme. Stor var skuffelsen da jeg forstod at jeg måtte hatt avlevert spørsmålet på forhånd i skrevet format for at det skulle bli med. Jeg har fortsatt spørsmålet her. Jeg hadde skrevet det på engelsk for å gjøre det lettest mulig for Poonen å få tak på kjernen av det, men jeg skal gjengi det her på norsk:

”Statistikker forteller oss at ca 150,000 mennesker dør hver dag på verdensbasis. Det er 2 mennesker hvert sekund. Mitt spørsmål er: Hvis vi virkelig tror at mennesker i haugevis er på vei til helvete, dvs. millioner hvert år… Hvordan kan vi rettferdiggjøre å bruke år etter år etter år, og hundre tusenvis av kroner, og noen ganger til og med sette oss selv i verdslig gjeld også opptil hundre tusenvis av kroner, for å få oss en verdslig utdannelse som vil sikre oss godt betalte jobber slik at vi kan realisere oss selv mens mennesker over alt rundt oss ender opp i helvete fordi vi er mer opptatt av våre karrierer enn deres evige skjebne?”

Det er klart det var litt skuffende at jeg aldri fikk stilt mitt spørsmål, som ville ha blitt ett av da i alt 19 spørsmål som ble stilt den dagen, men det som er mer skuffende er at blant de 18 spørsmålene som faktisk ble stilt var det ikke et ENESTE SPØRSMÅL SOM PÅ NOEN SOM HELST MÅTE RELATERTE TIL EN HÅPLØS OG FORTAPT VERDEN RUNDT OSS…


 

(8) 100 GRUNNER TIL Å TRO PÅ GUDS ALLMAKT OG ALLES ENDELIGE FRELSE

Man kan ikke skrive et over 70 sider langt brev og stille spørsmål og kritisere uten å bidra med noe som bygger opp under egen overbevisning. Av den grunn har jeg valgt å dele med deg denne listen på 100 skriftsteder som jeg opplever som et godt utgangspunkt, om enn kun en liten smule av ”summen” av Guds ord, for hvorfor jeg tror som jeg tror og tenker som jeg gjør. Denne listen ble utarbeidet av en herremann ved navn Elwin R. Roach og var opprinnelig på 103 punkter, men jeg valgte å sløyfe tre av dem fordi de var (etter mitt syn) så ute av sammenheng at jeg ikke følte at de hørte hjemme i denne listen. Ellers er også 100 et mye stiligere tall enn 103. Det kunne i alle fall vært 101 (one-o-one) skulle det vært noe mer enn 100. Jeg har for anledningen oversatt både listen og etterordet.

 

(48 vers fra Det Gamle Testamentet)

01 Jes 46:10 Gud gjør ALT etter Sitt velbehag
02 Dan 4:35 Guds vilje i himmelen og på jorden. Ingen kan holde Hans hånd tilbake.
03 Ordsp 16:9 Mennesket planlegger, men Herren styrer hans skritt
04 Ordsp 19:21 Mennesket planlegger, men Herrens råd blir stående
05 Ordsp 16:33 AVGJØRELSEN KOMMER ALLTID fra Herren
06 Sal 37:23 Mannens skritt er fastlagt av Herren
07 Sal 33:10 Herren gjør folkeslagenes råd til intet. Han stanser folkenes planer.
08 Sal 33:15 Gud former ALLES hjerter
09 Job 5:17-18 Gud knuser, men Hans hender leger
10 Hos 6:1-2 Gud river i stykker, men på den tredje dag reiser Han opp
11 5Mos 32:39 Gud slår i hjel og gjør levende, Han sårer og Han leger
2 Sal 90:3 Gud lar mennesket vende tilbake til støv, og sier så vend tilbake
13 Jer 18:2-6 Gud bryter i stykker kar for så å lage dem om igjen
14 Klag 3:31-32 For Herren skal ikke støte bort for evig
15 Sal 102:18-20 Gud vil frigi dødens barn
16 Jes 2:2 ALLE folkeslag [hedningefolk] skal strømme til Herrens hus
17 1Mos 18:18 ALLE folkeslag på jorden skal bli velsignet i Abraham
18 Jes 45:22 ALLE jordens ender befales å vende til Gud og bli frelst
19 Jes 45:23 For Gud skal hvert kne bøye seg, og hver tunge avlegge ed
20 Jes 40:3-5 Guds hovedvei gjør ALT kjød i stand til å se Hans herlighet [ære]
21 Sal 138:4 ALLE konger skal prise Gud
22 Sal 72:17 ALLE folkeslag skal prise Ham salig
23 Sal 86:9 ALLE folkeslag skal tilbe framfor Hans åsyn og ære Hans navn
24 Jes 52:10 ALLE jordens ender skal se vår Guds frelse
25 Sal 65:2-4 ALT kjød kommer til Gud
26 Jes 11:9 Jorden skal være full av Herrens kunnskap
27 Sal 66:2-4 Fiender skal krype & HELE jorden skal tilbe og lovsynge
28 Jes 19:14-25 Egypt og Assyria skal gjenopprettes 
29 Esek 16:55 Sodoma skal gjenopprettes
30 Sal 68:18 Gud kommer til å ta (alt) fangenskapet til fange, og ta bolig i mennesker
31 Jes 54:5 Han blir kalt Gud for HELE jorden
32 Sal 22:25-29 ALLE verdens ender skal minnes dette og vende seg til Herren
33 Sal 145:9a  Herren er god mot ALLE 
34 Sal 145:14 Holder opp ALLE som snubler & reiser opp ALLE nedbøyde
35 Sal 145:15  ALLES øyne venter på Herren & og Han gir dem mat i rett tid
36 Sal 145:16 Stiller trangen til HVER levende skapning
37 Sal 145:9b Herrens rike barmhjertighet hviler over alle Hans gjerninger [verk]
38 Sal 145:10 ALLE Dine gjerninger [verk] skal prise Deg
39 Sal 24:1 Jorden tilhører Herren, og alt som FYLLER den, verden og de som bor i den
40 Jes 25:6 Herren skal lage et gjestebud for ALLE folkene
41 Jes 25:7 Han skal fortære sløret og dekket som tilhyller og er knytter over ALLE
42 Jes 25:8a Han skal oppsluke døden (ALL død) for evig
43 Jes 25:8b Han skal tørke tårene bort fra HVERT ansikt
44 Jer 32:35 Det kom ikke opp i Hans hjerte å føre barna igjennom ilden til Molok
45 Sal 135:6 Alt som behager Herren, gjør Han, i himmelen, jorden, havene og alle dyp
46 Jes 26:9 Når Guds dommer råder på jorden vil alle som bor i verden lære rettferdighet
47 Jes 53:11 Fordi Hans sjel har hatt møye, skal Han se det og mettes [bli tilfredsstilt]
48 1Mos 12:3 ALLE slekter [familier] på jorden skal bli velsignet


(52 vers fra Det Nye Testamentet)

49 Ef 1:11 Gud utfører ALLE ting etter Sin viljes råd
50 Joh 8:29 Jesus gjør ALLTID det som behager Hans Far
51 1 Tim 2:4 Gud vil at ALLE skal bli frelst
52 1 Joh 4:14 Jesus ble sent SOM VERDENS FRELSER (eng: to be the savior of the world)
53 Joh 4:34 Jesus GJØRE Guds vilje & FULLFØRE Hans gjerning, som sendte Ham
54 Joh 12:47 Jesus kom FOR å frelse verden
55 1 Tim 2:6 Jesus gav Seg Selv som en løsepenge for ALLE
56 Joh 5:36 Jesus kommer til å fullføre de gjerningene Han ble sendt for å gjøre
57 Joh 4:42 Jesus ER VERDENS FRELSER
58 Joh 12:32 Jesus kommer til å dra ALLE til Seg
59 Heb 7:25 Jesus har makt til fullkomment å frelse
60 Kol 1:15 Jesus er den førstefødte framfor hele skapningen [gresk: av hver skapning]
61 Kol 1:16 VED Ham og FOR Ham ble ALLE [ting] skapt
62 Rom 5:15-21 ALLE fordømt i Adam, ALLE til livets rettferdiggjørelse i Kristus
63 1 Kor 15:22 ALLE dør i Adam, ALLE gjøres levende i Kristus (de samme ”alle”)
64 Ef 1:10 ALLE til ett i Kristus ved tidenes fylde
65 1 Kor 15:26 Døden, den siste fienden, skal bli utslettet
66 Fil 2:9-11 HVER TUNGE skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre
67 1 Kor 12:3 Kan ikke si at Jesus er Herre uten i DEN HELLIGE ÅND
68 Rom 11:26 HELE Israel skal bli frelst
69 Rom 11:36 AV Ham og VED Ham og TIL Ham er ALLE [TING] – ’ting’ ikke på gresk
70 Apg 3:20-21 Gjenopprettelsen av ALT [alle ting, alle]
71 Luk 2:10  Jesus skal bli HELE folket til del
72 Ef 2:7 Hans nåde skal vises [bli åpenbar] i kommende tidsaldre
73 Heb 8:11-12 ALLE skal kjenne Herren
74 Luk 3:6 ALT kjød skal se Guds frelse [ref. Jes 52:10 & Jes 40:3-5]
75 Titus 2:11 Nåde til ALLE mennesker er åpenbart
76 Rom 8:19-21 Skapningen fridd ut fra forgjengelighets trelldom [slaveri]
77 Kol 1:20 ALLE forliket til Gud
78 Jak 5:11 Herrens avslutning er overveldende rik på medlidenhet og barmhjertighet
79 Åp 15:4 ALLE folkeslag skal tilbe når Guds rettferdige dommer er blitt åpenbare
80 Rom 11:32 ALLE overgitt til ulydighet, for å vise miskunn mot ALLE
81 Ef 4:10 Jesus skal fylle ALLE [TING]
82 Åp 5:13 HELE skapningen priser Gud
83 1 Kor 15:28 Gud skal være ALT i ALLE
84 Åp 21:4-6 Ingen flere tårer, ALLE [TING] gjort nye
85 Joh 5:25 ALLE døde som hører skal leve
86 Joh 5:28 ALLE som er i gravene skal Høre hans røst [vers 29] og komme frem
87 Joh 6:39 Og dette er Faderens vilje… skal ikke miste noe [fotnote: betegner mennesker]
88 Joh 6:12 Samle inne stykkene… så ingenting går til spille
89 1 Kor 3:15 ALLE [ref. den enkelte] frelst, men som gjennom ild
90 Mark 9:49 For ENHVER skal saltes med ild
91 2 Kor 5:15 Jesus døde for ALLE
92 1 Joh 2:2 Jesus er soningen for HELE verdens synder
93 Rom 11:15 Forlikelse for VERDEN
94 Heb 1:2 Jesus er arving til ALLE [TING]
95 Joh 3:35 ALT gitt i Jesu hånd
96 Joh 17:2 Jesus makt over ALT kjød og skal gi evig liv til ALLE dem Faderen har gitt ham
97 Joh 6:44-45 ALLE være lært av Gud og kommer til Jesus
98 1 Tim 4:9-11  Jesus er ALLE menneskers frelser
99 Apg 13:47 Frelse like til jordens ende [har jorden egentlig noen ”ende”?]
100 Gal 3:8 ALLE folkeslag skal bli velsignet [ref 1Mos 12,3; 18:18; 22:18; 26:4; 28:14]


