hjem     nettstedkart     skriv ut
Hjem > ARTIKLER > Luke vitner
 
 

HVORDAN KRISTENDOM VENDER
MILLIONER AV MENNESKER BORT
FRA KRISTUS


Et vitnesbyrd fra Luke

(en oversettelse)

 

Hei.

Jeg fant nylig nettsiden deres, og underveis kom jeg over seksjonen ”Helvetesdoktrinen Terroriserer.” Jeg så at det ble invitert til å dele mitt eget vitnesbyrd i den sammenheng, så jeg tenkte at jeg kunne likeså godt bare gjøre det. Det er litt langt, men jeg regner med at det er fordi jeg har mye å si. Jeg håper det er i orden.

Jeg har levd på denne jorden i over 23 år nå, og jeg har vært en kristen i omtrent 3 timer av den tiden. Gudskjelov er det de seneste tre timene av mitt liv, og for hvert øyeblikk som går vil den tiden jeg har vært en kristen øke. Men, det har vært en heller lang reise frem til denne dagen.

Jeg var heldig nok til å bli født inn i en familie med en mor og en far som ikke var særlig religiøse, og som en følge av det ble jeg reddet fra den verst tenkelige skjebnen av å fra første dag bli indoktrinert i troen på at jeg ville brenne for evig hvis jeg ikke gjorde akkurat det en mishandlende guddom krevde av meg. Men jeg gikk likevel ikke gjennom livet uberørt av denne doktrinen. Jeg kan ikke huske den første gangen jeg ble fortalt at jeg var en ”ond synder på vei til helvete som trengte å omvende meg dette sekund.” Det jeg kan huske derimot er hvordan jeg i løpet av hele mitt liv aldri klarte å uttrykke i ord, og på en tilfredsstillende måte, hvordan denne ideen så til de grader frastøtet meg. Hvordan kunne en gud skape menneskeheten, spurte jeg dem, vel vitende om at mesteparten av hele hans skapning, som han angivelig elsket så høyt, kom til å bli torturert for evig? Jeg fikk imidlertid aldri et tilfredsstillende svar – jeg fikk kun de typiske evangeliske standardsvarene om at ”Gud kan ikke tillate synd i sitt nærvær,” ”Guds handlinger er alltid rettferdige og kan ikke forstås av mennesker,” osv., osv.

Resultatet var følgelig at jeg i mange, mange år forstod det som at dette var det kristendom dreide seg om i sin helhet – en slags eksklusiv country club hvor de som var ”inn” ville bli gitt evig lykksalighet for en tro jeg selv ikke hadde mulighet til å trylle fram inni meg selv, og hvor de som ikke tilhørte ”inn”-gjengen ville bli torturert for evig simpelt hen fordi de ikke hadde gått igjennom en haug med gester og ritualer som jeg så på som vilkårlige og meningsløse. Og, følgelig, så kunne jeg ikke fordra kristendom. Det var ikke bare det at jeg ikke kunne fordra kristendom. Jeg kunne heller ikke fatte hvordan mennesker ikke bare kunne tro på evig pine av størsteparten av menneskeheten, men også at de kunne elske denne guddommen som kom til å gjøre noe slikt. (Helt til i dag kan jeg fortsatt ikke forstå hvordan mennesker kan tro dette.)

Men på samme tid klarte jeg ikke å riste av meg en unektelig frykt som hadde begynt å ta bolig inni hjertet mitt. Den frykten var simpelt hen: Hva om de har rett? Hva  om jeg var på vei til helvete, og hva om jeg kom til å brenne i helvete i all evighet? Jeg hadde i oppriktighet lest deres uttalelser om at alt man trengte gjøre var å ta i mot Jesus som Herre og frelser, og ”vips,” evig liv. Så jeg prøvde – mange, mange ganger. Jeg visste jo hvordan de fortalte meg hvor ”overveldende” følelsen av å bli frelst var, og jeg prøvde igjen og igjen å ta i mot Jesus som Herre og frelser og jeg ventet og ventet på at denne følelsen skulle skylle over meg. Men den kom aldri. Jeg kunne ikke annet enn å konkludere med at hvis Gud virkelig krevde det [at jeg opplevde denne følelsen] for at jeg skulle kunne komme til himmelen, så ville Han vel ikke at jeg skulle komme til himmelen. Og lenge forble jeg ved den tanken – tanken om at jeg simpelt hen var uønsket av Gud. Når jeg ser tilbake så tror jeg ikke at den fullstendige håpløsheten knyttet til denne tanken egentlig noen gang sank skikkelig inn, for hadde den gjort det ville jeg garantert vært nær selvmord hvis jeg virkelig trodde at Gud hadde skapt meg bare for å forsake meg i evig tortur i det øyeblikket jeg døde. 