La oss legge til at ingen av de versene som er listet opp ovenfor vil gi noen som helst mening for de som ikke er villige til å innrømme sannheten, uavhengig av hva den skulle være. Det er klart at noen av disse versene kan se ut til å ikke være i fullkommen sammenheng med det som her drøftes, men ved å se på hele bildet vil man kunne se at de faktisk støtter opp om denne tanken ganske bra. For å kunne få et komplett og balansert overblikk over Guds fantastiske plan, som er at ALLE SKAL BLI FRELST, så anbefaler vi at man gransker alle skriftsteder (helst på hebraisk og gresk) vedrørende de ugudeliges dom, evigvarende fordømmelse, evigvarende straff, ødelegges/ødelagt etc. Det vil uten tvil se ut til å dukke opp mange motstridende vers, og det kan muligens innebære mange sjelssøkende timer, men stå på med et oppriktig ønske om å kjenne sannheten, og med hengivenhet og bønn inntil Kristi Ånd besegler det fast i din ånd med urokkelig klarhet.

Vi fryder oss i lyset av de ovennevnte skriftstedene, men forsak dog aldri sannheten om Guds dommer over menneskets opprør. Mennesker må stå ansvarlig for sine tanker, ord og gjerninger, men det er tydelig at Guds dommer og menneskets pinsler ikke er evigvarende, men tidsalder-varende, slik som i de eldgamle manuskriptene. Begge skal ha sin ende, for hvis ikke ville Hans velbehag bare endt opp i frustrasjon, og Han ville aldri i evighet sett noe til Sitt velbehag. La enhver sjel vite at Gud alltid har hatt en fantastisk plan for hver eneste sjel, og ingen og ingenting kan forpurre den planen, og Han kommer til å fullføre den i henhold til Sin gode viljes råd.

Og så kommer ufordringen til de som ikke omfavner sannheten vedrørende dette, men som sier: ”finnes det i Bibelen, så skal vi både tro det og undervise det.” Vel, over finner du 100 klare vers som alle finnes i Bibelen. Hva så? Tror du dem? Hvis så, er du villig til å proklamere dette, og med glede dele med alle og enhver, uavhengig av faren for å lide hån? Å bringe dette fram kommer til å koste noe, men det er ofte prisen man må betale for sannhet. Avgjørelsens Dal er et vanskelig sted å oppholde seg i, men bli ikke hengene der for lenge. Bryt de dogmatiske båndene som gjennom tidene har strømmet ned gjennom tradisjonens urokkelige kanaler, så du ikke resonnerer deg tilbake til den godt opptråkkede stien som skuer Gud i menneskets bilde som en som er uendelig veik og som ikke bryr seg om det som kom fra Ham Selv.


Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til HELE sannheten (Joh 16:13)

Guds fred!

Med vennlig hilsen i Kristus Jesus vår Herre,
Eric

Sundvollen, oktober/november 2009

 

 

 

Tillegg #1: Fra en bok jeg for tiden oversetter til norsk:

 

Fri Vilje

 

                Hvilken far som holder sin lille datters hånd når de krysser en travel gate ville noen gang sluppet taket? Jo mer hun rykker, jo mer strammer hennes far grepet. Det er ingen mulighet for henne å komme seg noen vei! Er Gud noe annerledes? Argumentet om at en person kan velge helvete ved å forkaste Gud som et resultat av ”fri” vilje, er rett og slett det samme som å si at en liten jente har mer styrke enn sin far. Gud har gitt mennesket et ”mål” av fri vilje, men slett ikke til den grad at Han ville tillate at det fordømmer seg selv for evig i pine. Er Gud en dårligere forelder enn det vi er (Matt 7:11)? Vi gir våre barn mer frihet etter hvert som de modnes. For mye for tidlig er katastrofalt. Han vet akkurat hvor mye frihet vi trenger for vår utvikling.

Gud, som Skaperen, er Den som eier alt (Sal 2:8; Esek 18:4; Kol 1:16; Heb 1:2), og det inkluderer deg og meg. Han har aldri oppgitt den tittelen. Kun Han har absolutt ”fri” vilje over Sin eiendom. Hvis vi skulle gå evig fortapt ville Han vært taperen. Mange sier at helvete er låst på innsiden, men hvordan? Kristus har jo nøklene! (Åp 1:18). [merk: i KJV oversettes både gehenna (helvete) og hades (dødsriket) til ”hell”]. Mange tror at Guds hender er budet; om enn hvor mye Han skulle ønske at Han kunne beholde oss, så klarer Han bare ikke. Men, er vår evne til å ødelegge Hans eiendom virkelig større en Hans evne til å bevare og gjenopprette? Hvor ”frie” og mektige er vi egentlig? Hvilken rolle spilte vi i å kontrollere våre livserfaringer som har gjort oss til dem vi er i dag? Vil vi med vitende og vilje velge hva slags lidelser vi kommer til å måtte gjennomgå i fremtiden, som igjen uunngåelig kommer til å påvirke hva vi utvikler oss til å bli? Hvilke av de innviklede detaljene i vår evne til å resonnere, noe som igjen avgjør våre valg, har vi full kontroll over?

                Har Bibelen rett i det at ingen søker etter Gud, at vårt naturlige sinn står i mot Ham og ikke er underlagt Hans lov? Paulus sier at det har ikke evne til å bøye seg for Guds lov / kan ikke være Guds lov lydig (Rom 3:11; 8:7). Hvordan kan et av naturen fiendtlig sinn, som ikke ”kan” underlegge seg Guds lov, av sin egen ”frie” vilje gjøre nettopp dette? Er ikke dette en selvmotsigelse? Kun Gud kan gi oss tro og dra oss til Seg Selv; vi kan ikke klare det (Heb 12:2; Rom 12:3; Joh 6:44; Joh 15:16; Fil 1:29; Matt 11:27; Matt 16:16-17; Joh 1:13; Apg 13:48; 1 Kor 4:7; Ef 2:8-9; Ef 3:16-17; Fil 1:6; Fil 2:13; Kol 1:12; 2 Tess 3:2; 1 Tim 1:14; Tit 1:1; Esek 36:26-27; Jer 24:7; Jer 31:33-34; Jer 32:39-40). Det å løfte opp ”fri” vilje, og gjøre det til et idol, som om det skulle være det vår frelse hviler på, motsier Bibelen og fostrer en skrytende holdning! (1 Kor 1:26-31; 1 Kor 4:6-7).

                Hva medfører det når vi antyder at Gud er hjelpesløs i møtet med menneskets ”frie” vilje? Det innebærer at vår frelse avhenger av menneskelig kraft, ikke guddommelig. Således fratas Gud Sin kraft og herlighet, og etterlater Kristi blod uten kraft til å frelse de som det ble utgytt for (alle syndere). Det fornekter faktisk selveste definisjonen av Gud som ”Den Allmektige,” og etterlater oss uten noen virkelig Gud i det hele tatt. I Exploring the Attributes of God* uttalte Dr. Robert Noray, forfatter av over 40 bøker, følgende:

 

Guds suverenitet [allmakt] ble sett på som et essensielt attributt av den tidlige kirken, og den som våget å benekte den ble kalt en ateist. Dette er et av de mest misforståtte av Guds attributter. Likevel er det et essensielt attributt som gjør Gud til GUD. Skriftene beskriver alltid Gud som En som aktivt kontrollerer og veileder hele skaperverket. Det blir aldri sett på som kun et potensial. Hvor skal vi begynne når vi studerer Guds suverenitet og menneskets ansvar? Burde vi begynne med mennesket, etablere dets frie vilje og så definere guddommelig suverenitet på en slik måte at det ikke kommer i konflikt med mennesket? Eller burde vi begynne med Gud og Hans frie vilje, og så videreutvikle vår forståelse av mennesket fra det ståstedet? Vi må begynne der hvor Skriften begynner…. Bibelen begynner med GUD. Han er den store JEG ER, Alfa… Omega, Begynnelsen og Enden.25

 

                Historien om Josef maler et imponerende bilde av Gud som med stor kraft arbeider i kulissene og øver innflytelse over menneskers vilje. Hvem av disse menneskene trodde vel ikke at deres vilje ene og alene var deres egen? Likevel var Gud, i sin uendelige kraft, i gang med å utføre Sine hensikter gjennom deres avgjørelser (1. Mos 45:5). Mens kongen av Egypt gav påbud om at alle hebraiske guttebarn måtte dø, var Gud hele tiden i gang med å orkestrere Sin plan om å innsette Moses i kongedømmets ledelse! Selv mens Farao stod i mot Moses var Gud i arbeid i henhold til Sin plan. Hvor var Faraos ”frie” vilje? Tenk over hva Jesaja skrev om Assyria:

 

Ve Assyria, min vredes stokk… Jeg sender ham mot et ugudelig folkeslag… befaler ham å dra… Men selv mener han det ikke slik, og hans hjerte tenker ikke på den måten… For han sier: ”Ved min sterke hånd har jeg gjort det… Skal øksen selv ta æren fra den som hogger med den?” (Jes 10:5-7, 13, 15).

 

                Assyria ble brukt av Gud og hadde ingen anelse. I alle disse tilfellene ser vi mennesker som gjør, men Gud som orkestrerer. Vær snill å les disse avsnittene nøye.

 

Da skal Herren din Gud omskjære deg så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel (5 Mos 30:6).

Jeg vet at du kan gjøre alle ting, og at ingenting kan komme i veien for dine hensikter

(Job 42:2 RSV).

Salig er den som du velger ut, så du lar ham komme nær til deg (Sal 65:4).

Et menneskes hjerte planlegger sin vei, men Herren styrer hans skritt (Ordsp 16:9).

Loddet blir ristet i kappefolden, men alle avgjørelser er fra Herren (Ordsp 16:33).

Det er mange slags tanker i en manns hjerte, men Herrens råd skal stå fast (Ordsp 19:21).

En manns skritt styres av Herren. Hvordan kan et menneske forstå sin vei (Ordsp 20:24)?

Kongens hjerte er som vannbekker i Herrens hånd. Han bøyer dem dit Han vil

(Ordsp 21:1).

Herre, Du skaffer oss fred, for Du har gjort alle våre gjerninger for oss (Jes 26:12).

Jeg vil gjøre alt etter Mitt velbehag… Sannelig… Jeg skal også la det gå i oppfyllelse. Jeg har planlagt det, Jeg skal også gjøre det. (Jes 46:10-11).

Det er ikke én som søker Gud… Hvor er så rosen [stoltheten] (Jes 53:6; Rom 3:11,

19b, 27)?

Herre, jeg vet at mennesket selv ikke kan råde over sin vei. Det står ikke til mannen på vandring å styre sine egne skritt (Jer 10:23).

Jeg skal gi dem et hjerte så de kan kjenne meg… de skal vende om til meg av hele sitt hjerte (Jer 24:7).

Jeg skal legge Min frykt i deres hjerter, så de ikke skal vike bort fra meg (Jer 32:40).

Jeg skal gjøre det så dere vandrer etter Mine lover og så dere holder mine dommer og gjør etter dem (Esek 32:27).

Han gjør etter Sin vilje i himmelens hær og blant dem som bor på jorden. Ingen kan holde Hans hånd tilbake (Dan 4:35).

De er født…heller ikke av manns vilje, men av Gud (Joh 1:13).

Ingen kan komme til Meg uten at Faderen…drar [trekker] ham (Joh 6:44).

Uten Meg kan dere slett ikke gjøre noe (Joh 15:5).

Dere har ikke utvalgt Meg, men Jeg har utvalgt dere (Joh 15:16).

Skapningen [mennesker] ble underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av Ham som la den under forgjengelighet, men med håp (Rom 8:20).

Det kommer ikke an på mennesket som vil eller mennesket som løper, men på Gud som har nåde (Rom 9:16 NAS).

Du vil da si til meg: ”Hva mer har Han å klage over? For hvem kan stå i mot Hans vilje?” (Rom 9:19).

Gud valgte det tåpelige…Gud valgte det svake…Han valgte det underlegne…slik at intet menneske skal skryte (1 Kor 1:27-29 NIV).

Ble forutbestemt til det etter Hans bestemte hensikt…som utfører alle ting eller Sin viljes råd (Ef 1:11).

For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter Hans gode vilje (Fil 2:13).

Han er i stand til å underordne alle ting under Seg selv (Fil 3:21).

Gud har lagt det ned i hjertene deres å oppfylle Hans hensikt, å ha én og samme tanke

(Åp 17:17).

 

Hvem er det som har kontrollen her? Mennesket eller Gud? Hvem sin vilje er det som vinner frem her? I sin artikkel ”The Work of the Cross* kommenterte Ken Eckerty følgende: ”Hvor ironisk er det ikke at de som tror at Gud ikke vil krenke menneskets ”frie” vilje ikke har noe problem med å tro at Gud vil tvinge mennesker – mot deres vilje – til å bekjenne og bøye kne for Jesus.”26 Lederen av Bread of Life Frontier Missions*, David Nuckols, sa det på denne måten: ”Hvor ironisk det er at de som tror Gud ikke vil krenke menneskets ”frie” vilje ikke har noe problem med å tro at Han kommer til å krenke Sin Egen frie vilje – at alle mennesker skal bli frelst!”

 

                Hva er det vi sier til Gud i det vi motsetter oss menneskets vilje? ”Vel, vel, Herre, det er trist at…

 

Du kan ikke få det som er ditt (Rom 11:36).

Du kan ikke finne det du har mistet (Luk 15:4).

Jesaja tok feil angående det at din hånd ikke er for kort til å frelse (Jes 59:1).

Bibelen overdriver når den sier at ingenting er for vanskelig for deg (Jer 32:17).

Mennesket har stjålet fra Deg nøklene til Hades [dødsriket] og Døden (Åp 1:18).

Han som er i verden er til syvende og sist større enn Deg (1 Joh 4:4; 1 Joh 3:8).

Din soning for hele verden er i realiteten kun for et fåtall (1 Joh 2:2).

Dine løfter om at alt skal gjenopprettes er kun overdrevne håp (Apg 3:21).

Hendene Dine er bundet og du kan ikke utføre det Du vil og har velbehag i

(Jes 55:11).

Alle skapninger kommer faktisk ikke til å tilbe Deg slik Du hadde håpet (Åp 5:13; Fil 2:10-11).

 

Hva har skjedd med GUD? Vår tradisjon har ved hjelp av denne myten om ”fri” vilje pantsatt Hans kraft og overført den til mennesket. Er vi bedre enn de dårene Paulus henviser til i Rom 1:20-21? Hvorfor ble de omtalt som dåraktige? Fordi de ikke æret Gud som GUD? Gjør vi det samme?

 

Guds Vilje

 

                Gitt at bibeloversettere er menneskelige, er de også naturlig nok tilbøyelige til å tilpasse teksten til deres verdenssyn. Siden de fleste tror på menneskets suverene vilje, er de nødt til å svekke fornemmelsen av uttrykk som ”å ville” og ”å ha planlagt” [to purpose] med ”å ønske” og ”å ønske inderlig” når det henvises til Gud. Således ser det ut som Gud kun ”ønsker” disse tingene i stedet for å ”vilje” dem inn i eksistens.

 

For dette er godt og velbehagelig framfor Gud, vår Frelser, som vil [”ønsker” – NKJV] at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. For det er én Gud og én Mellommann mellom Gud og mennesker, Mennesket Jesus Kristus. Han som gav Seg Selv som en løsepenge for alle, vitnesbyrdet i rette tid. (1 Tim 2:3-6).

 

                      Gud ”vil” at alle mennesker skal bli frelst. Betyr dette at Gud planlegger det med den hensikt å fullføre Sin vilje, eller at Han kun ønsker det uten å ha noen kraft til å gjennomføre det? Det greske ordet ”vil” her er thélõ (Strong’s 2309) som The Complete Word Study Dictionary New Testament* definerer ved (I) (C) ”To will as the equivalent of to purpose, to be decided upon, seeing one’s desire to its execution…” (V) ”Thélõ indicates not only willing something, but also pressing on to action.”27 [(I) (C) ”Å vilje (som i bestemme/fastslå) som ekvivalenten til å planlegge (med hensikt), å være avgjort, følge opp ens ønske til fullbyrdelse…” (V) ”Thélõ indikerer ikke bare det å ’vilje’ noe, men også det å trenge på videre til handling.”] Av større viktighet enn hva noen ordbokforfattere måtte si, er hvordan apostlene forstod Kristus når Han brukte ordet.

 

Jesus sier til ham: ”Hvis Jeg vil [thélõ] at han skal leve til Jeg kommer, hva har du med det? Følg du meg!” Derfor gikk dette ryktet ut blant brødrene at denne disippelen ikke skulle dø. Men Jesus sa ikke til ham at han ikke skulle dø, men: ”Om jeg vil [thélõ] at han skal leve til Jeg kommer, hva har du med det?” (Joh 21:22-23).

 

                Apostlene forstod tydeligvis Jesu utsagn ”Jeg vil” som tilsvarende ”å fastslå,” ” å være avgjort” og ”å følge opp ens ønske til fullbyrdelse.” Det er derfor de gikk ut og bekjentgjorde at denne disippelen ikke skulle dø. Å tro et slikt utsagn er spesielt avslørende i og med at alle mennesker dør. Forstod Paulus’ tilhørere 1 Tim 2:4 annerledes? Jeg tror ikke det. Men for diskusjons skyld; selv om teksten leste ”ønsker” i stedet for ”vil” [viljer], så forandrer det ingenting, for Jesaja sier: ”Mitt råd skal stå fast, og Jeg vil gjøre alt etter Mitt velbehag [”fryd” – YLT]” (Jes 46:10).