Jeg kan ikke huske akkurat hvordan jeg begynte å utforske bibelen, heller enn bare å vrake den basert på hva jeg hadde hørt fra evangeliske kristne, men jeg husker at jeg hadde vært i en krangel med en evangelisk kristen på internett, og noe motiverte meg til å faktisk å gå og lese den forbaskede tingen selv slik at jeg i alle fall halvveis visste hva jeg snakket om mens jeg diskuterte saker og ting med denne personen. Jeg husker veldig godt det første avsnittet jeg fant som begynte å få meg til å stille spørsmål ved sannferdigheten til det jeg ble fortalt av fundamentalistisk kristendom. Det var Matteus 25:31-46, hvor Jesus beskriver måten de på høyre side ville bli belønnet for det de hadde gjort i livet, og hvordan de på venstre side ville bli straffet for det de hadde gjort i livet.

”Men, vent nå litt!” tenkte jeg for meg selv. ”Hva skjedde med det å tro på Jesus?

Jo mer jeg leste, jo flere spørsmål begynte å ta form i hodet mitt. Matteus 22:36-40; Lukas 10:25-28; Joh 14:12-21; 1 Joh 2:29; 1 Joh 4:7-12 – igjen og igjen og igjen og igjen ble det samme budskapet gjentatt: elsk Gud og elsk din neste. Men, da jeg brakte alt dette fram for denne evangeliske kristne ble jeg heller strengt irettesatt for min ”eisegesis” (det var det han kalte det) [Oversetters kommentar: biblical exegesis – kritisk forklaring/tolkning av bibelskrifter.] M.a.o. diktet jeg ifølge ham bare opp ting og tang fordi jeg simpelt hen ikke ville tro ham og følge Gud. Jeg ble fortalt at han hadde mottatt sin tolkning fra den Hellige Ånd, mens jeg var ufrelst, og kunne derfor ikke engang håpe på å tolke slike avsnitt riktig, og jeg burde heller bare overgi meg selv til hans tolkning og vie mitt liv til Gud.

Vel, la meg fortelle deg at hvis det er en ting som gjør at jeg ikke ønsker å følge noen, så er det det bli fortalt at jeg er en lat idiot som ikke vet noen ting. Men, foten var nå innenfor døren – denne gangen skulle jeg ikke å bare avskrive bibelen basert på menneskelige ord, så jeg fortsatte å lese, og kunne faktisk ikke tro det jeg leste visse steder. Jeg tror det var 1 Joh 2:2 som var det første hintet jeg fikk om at det kristne budskapet kanskje var en ennå mer radikal avledning fra den moderne ortodokse tankestrukturen enn jeg tidligere hadde antatt. Atter en gang la jeg dette fram for den evangeliske kristne som jeg ofte stanget hoder med på det forumet jeg pleide å besøke.

Tilbakemeldingen? Eisegesis, eisegesis, eisegesis, eisegesis. Jeg ønsker jeg faktisk overdrev antallet ganger jeg hørte det ordet bli brukt om min tolkning av det jeg hadde lest, men jeg gjør faktisk ikke det. Det fungerte faktisk som et stumpt redskap som han slo meg i hodet med i det jeg ikke kan se at var noe annet enn et sammenfattet forsøk på å få meg til å slutte å stille så for svingende mange spørsmål og heller bare ta imot Jesus som Herre, akkurat som en flink og lydig liten guttepjokk. Naturlig nok fortsatte jeg å undersøke disse tingene. Til slutt nådde jeg yttergrensene av de engelske standardoversettelsene av bibelen, men fant en nettside hvor de diskuterte de originale greske tekstene, og begynte således å undersøke dette også. Igjen kunne jeg ikke tro det jeg leste jo mer jeg undersøkte saken. 

Det største sjokket for meg var det å undersøke den presise greske ordlyden av det som vanligvis gjengis som ”evig straff” i Matteus 25:46. Da jeg oppdaget betydningen av frasen – aionion kolasin – slik som grekerne på Jesu tid forstod det, var det absolutt forbløffende hvor mange dvelende spørsmål som ble besvart i en eneste fei. Det gav plutselig fullstendig mening hvordan Gud kunne være ”soningen for hele verdens synd;” hvordan de tidligste kristne kunne være overveldende universalistiske i sitt syn; og hvordan den moderne doktrinen om evig fordømmelse var en menneskelig pervertering av det bibelske budskap. Jo mer jeg undersøkte de presise betydningene av den greske versjonen av kritiske ord i bibelen, jo mer begynte alt sammen å ”klikke,” og jo mer føltes det som om øynene mine endelig hadde blitt åpnet opp til den virkelige sannhet i denne saken.

Da jeg la dette frem for den evangeliske kristne, kan du vel se for deg resultatet, men på det tidspunktet brydde jeg meg ikke lenger. Det var også på denne tiden at jeg fant veien til Tentmaker, og spesifikt, til siden med tittelen ”The Hell Test.” Mange av spørsmålene der var spørsmål jeg allerede hadde stilt, men jeg husker at det var to vers jeg ikke hadde fokusert på før, som jeg fant nå, og disse var Romerne 5:18-19 og Lukas 15:1-7. Jeg husker at jeg begynte å gråte da jeg leste dem fordi det føltes som om jeg leste om meg selv: jeg var den bortkomne sauen som Jesus nå hadde funnet. Og på tross av likheten mellom denne følelsen og den følelsen evangeliske kristne fortalte meg at jeg kom til å føle når jeg tok i mot Jesus som herre og frelser, kunne jeg kjenne at noe var fundamentalt annerledes. Det tok meg ikke lang tid å dra kjensel på hva det var. Hadde jeg blitt frelst slik de fundamentalistiske kristne ville, så hadde jeg følt overveldende skyld og bekymring for alle de ufrelste rundt meg. I motsetning kunne jeg ikke annet enn å føle en overveldende glede – glede over at Gud ikke bare elsker meg, men familien min, vennene mine, og hele verden, og at jeg ikke behøvde bekymre meg for at jeg ikke kom til å se dem igjen etter at jeg dør, men heller fryde meg over at ikke noe menneske kommer til å bli nektet den frelsende nåden av Guds kjærlighet for sin skapning.

Faktisk var nettopp dette det mest ironiske av alt: Størsteparten av mitt liv hadde jeg blitt fortalt at jeg var på vei til et evig helvete og at jeg trengte å ta i mot Jesus som herre og frelser nå med en gang ellers kom jeg til å brenne for all evighet, men det var nettopp denne tanken som hindret meg i å gjøre det. Og nå som jeg har blitt absolutt overbevist om at jeg ikke trenger å vie mitt liv til Gud for å unngå et evig helvete, så plutselig er det nettopp dette jeg ønsker å gjøre, fordi jeg endelig er overbevist om at jeg kan elske Gud. Jeg husker at det eneste jeg kunne gjøre etter å ha lest Lukas 15:1-7 var å takke Gud igjen og igjen. Jeg var ikke en gang sikker på hva det var jeg takket Ham for, om det var for denne kunnskapen jeg nylig hadde ervervet meg, om det var for livets gave, eller om det var for noe helt annet, men jeg vet i alle fall at jeg ar veldig takknemlig. Og jeg visste at jeg ønsket å vie mitt liv til Ham, fordi for første gang i mitt liv var jeg absolutt sikker på at Han var en rettferdig Gud, en Gud som ikke vil tillate at Hans skapning lider evig, en Gud virkelig verdig tilbedelse.

La meg avslutte med å si at jeg også er veldig takknemlig til dere, for at jeg endelig fant de ressursene jeg trengte for å sementere i mitt sinn den faste tro om at Jesus faktisk reddet hele verden slik Han sa Han kom til å gjøre, og at Gud er en kjærlig Far som burde elskes, ikke en mishandlende far som burde fryktes.

Takk.

Hilsen Luke