                Tradisjon har lært oss at Gud ikke vil frelse et menneske mot sin vilje. Det er jeg enig i, men Han har imidlertid kraften til å orkestrere hvilke omstendigheter som helst som må til for å påvirke ens vilje til å forandre seg.

     Quillen Hamilton Shinn, soldat i borgerkrigen, lærer og applaudert Vermont-prest skrev:

 

Han frelser ikke mennesker ved vilkårlig makt. Han frelser dem ved deres vilje, gjennom moralsk innflytelse. Gud har ressurser i Sitt univers, de alt-overvinnende kreftene av kjærlighet, til å gjøre den uvillige sjel villig! Han har lys nok til å gjøre den blinde seende, og kjærlighet nok til å smelte det forherdete hjerte.”28

 

Pastor og forfatter av The Outcome of Infinite Grace*, Loyal F. Hurley, pekte på at:

 

Igjen og igjen, når bekymring skrider over hans sti, vender mennesket tilbake til den Gud han forakter. Når hans kone dør, eller hans barn ender opp på skråplanet; når tap og elendighet kommer over ham, igjen og igjen vil han søke den Gud han har forsømt. Det er ikke fordi Gud tvinger mennesket, men fordi Gud legger på ham slike erfaringer som forandrer hans innstilling. Og Gud legger slike erfaringer på mennesker, ikke i sinne, men i kjærlighet. For kjærlighet er til syvende og sist den eneste makt som ikke er tvingende.29

 

Myten Om ”Evig” Forkastelse

 

Vi kjenner stykkevis…vi ser…uklart.

(1 Kor 13:9-12 NKJV)

 

Ingen har den komplette eller fullkomne kunnskapen om Gud. Så når en person ”forkaster” et gitt konsept om Gud, så forkaster de i virkeligheten ikke den sanne Gud, men kun deres delvise og ufullkomne forståelse av Ham.

Det er bare Kristus som virkelig kjenner Ham, og den Sønnen vil åpenbare Ham for. (Matt 11:27; Luk 10:22; Joh 6:46). Hvis Kristus i sannhet ikke har ”åpenbart” Faderen for en person, kan den personen da holdes ansvarlig for å forkaste noe som i virkeligheten ikke er gjort kjent?

     Så snart en fullstendig åpenbaring av Gud mottas i tidsaldrene som kommer (Ef 2:7), vil mennesker bøye kne og bekjenne Jesus Kristus som Herre akkurat slik Jesaja og Paulus profeterte (Jes 45:21-25; Rom 14:11; Fil 2:9-11). Hvem er det som ville fortsatt i aktivt og vedvarende opprør mot Ham når de vet at Gud kun vil det beste for dem? Med kunnskap om Guds store godhet og kjærlighet, samtidig som at den Hellige Ånd virker i deres hjerter, kommer disse forherdede hjertene til å smelte for Hans herlige vesen. Det er umulig at en allmektig Gud kan mislykkes i Sin hensikt, og at noen for evig og alltid vil stå i mot ubetinget kjærlighet i det de heller velger evigvarende pine. Dette ville være fullstendig irrasjonelt. Og selv om noen skulle være så irrasjonelle, ville ikke en slik motstand skyldes en ”fri” vilje, men en trellbundet vilje, en vilje slavebundet til et sinnssykt sinn.

     Martin Luther erklærte:

Jeg må ærlig innrømme at jeg for min del, selv om det faktisk hadde vært mulig, ikke ville ønsket at en fri vilje skulle bli meg gitt… Men nå som Gud har tatt min frelse ut av mine egne henders kontroll og lagt den under Sin kontroll, og lovet å frelse meg, ikke i henhold til min innsatts eller hvordan jeg løper, men i henhold til Hans nåde og barmhjertighet, så har jeg den komfortable visshet om at Han er trofast og ikke kommer til å lyve for meg, og at Han også er stor og mektig, slik at ingen djevler eller motstand kan bryte Ham ned eller plukke meg fra Ham.30

                John Wesley hevdet at alle i hele verden kunne blitt frelst uten tap av frihet ifølge en preken med tittelen ”The General Spread of the Gospel”* som han prekte 22. April 1783. Han sa at en by, en nasjon eller hele verden kunne blitt kristen, og det kunne funnet sted uten vanskelighet hvis bare vi antok at Gud handler uimotståelig. ”På samme måte som Gud har omvendt så mange til Seg Selv, uten å tilintetgjøre deres frihet, kan Han uten tvil omvende hele nasjoner eller hele verden. Og det er like lett for Ham å omvende en verden som det er å omvende en individuell sjel.”31

                ”Fri” vilje? Har du virkelig tenkt igjennom det? Er Guds hender virkelig bundet av den? Din tro eller vantro på ”fri” vilje må uunngåelig avgjøres av ditt syn på Guds suverene vilje og Hans makt. Jeg vil gjerne etterlate deg dette spørsmålet til ettertanke: Hvorfor er det slik at vår tradisjon bare kan akseptere menneskets vilje som ”fri” hvis det fører vår rase til ødeleggelse, men kan ikke akseptere den som ”fri” hvis den leder til liv (Fil 2:9-11; Rom 14:11)?

 

Tillegg #2:

 

 

 

KAPITTEL EN

 

PILARER

 

Gransket daglig i skriftene om det var således som det blev sagt dem.

(Apg 17:11)

 

”Prøv alt, hold fast på det gode” (1 Tess 5:21). Doktrinen om evigvarende straff holdes etter min mening oppe av fire pilarer. Disse pilarene representerer en misforståelse av tre greske nøkkelord og et konsept. De er Aion, Gehenna, Apollumi og ”Fri” Vilje. Med en gang vi forstår disse slik som bibelskriverne forstod dem, vil vår forståelse av Guds dommer ikle seg en frydefull ny mening.

 

Aion

    Den første pilaren vi skal undersøke er det greske ordet aion. Det er som oftest oversatt til ”evinnelig,” ”evigvarende” og for ”evig” i King James Versjonen. Noen oversettelser leser imidlertid ”tidsalderlig,” ”tidsalder-varig” og ”eon” slik som kommentert under. ”Robert Young, forfatter av den høyt aktede Young’s Analytical Concordance, i sin ordrette oversettelse av Bibelen, oversetter det alltid til ’tidsalder’ og ikke en eneste gang til ’evinnelig’ eller ’evig.’”1

Gamle Testamentet (Greske Septuaginta)

 

    I boken History of Opinions on the Scriptural Doctrine of Retribution* av Edward Beecher, D.D., påpeker han følgende:

 

Septuaginta er den greske oversettelsen av det Gamle Testamentet og var den tidlige kirkens Bibel. I den forekommer ordet aion omkring fire hundre ganger i hver tenkelige variasjon av kombinasjoner. Adjektivet aionios som avledes fra det er brukt mer enn hundre ganger…Aion betegnet en tidsalder, stor eller liten, så adjektivet aionios uttrykte ideen som omhandlet eller hørte til aion’et, om enn stort eller lite. Men i hvert tilfelle avledes dette adjektivets karakter og varighet fra aion’et det refererer til.2

* ”Historien til Meningene om Skriftens (den bibelske) Doktrinen om Velfortjent Straff.”

     I Septuaginta er det greske ordet aion brukt til å oversette det hebraiske ordet olam. Hvis vi således ønsker å få en forståelse av den nytestamentlige meningen av aion, trenger vi å forstå meningen av olam i det Gamle Testamentet. Tallrike avsnitt som refererer til olam viser tydelig at det ikke kan bety ”uendelig.” Merk deg disse få:

Jona var i fisken for evig [olam] inntil han forlot den tre dager senere

(Jona 2:1; 2:6)

Sodomas straff er en evig [olam] ild inntil Gud bringer dem tilbake til sin tidligere tilstand. (Esek. 16:53-55, Jud 7)

Ingen moabitt skal før 10 ledd ’noen gang’ [olam] være med i Herrens menighet.

(5 Mos 23:3 – suppler med NKJV).

Fjell og høyder er evige [olam] inntil de senkes…jorden brennes opp

(1 Mos 49:26; 5 Mos 33:15; Jes 40:4; 2 Pet 3:10).

Fjell er evige [olam] inntil de sprenges i stykker (Hab 3:6).

En slave skal tjene sin herre ’for alltid’ [olam] inntil døden gjør ende på hans trelldom (2 Mos 21:6).

Den Mosaiske pakten er evig inntil den blir borte (3 Mos 24:8, Hebr 8:7-13).

Arons prestedømme er evig [olam] inntil én står frem som prest etter Melkisedeks vis (2 Mos 40:15; 4 Mos 25:13; Hebr 7:14-22).

Disse ”steinene” skal være til et minne til evig tid inntil (Jos 4:7)? Hvor er de nå?

Na’amans spedalskhet skal henge ved til ’evig tid’ [olam] inntil hans død selvfølgelig (2 Kong 5:27).

Gud bor i Salomos tempel til ’evig tid’ [olam] inntil det ødelegges (1 Kong 8:13; 1 Kong 9:3; 2 Krøn 7:16)

Dyreofringer skulle gjennomføres (var pålagt) for ’alle tider’ [olam] inntil avskaffet ved Kristi gjerning (2 Krøn 2:4; Hebr 7:11-10:18).

Omskjærelse var en evig [olam] pakt inntil den nye pakten (1 Mos 17:9-13; 1 Kor 7:19; Gal 5:6).

Dom over Israel varer for ’evige tider’ [olam] inntil Ånden blir utøst og Gud gjenoppretter det (Jes 32:13-15).

Jeg vil gjøre deg til en evig [olam] herlighet inntil mange generasjoner (Jes 60:15 – suppler med NKJV).

 

Selv avsnitt som ikke bruker olam, men som tilkjennegir at noe er uforanderlig er likevel ikke det når Gud er involvert. Ingenting kan avskrekke Ham fra å oppnå Sine hensikter. For eksempel:

Israels lidelse er ubotelig inntil Herren gir helsen tilbake og leger hennes sår (Jer 30:12, 17)

Samarias sår er ulegelige inntil Herren bringer dem tilbake og gjenreiser dem til sin tidligere tilstand (Mi 1:9; Esek. 16:53-55).

Egypt og Elam kommer ikke til å reise seg mer inntil Herren fører deres fanger tilbake (Jer 25:27; Jer 49:39; Esek. 29:14).

Moab er ødelagt inntil Herren gjøre ende på dets fangenskap (Jer 48:4, 42, 47).

 

Nye Testamentet

 

    Når vi nå beveger oss bort ifra det greske Gamle Testamentet, tenk over den nytestamentlige bruken av aion. Gir ”evig” noen som helst mening i de følgende avsnittene?

 

Hva skal tegnet på…og på [evighets] ende (Matt 24:3)?

Jeg er med dere...inntil denne [evighets] ende (Matt 28:20).

For denne [evighets] barn er klokere (Luk 16:8).

Denne [evighets] barn gifter seg (Luk 20:34).

Helt siden [evighets] begynnelse (Joh 9:32, Apg 3:21).

Bli ikke lik dannet denne [evighet] (Rom 12:2).

Hemmeligheten som har vært holdt skjult fra [evighets] tider, men som nå har blitt åpenbart (Rom 16:25-26).

Hvor er en forsker i denne [evighet] (1 Kor 1:20)?

Ikke en visdom som tilhører denne [evighet] eller denne [evighets] herskere…som Gud før

[evigheters] begynnelse bestemte…som ingen av herskerne i denne [evighet]… (1 Kor 2:6-8).

Vis i denne [evighet] (1 Kor 3:18).

Som de siste [evigheter] er kommet til (1 Kor 10:11).

Har fått sine sinn forblindet av denne [evighets] gud (2 Kor 4:4).

Utfri oss fra den nåværende onde [evighet] (Gal 1:4).

Ikke bare i denne [evighet], men også i den kommende (Ef 1:21).

De som dere en gang vandret i, etter [evigheten] i denne verden (Ef 2:2).

I de kommende [evigheter] (Ef 2:7).

Det som fra [evigheter] har vært skult i Gud (Ef 3:9).

Skjult fra [evigheter]…men nå…åpenbart (Kol 1:26).

Kjærlighet til denne nåværende [evighet] (2 Tim 4:19).

Få ham igjen for [evighet] (Filem 15). For evighet eller inntil Onesimus, Filemons tidligere slave, dør?

Kreftene fra den kommende [evighet] (Heb 6:5).

Ved [evighetenes] slutt (Heb 9:26).

Ved tro forstår vi at  [evighetene] ble formet ved Guds ord (Heb 11:3).

 

Hvordan kan vi si…

"fra [før] evighet” eller ”evighets begynnelse”? Evighet har ingen begynnelse (Joh 9:32; Apg 3:21; 1 Kor 2:7; Ef 3:9).

”nåværende evighet,” ”kommende evighet” og ”evighetens slutt/ende”? Evighet overgår tid. Kun Gud er evig (Matt 24:3; Matt 28:20; 1 Kor 10:11; 2 Tim 4:10; Heb 6:5; Heb 9:26).

”denne evighet,” ”den evigheten,” eller ”evigheter”? Det er kun én evighet

(Luk 16:8; Luk 20:34-35; Rom 12:2; 1 Kor 1:20; 1 Kor 2:6-8; 1 Kor 3:18; 1 Kor

10:11;2 Kor 4:4; Gal 1:4; Ef 1:21; Ef 2:2; Ef 2:7; Ef 3:9; Kol 1:26; 2 Tim 4:10;Heb11:3).

hemmelighet holdt skjult fra ”evigheter” [altså en evig hemmelighet] hvis

hemmeligheten er blitt åpenbart (Rom 16:25-26; Kol 1:26)? Den er ikke lenger da en ”hemmelighet.

Onesimus kommer til å være Filemons slave for evig? Er han fortsatt hans slave (Filem 15)?

 

Mengder av avsnitt demonstrerer at aion er av begrenset varighet. I sin bok God’s Methods with Man* uttalte G. Campbell Morgan (bibellærer, samarbeidspartner med D.L. Moody, og en veldig høyt aktet utlegger av Skriften), følgende:

La meg få si til bibelstudenter at vi må være veldig forsiktige med hvordan vi bruker ordet ”evighet.” Vår konstante bruk av det ordet medfører stor feilaktighet. Det finnes ikke noe ord i hele Guds Bok som korresponderer med vår ”evig,” som i vanlig bruk oss i mellom betyr absolutt uten ende. Skriftens sterkeste ord brukt med referanse til Guds eksistens er ”inntil tidsaldrene av tidsaldrene,” som ordrett ikke betyr evigvarende.

I sitt studie Word Studies in the New Testament* forklarer Marvin Vincent, D.D., Baldwin Professor i Hellig Litteratur ved Union Teologiske Fakultet, New York, følgende:

Aion, omstavet til aeon er en periode av lengre eller kortere varighet, som har en begynnelse og en ende, og som er komplett i seg selv. Aristoteles (peri ouravou, i. 9, 15) sa, ”Perioden som inkluderer all tiden i noens liv er kalt hver enkelts aeon.” Herav betyr det ofte et menneskes liv, som i Homer, hvor ens liv (aion) sies å forlate ham eller å konsumere bort (Il v.685; Od v.160). Det er imidlertid ikke begrenset til menneskelig liv. Det tilkjennegir en hvilken som helst periode i løpet av millenniet, den mytologiske perioden før begynnelsene til historien. Ordet har ikke ”en stasjonær og mekanisk betydning” (De Quincy). Det betyr ikke en periode av en fast lengde for alle tilfeller. Det er like mange aeons som det er entiteter [entitet = ”noe som har eksistens”], hvis respektive varigheter avgjøres av de normale tilstandene til de mange entiteter. Der er ett aeon for et menneskeliv, et annet for en nasjons liv, et annet for livet til en kråke, et annet for livet til en eik. Lengden til aeon’et avhenger av subjektet det er knyttet til…Adjektivet aionious på samme måte bærer med seg ideen om tid. Verken substantivet eller adjektivet, i dem selv, bærer på oppfatningen om endeløst eller evigvarende. De kan erverve denne oppfatningen ved deres konnotasjon… Aionious betyr ”varer igjennom” eller ”hører til en periode med tid.” Både substantivet og adjektivet er anvendt om begrensede perioder…Av de 150 tilfeller i LXX [Greske Gamle Testamentet] antyder fire-femtedeler begrenset varighet. For noen få tilfeller, se: 1 Mos xlviii. 4; 4 Mos x. 8; xv. 15; Ordsp xxii. 28; Jona ii. 6; Hab iii. 6; Jes lxi. 17.4

 

Så hva om det greske ordet aion har blitt feilaktig oversatt ”evig” i stedet for ”tidsalder”? Hva har det å gjøre med evigvarende straff?

Det har alt å gjøre med det, siden et av nøkkelversene brukt til forsvar av det Augustinske synet på helvete er Matt 25:46: ”Og disse skal gå bort til evig [aionios] straff.” Hvis dette avsnittet slik som det er oversatt her er presist, da ville jeg måtte innrømme at Bibelen lærer at helvete er evig. Men hva om det ikke er det? Hva om aion ikke betyr ”evigvarende”? Hva ville det gjort med den ”bibelske støtten” for et uendelig helvete? Det ville benekte en hver bruk at noen som helst vers som hviler på ordet aion brukt i dets forsvar.

Tenk over hvordan følgende oversettelser formulerer denne frasen:

Young’s Literal Translation: ”straff tidsaldervarende.”

Rotherham Translation: ”tidsaldervarig korreksjon.”

Weymouth Translation: ”straff for tidsaldrene.”

Concordant Literal Translation: ”tukting eonian.”

 

Disse anerkjente og ordrette oversettelsene bruker ordet ”tidsalder,” og ikke ”evig.” Disse to konseptene er diametralt motsatt av hverandre. De er ikke på noen måte det samme. En tidsalder har en begynnelse og en ende; evighet har det ikke.

Augustin argumenterte med at siden aionios i Matt 25:46 refererte til både liv og straff, så måtte det bære med seg samme varighet i begge tilfeller5.  Men han unnlot imidlertid å ta med i betraktningen at aionios’ varighet avgjøres av subjektet det refererer til. For eksempel, da aionios  refererte til varigheten av Jonas fangenskap i fiskens buk var det begrenset til tre dager. For en slave refererte aionios til hans livslengde. For Arons prestedømme refererte det til generasjonen foregående Melkisedeks prestedømme. For Salomos tempel refererte det til 400 år. For Gud omslutter og overgår det all tid.

Av den grunn kan ikke ordet ha en fast satt verdi. Det er et relativt uttrykk og dets varighet avhenger av det det assosieres med. Det er omtrent som hva ”høy” er i forhold til høyde. Størrelsen på en høy bygning kan være 150 meter, en høy mann 2,10 og en høy hund 1 meter. Silkesvarten var en stor hest, Abraham Lincoln en stor mann og Yahweh en STOR Gud. Selv om Gud omtales som ”stor,” er ordet ”stor” verken evig eller guddommelig. Hesten er fortsatt en hest. Et adjektiv relaterer til substantivet det modifiserer. I relasjon til Gud blir ”stor” til ”STOR” kun pga hvem og hva Gud er. Dette bringer til taushet påstanden om at aion alltid må bety evig fordi det modifiserer Gud. Gud er beskrevet som Israels Gud eller Abrahams Gud. Dette betyr ikke at Han ikke er hedningenes Gud eller din og min Gud. Selv om Han er kalt ”tidsaldrenes” Gud er Han ikke desto mindre den Gud som overgår tidsaldrene.

     I tillegg til dette holder ikke Augustins resonnement vann i lys av Rom 16:25-26 og Hab 3:6. Her, i begge tilfeller, blir det samme ordet brukt to ganger – vedrørende Gud og vedrørende noe tidsavhengig. ”Etter åpenbaringen av en hemmelighet holdt lavmælt (holdt neddysset) i tider eoniske, men manifestert nå…ifølge pålegg fra den eoniske Gud” Rom 16:25-26 CLT). En eonisk hemmelighet åpenbart på et visst tidspunkt kan ikke vare evig selv om den er åpenbart ved en eonisk Gud. Eonisk gjør ikke Gud evig, men Gud gjør eonisk evig. ”De evige fjellene blir spredt…Hans veier er evige” (Hab 3:6). Fjell er ikke evige, men de kommer til å vare en ganske lang tid. Guds veier derimot, er evige, fordi Han er evig.

     Matteus 25:46 inneholder enda en ledetråd som bekrefter den midlertidige natur av Guds dom. Det greske ordet oversatt ”straff” er kolasis. William Barclay, verdensberømt gresklærer, oversetter og forfatter av den populære bibelkommentaren The Daily Study Bible og New Testament Words, bemerker:

Det greske ordet for straff her [Matt 25:46] er kolasis, som opprinnelig ikke var et etisk ord i det hele tatt. Det betød opprinnelig beskjæring av trær for å få dem til å gro bedre. Jeg tror det er sant å si at i all gresk sekulær litteratur er kolasis aldri brukt om noe annet enn legende straff.6 [remedial = legemiddel, legeråd]

      Thomas Talbott, filosofiprofessor ved Willametteuniversitetet i Oregon og forfatter av The Inescapable Love og God*, forklarte:

Ifølge Aristoteles er det en forskjell mellom hevn og straff; sistnevnte (kolasis) påføres i den lidendes interesse, førstnevnte (tim­­­õria) i den som påfører den sin interesse, slik at han kan erverve tilfredsstillelse. Plato appellerte også til den etablerte meningen av kolasis som støtte for sin teori om at dyd kunne læres: ”For hvis du er villig til å overveie straff (kolasis) … og hvilken kontroll den har over de som gjør urett, vil faktaene informere deg at mennesker er enige i det å anse dyd som noe som er skaffet til veie” [tilveiebrakt]. Selv der hvor en straff kan virke meget streng og uforsonlig, mer som hevnstraff enn forelderlig tukt, ekskluderer ikke dette på noen måte en korrigerende hensikt. Sjekk ut straffen som Paulus foreskriver i 1 Kor 5:5. En kunne muligens aldri ha gjettet at, ved å foreskrive en slik straff – det være seg, overgi en mann til Satan for kjødets ødeleggelse – Paulus hadde i tankene en korrigerende hensikt, hadde Paulus ikke selv tydelig erklært den korrigerende hensikten (”for at hans ånd kan bli frelst på Herren Jesu dag”). Altså, slik som denne teksten illustrerer, kan selv meget streng straff av en tilsynelatende hevnaktig type faktisk tjene en forløsende hensikt.7-9

 

     ”Og disse skal gå bort til evig [aionisk] straff [kolasis], men de rettferdige til evig [aionisk] liv” (Matt 25:46). Er det ikke ironisk at det avsnittet som oftest blir brukt for å underbygge evig straff faktisk er et som sterkt motsetter seg dette når det forstås presist?

 

Alternative Syn

 

    Aionian (evig), når ordet forbindes med Gud, refererer muligens i all enkelthet til det som springer ut fra Ham og som relateres til Hans hensikter; en kvalitet forbundet med Hans innerste vesen heller en varighet. Er det ikke dette vår Herre har til hensikt å formidle i Joh 17:3: ”Og dette er det evige livet, at de kjenner Deg (mer presist ”…at de kan kjenne deg.”)? Hvis det er slik, kanskje Matteus-avsnittet kan parafraseres (omskrives) på denne måten: ”Og disse skal gå bort til Guds tukt, men de rettferdige til Guds liv.”

     Professor Talbott bekrefter dette:

 

Når Judas brev beskriver ilden som fortærte Sodoma og Gomorra som ”evig ild,” så er ikke poenget at ilden bokstavelig brenner for evig uten å fortære byene; det er ikke at ilden fortsetter å brenne selv til denne dag. Poenget er at ilden er en form for guddommelig dom over disse byene…som har sin årsaks kilde [opphav] i den evige Gud Ham Selv. Og lignende for Jesus’ henvisning til ”evig ild” i Matteus 25:41 og ”evig straff” i Matteus 25:46. Ilden Han hentyder til er ikke evig i den betydning at den brenner for evig uten å fortære noe uten å fortære, for eksempel, det som er falskt i en person (se 1 Kor 3:15) – og heller ikke er straffen evig i den betydning at den fortsetter for evig uten å oppnå dens korrigerende hensikt. Både ilden og straffen er evig i den betydning av de har deres årsaks kilde i den evige Gud Ham Selv.10

 

På lignende vis skrev Barclay:

 

Den enkleste måten å forklare det på er at aionios kan ikke brukes ordentlig av noen annen en Gud; det er det ordet som unikt, slik som Plato så det, er av Gud. Evig straff er da bokstavelig den type legende straff som det tjener Gud å gi og som kun Gud kan gi.11

 

Talbott fortsetter:

 

Forfatterne av evangeliet tenkte i forhold til to tidsaldre, denne nåværende tidsalder og tidsalderen som kommer, og de assosierte tidsalderen som kommer med Gud selv; det var en tidsalder hvor Guds nærvær ville bli fullt manifestert, Hans hensikter fullt ut realisert og Hans utfriende verk omsider ferdiggjort. De kom derfor til å ta i bruk utrykket ”αίωνίος” [aionios] som et eskatologisk [læren om endetid] uttrykk, og som fungerte som en hendig referanse til realitetene forbundet med den kommende tidsalder. På denne måten greide de å kombinere den mer bokstavelige oppfatningen av ”det som hører til en tidsalder” med den mer religiøse forståelsen av ”det som manifesterer Guds nærvær på en spesiell måte.” Evig liv, derfor, er ikke bare liv som kommer fra Gud; det er også måten å leve på [livsformen] assosiert med den kommende tidsalder. Og liknende for evig straff: Det er ikke bare straff som kommer fra Gud; det er også typen straff assosiert med den kommende tidsalder. Ikke i noe av dette er det noen som helst implikasjon at livet som kommer fra Gud og straffen som kommer fra Gud er av en tilsvarende varighet.12

 

 

     På samme måte demonstrerer Beecher at ideen på den tidlige kirkens tid var ”en straff av den kommende verden.” Den tidlige kirken etablerer dette faktum gjennom de eldgamle troserklæringene. I ingen av sine troserklæringer underviste den tidlige kirken evig straff.13

      Å argumentere med at evig straff må være av uendelig varighet fordi det står i motsetning til evig liv (Matt 25:46) er ikke noe poeng. Det anerkjenner ikke at evig liv er en kvalitativ egenskap av et forhold til Gud (Joh 17:3), og er i seg selv en slutt; mens evig straff er Guds korrektive disiplin og et middel for å nå et mål. Uansett om aion betyr ”tidsalderlig,” ”av Gud” eller ”av den kommende verden” så erklærer, antyder eller forlanger ingen av disse uttrykkene at straffen er uendelig.

     Så altså, hvis aion strengt tatt ikke betyr evig, hvilket ord gjør det da? Det er flere greske ord som antyder evig. De blir vanligvis oversatt uforgjengelig, uforgjengelighet, uforgjengelige, uvisnelig, udødelige, udødelighet,  [ubedervelig, uødeleggbar, ukorruptbar*]. Se Rom 1:23; 2:7; 1 Kor 9:25; 1 Kor 15:42; 1 Kor 15:51-54; Heb 7:15-16; 1 Pet 1:3-4; 1 Pet 5:4; 1 Tim 1:17; 1 Pet 6:16; 2 Tim 1:10. Vårt håp om udødelighet ligger ikke i ordet aionios, men i selveste Guds natur (kjærlighet som aldri faller bort og ubegrenset makt) og løfter. (Se Appendiks I).

     Denne korte drøftingen av ordet aion er kun en introduksjon. Jeg anbefaler på det varmeste at du leser The History of Opinions on the Scriptural Doctrine of Retribution av Dr. Edward Beecher. Jeg fant hans undersøkelser og funn ubestridelige. Du kan lese den på vår hjemmeside: HopeBeyondHell.net (Church History). Så lenge vi har en feilaktig forståelse av dette greske ordet på fire bokstaver kommer vi til å forbli forblindet til sannheten i forhold til Guds dommer.

 

Tillegg #3:

 

Jeg ønsker igjen å dele litt mer med deg broder fra boken jeg oversetter, og dette er noen av de sidene som tar for seg bl.a. ”Gehenna:”

 

Gehenna

 

    Den andre pilaren som brukes for å støtte opp under doktrinen om evigvarende straff er Gehenna. Det er et av tre ord som oversettes ”helvete” i det Nye Testamentet. Det er det mest vanlige ordet, og er brukt 12 ganger. HadesTartarus kun en gang. William Barclay uttalte:

 

Gehenna…betyr Hinnoms Dal, en dal som ligger sørvest for Jerusalem. Det var beryktet som det stedet hvor Ahaz hadde introdusert ildtilbedelsen av den hedenske guden Molek, til hvem små barn ble brent….2 Krøn 28:2-4. Josjia hadde avskaffet denne tilbedelsen og beordret at stedet for all ettertid skulle være et forbannet sted…det ble til det stedet hvor Jerusalems søppel ble kastet ut og ødelagt. Det var en slags offentlig forbrenningsovn. Ilden glødet alltid på dette stedet, og et teppe av tykk røyk lå over det og ynglet en motbydelig type orm som var vanskelig å drepe (Mark 9:44-48). Altså ble Gehenna, Hinnoms Dal, i folks bevissthet identifisert med alt som var forbannet og skittent, stedet hvor ubrukelige og onde ting ble ødelagt.14

 

 

     Hades er det greske ordet for det hebraiske Sheol som New Strongs Concise Dictionary definerer som ”usett,” stedet (tilstanden) til avgåtte sjeler.15 Gjennom hele det Gamle Testamentet refererer det til tilstanden som etterfølger døden for både rettferdige og urettferdige. NIV-bibelen oversetter det ”grav” eller ”død.” Tartarus er et varetektssted for engler som syndet og som skal dømmes (2 Pet 2:4).

     Gehenna er ikke nevnt i det Gamle Testamentet eller av Johannes, Paulus, Peter, Judas eller Jacob i noen av deres brev (unntatt én gang indirekte angående tungen – Jak 3:6). Heller ikke er det nevnt i Apostlenes Gjerninger eller Hebreerne. Det Nye Testamentet dokumenterer Jesus bruke uttrykket på det som ser ut til å være kun fire anledninger. Hvordan kan slik en horribel skjebne – til hvis folk flest er forutbestemt – ikke bli advart om over alt? Hvordan kan vi forklare dette?  

 

Første Gangen ”Gehenna” Brukes av Kristus

 

             [Vær snill og les Matt 5:21-22]

                Ved selveste begynnelsen av det Nye Testamentet legger Kristus grunnlaget for Gehenna-dommens begrensede natur. Dette er særdeles betydningsfullt, fordi sett i sammenheng med at Han nevner dette denne første gangen så bekrefter Han også den Mosaiske rettspraksis: ”Øye for øye, tann for tann” (Matt 5:38 avledes fra 2 Mos 21:24; Matt 5:17-19). Denne rettspraksis la grunnlaget for at hver forbrytelse gjorde seg fortjent til en rettferdig og passende straff, en som helt tydelig kunne måles: ”… da skal du gi liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brennemerke for brennemerke, sår for sår, skramme for skramme” (2 Mos 21:23-25). Hvis Kristus forstod Gehenna å være evigvarende ville Han ikke assosiert den med den Mosaiske rettspraksis. Hva er det ved evigvarende som er målbart? Og videre bekreftet Han dette helt spesifikt ved å si at det samme målet som vi måler opp med skal bli brukt på oss! (Matt 7:2). Dette antyder at Gehenna ikke er evig. For eksempel volder ingen nedsettende bemerkning (raka eller ”dåre”) evigvarende smerte, og kan derfor ikke gjøre seg fortjent til evigvarende straff tilbake.

 

                [Vær snill og les Matt 5:23-26]

                ”Fengsel” her er en metafor for Gehenna. (Dette harmonerer med ”forvaring” i 1 Pet 3:19, og Faderens dom i Matt 18:34-35). Det er direkte koblet til Gehenna i det foregående verset (Matt 5:22) ved ordet ”derfor,” og etterfølges øyeblikkelig av en annen Gehenna-dom allerede i neste avsnitt (Matt 5:27-32). Således er altså Matt 5:23-26 inneklemt mellom to Gehenna-dommer. Det som virkelig avgjør en hver tvil er at Herren identifiserer Gehenna-dommen som en høyst alvorlig dom som vi alle må frykte. Han sier: ”Sannelig sier jeg deg.” Det er alvorlig. Hvilken annen dom kunne Han muligens henvise til i denne sammenhengen enn Gehenna-dommen?

     Sannelig sier jeg deg: Du skal slett ikke komme ut derfra [Gehenna] før du har betalt til siste øre.” v. 26. Ordet ”før” bekrefter uten tvil at Gehenna er av begrenset varighet. Når straffen er avkrevd, følger løslatelse, men ikke før. Merk deg at Han rettet disse ordene til et blandet publikum av troende og ikke-troende (Matt 5:1; 7:28; 8:1). (Se også Matt 18: 34-35).

 

                [Vær snill og les Matt 5:27-30]

Her beskriver Han konsekvensene av å synde med sine lyster. Vi kan alle se for oss dette skuet – ikke særlig hyggelig. Likevel er dette konsepter vi kan identifisere oss med i denne fysiske verden, men når det gjelder Gehenna derimot, så vet vi lite. Vi må ubetinget stole på Kristus. Så hva er det Han sier? Det er ”bedre” å miste et øye eller en hånd enn å oppleve Gehenna. ”Dett var dett.” Det er alt Han valgte å si. Hvis Gehenna var uendelig (et konsept som i seg selv er fryktelig hinsides all beskrivelse), hvordan kunne Han beskrive det som kun ”mindre bra”? Er dette alt Han kunne si for å beskrive kontrasten mellom forbigående og uendelig smerte? En slik frase kan kun beskrive en annen endelig straff, om enn av en mer streng natur.

     For den komplette redegjørelsen for Kristi bruk av Gehenna, inklusive ”deres mark ikke dør,” ”ilden ikke slokkes,” ”smelterens ild” og ”ildsjøen,” se appendiks IV.

     Hva nå enn ildsjøen innebærer, så kan vi være sikre på at den består av en dom som svarer til vår Fars karakter. Tildeles ikke Hans rensende ild i nærvær av Lammet som ble slaktet for oss (Åp 14:10). Han vil på ingen måte hvile dag eller natt mens Han ser på vår lidelse med Sitt uforanderlige hjerte fylt av medlidenhet (Matt 9:36; Heb13:8).

     Ytterligere avsnitt bruker ikke ordet Gehenna, men ser ut til å henvise til den samme dommen (Matt 3:10; Matt 3:12; Matt 7:19; Matt 13:40-42; Matt 13:49-53; Matt 25:41; Luk 3:9; Luk 3:17; Luk 17:29; Joh 15:6; Jud 1:7). Det sterkeste språket blant disse  er ”tenners gnissel.” I Christ Triumphant* observerer Thomas Allin, D.D., historiker, forfatter og prest i den Engelske Episkopale Kirken i Nord London (sen 19. og tidlig 20. århundre) følgende:

 

Hele Bibelen er orientalsk. Hver eneste linje puster Østens ånd med sine hyperboler og metaforer, og det som for oss ser ut som fullstendige overdrivelser. Hvis slikt språk tas bokstavelig vil hele dets mening bli borte. Når de hellige skriverne ønsker å beskrive den rødlige skumringen fra en måneformørkelse, så sier de at månen ”ble til blod.” Han som perverterer Skriften er ikke den mann som bryter ned dette hellige poesi til dets sanne mening. Nei, den mann perverterer Bibelen som forherder inn i dogmer de glødende metaforene av Østlig poesi – en adferd som LANGE kaller ”en moralsk skandale.” Slik også med vår Herres ord. Skal jeg hate min far og min mor eller rive ut mitt høyre øye bokstavelig? Eller vurder et spørsmål fra Farrar. Egypt sies å ha vært en jernovn for jødene (5 Mos 4:20; Jer 11:4), og likevel sa de, ”for vi hadde det godt i Egypt,” og sukket over dets fornøyelser (4 Mos 11:18). Derfor fastholder jeg at ingen doktrine om endeløs lidelse kan baseres på Østlig billedbruk, på metaforer så ofte oversatt feil, og alltid mistolket.16

 

     På samme måte skrev Barclay; ”Det var den østlige skikk å bruke språk på den mest livlige måte. Østlig språk er alltid så livlig som menneskets sinn kan gjøre det.”17 Selv om mennesker kommer til å gråte og gnisse tenner, så kommer de ikke til å gjøre det for evig. ”Om kvelden kommer gråt som gjest, men om morgenen er det jubelrop” (Sal 30:5). ”[Jeg] skal hvile med håp. For du skal ikke forlate min sjel i Sheol.” (Sal 16:9-10).

 

Apollumi (Gresk for ”ødeleggelse”)

 

De fleste kristne tenker at død og ødeleggelse, om det gjelder ikke-troende eller utro troende [tjenere], henviser til et evig helvete med lidelse eller en tilstand av utslettelse. Således forstås de å være en permanent tilstand. Jeg tror at hvis vi nøye sammenligner Skriften med Skriften, setning med setning, så vil vi se at dette kommer til kort i forhold til hva Gud virkelig dreier seg om. Selv i død og ødeleggelse vil Han ikke bli overvunnet. Hans løfter om å gjenopprette alt (Apg 3:21; 2 Kor 5:19; Ef 1:10; Kol 1:19-21) vil bli oppfylt til deres bestemte tider (Ep 1:9-11; 1 Tim 2:6). I sin An Expository Dictionary of Biblical Words* vedrørende apollumi uttalte W. E. Vine, ”Tanken er ikke utryddelse, men ruinering og tap, ikke tap av det å ’være,’ men tap av ’velvære.’18 […loss, not of being, but of well being.]

     Andrew Jukes, uteksaminert fra Harrow og Trinity College, Cambridge og pastor ved St. Johns Church ,var en godt respektert kristen forfatter i det 19. århundres England. Også forfatter av The Law of the Offerings*, Four Views of Christ*, Types in Genesis*, The Names of God* og The Restitution of all Things*, han skrev:

 

Død for mennesket er i enkelthet en ende på, eller separasjon fra, en gitt form for liv som han har levd i…Vi må… ved Kristus død bort fra denne ’mørkets-ånd-verdenen,’ og vende tilbake for å leve i Guds ’lys-verden’… [Det] er en opphøring fra en type liv som har blitt levd i av mennesket, men som aldri er absolutt ikke-eksisterende; heller virkemiddelet for å bringe en fallen skapning inn i et nytt liv, et kaos alltid være seg den nødvendige tilstanden for en ny skapning.19

 

Her er noen få avsnitt som du kan tenke over:

For på den dagen du [Adam] eter av det, skal du sannelig dø (1 Mos 2:17)

Dere [Israel] skal sannelig gå fortapt [apollumi – Septuaginta20] ( 5 Mos 30:18)

Jeg [vil] rykke det folk opp og tilintetgjøre det…[apolia – antatt avledning av apollumi – Strong21] (Jer 12:17, 1930)

Jeg slår i hjel og Jeg gjør levende, Jeg sårer og Jeg leger… (5 Mos 32:39).

Han gjør ende [apollumi – Septuaginta22] på både den ulastelige og ugudelige. (Job 9:22).

Den rettferdige går til grunne [apollumi – Septuaginta23], og ingen legger seg det på hjertet.

Skinnsekkene blir ødelagt [apollumi] (Mark 2:22)

For Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes, for de alle lever for Ham (Luk 20:38)

Men hvis det dør [hvetekornet], bærer det mye frukt (Joh 12:24).

For den som er død, er rettferdiggjort fra synden (Rom 6:7; Rom 7:9; Rom 8:6; 2 Kor 4:11; Ef 2:1; 1 Tim 5:6).

Verken død eller liv…skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet (Rom 8:38-39).

Det du sår blir ikke gjort levende uten at det dør (1 Kor 15:36).

Døden er oppslukt til seier (1 Kor 15:55)<

 

Vær så snill å ta et øyeblikk til å reflektere over det vi nettopp har lest.

Adam dør samme dagen som han synder, men lever likevel i 900 år til. Israel og Jerusalem går fortapt. Han gjør ende på den ulastelige. Den rettferdige går til grunne. Skinnsekkene blir ødelagt. De døde er levende for Gud. Døden produserer korn som frir oss fra synd. Død kan ikke skille [oss] fra Guds kjærlighet. Det som såes kan ikke gjøres levende uten at det dør.

                Fullstendig og permanent utslettelse kan ikke være den sanne meningen om død og ødeleggelse i noen av disse sammenhengene. Ødeleggelse er forutsetningen for påfølgende forandring. Er ikke dette nettopp det korset dreier seg om i den troendes liv? Han slår i hjel og gir liv. Han ødelegger og leger.

 

Korset

 

    Andrew Jukes skrev:

 

Betydningen av Kristi kors er ikke forstått, men heller pervertert og derfor døden noe man viker tilbake for. Den blir ikke tatt i mot som Guds oppnevnte metode for å utfri oss fra ham som har dødens makt… Kristne misforstår ødeleggelse og dom som er den eneste måten for falne skapninger å bli utfridd fra deres trelldom, og brakt tilbake til Guds liv i Hans kongedømme. Dette er et poeng av den høyeste viktighet. Det ligger ved selveste roten av Kristi kors og Hans lemmer. Det er nøkkelen til alle Hans dommer, Han som ”slår i hjel og gjør levende,” Han som ”fører ned i graven og fører opp igjen” (1 Sam 2:6;     5 Mos 32:39). Livets vei er og må være gjennom død… og kan ikke være på noen annen måte.24

 

                 Som etterfølgere av Jesus Kristus har vi blitt kalt til å bære vårt kors, til å dø. (Mark 8:34; Joh 12:24-25). Hvis ikke vi gjør dette kommer vi ikke til å ha Hans liv i oss (Joh 15:4-5). Vi er ment å ta del i den guddommelige natur (2 Pet 1:3-12). Hva betyr egentlig dette bortsett fra at vi er ment å dø?  

Vår frelse er ikke brakt til fullkommenhet [perfeksjon] før vi er døde fra synden og blitt levende for Gud og rettferdigheten (Rom 6). Døden er ikke valgfri. Bare ved å dø bort fra vår egen vilje kan vi virkelig leve og bære frukt for Gud (Joh 12:24-25). Skriften hentyder ofte til denne hensikten i frelsen (Rom 6:3; Rom 8:13; Rom 12:1,2; 2 Kor 4:11,16; 2 Kor 5:15; Gal 2:20; Fil 3:10; 2 Tim 2:11; Heb 5:7-9; 1 Pet 2:21,24; 1 Joh 3:16).

 

 

Skriften Tolker Seg Selv

 

             Ofte i Skriften presenteres to utsagn side ved side som sammen kaster mer lys på et gitt tema. Tenk over 1 Kor 1:19; Rom 2:12; Rom 14:15, 20-21). ”Jeg vil ødelegge [apollumi] de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet [”sette til side” – NAS] (1 Kor 1:19).

                Her er apollumi brukt i samme betydning som å ”sette til side.” ”For så mange som syndet uten lov, skal også gå fortapt [apollumi] uten lov, og så mange som syndet i loven, skal også bli dømt ved loven” (Rom 2:12). Skriften er klar på at alle blir dømt inklusive ikke-troende som har syndet uten loven (Åp 20:12-13). Således kan ikke ”gå fortapt” her bety fullstendig utslettelse, fordi dom må komme etterpå. Tenk også over Rom 14:15: ”Men om din bror blir påført sorg på grunn av maten din, ferdes du ikke lenger i kjærlighet. Du skal ikke med maten din føre til fortapelse [apollumi] den som Kristus døde for” (Rom 14:15). Tror du at apollumi her betyr at vi kan nulle ut en annens evige forløsning betalt av Kristus ved vår diett? Eller tenk over 1 Kor 8:11 hvor Paulus spør ”og skal din kunnskap føre til at den svake bror går fortapt [apollumi], han som Kristus døde for?” Kan vi virkelig utslette andre som Kristus døde for ved vår kunnskap?

                Legg merke til hvordan Paulus definerer apollumi ved hans kommentarer vedrørende hans bruk av det ordet i Rom 14:15. ”Riv ikke ned Guds verk på grunn av mat” (Rom 14:20 NAS). ”Det er godt å la være å spise kjøtt eller la være å drikke vin eller la være å gjøre noe annet som får din bror til å snuble eller ta anstøt eller å bli svak” (Rom 14:21). Han sammenligner apollumi (v.15) med ”rive ned,” ”snuble,” ”ta anstøt” og ”bli svak” (v.20-21).

                I lys av det vi har diskutert over kan vi da si at hva som enn menes med død og ødeleggelse, så kan det ikke være uendelig pine eller fullstendig utslettelse. Kan det være at Jukes har rett når han sier at død for mennesket i enkelthet er en ende på, eller separasjon fra, en gitt form for liv som han har levd i? Hva var det vår Herre mente da Han sa at for å redde vårt liv må vi miste apollumi det? Er ikke dette å slutte å leve et selvsentrert liv og heller leve for Gud – å slutte å være styrt av synd, men heller være styrt av rettskaffenhet?

                Visste du at de Kristus faktisk kom for å frelse er de som er ”ødelagt”? ”For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt [apollumi]” (Luk 19:10). Apollumi er faktisk den tilstanden som kvalifiserer oss for frelse. Er de som er apollumi de som er utslettet eller de som ennå ikke er funnet? Når er det apollumi plutselig blir så permanent at det overgår Guds kraft og vilje til å frelse? Hva er det som rettferdiggjør at vi legger begrensninger på Ham som er i stand til å gjøre steiner om til tilbedere (Luk 3:9)?               

Avslutningsvis kan vi altså da si at selv om Gud skulle fullstendig utslette noen, har Han ikke kraft til å gjenopprette (5 Mos 32:39; 1 Sam 2:6; Matt 3:9)? Hva gir Gud større herlighet: utslettelse eller gjenopprettelse? Fornekter vi at ”for Gud er alt mulig” (Matt 19:26)? Populær teologi påstår at Gud er i stand til å gjøre alt unntatt å gjenopprette de ødelagte som Kristus døde for. Virkelig?




Broderen svarer:



Kjære bror Eric, 

Hjertelig takk for lenke. [http://www.foundationsforfreedom.net/index.html]

E-posten din minnet meg om det 78 siders brevet fra deg som jeg har fått. Tusen takk for hver side! Du har virkelig lagt ned mye arbeid i det, og det viser at du bryr deg både om meg og Han du tror på. Det setter jeg veldig stor pris på. 

Helvete er noe som egentlig har vært lite framme i forkynnelsen i de sammenhenger jeg har gått etter at jeg ble bevisst i et liv med Gud. Som du vet, har vi fokusert på disippelundervisning og fellesskap, og noen fasttømret teologi har vi ikke (håper jeg). 

Det var derfor med en viss interesse jeg i fjor kjøpte boken ”The Road to Hell” av David Pawson, men boken har blitt stående i bokhyllen min ulest frem til jeg fikk ditt brev...  

Etter at jeg hadde lest ditt brev, gikk i gang med denne boken, og har siden lest den fra perm til perm. Jeg mener boken gir nyttig momenter når man skal vurdere Bibelens lære omkring helvete, og jeg vil derfor legge ved kapittel 2 og 3 som PDF. Jeg håper du vil lese disse, og kanskje hele boken på lengre sikt. Deretter håper jeg vi kan snakke nærmere om temaet, dersom du vil. 

By the way: Jeg har ikke kjent til David Pawson lenger enn siden desember 2006. Jeg ble introdusert til hans undervisning av noen rumenske baptistbrødre i Melbourne. Jeg har aldri møtt Pawson, men jeg har funnet det meste av det jeg har hørt og lest av hans undervisning ”sound”. 

Jeg håper du vil lese hans forklaring om helvete ut fra Guds ord. Jeg synes han svarer veldig godt på noen av de innvendingene som du reiser mot Guds evige dom og straff. 

Din bror,

xxxxxx