hjem     nettstedkart     skriv ut
Hjem > ARTIKLER > Helvetesdoktrinen Terroriserer



HELVETESDOKTRINEN TERRORISERER!


av Gary Amirault

(en oversettelse)


http://tentmaker.org/articles/hells_fruit.html


Under finner du vitnesbyrd fra individer som har blitt utsatt for læren om et helvete med evigvarende pine, og følgelig hva slags ødeleggelser dette forårsaket i deres liv. Disse vitnesbyrdene kan lett multipliseres hundrevis av millioner ganger. De sanne ”Gode Nyheter” er å ”bringe glede til alle mennesker.” Selvsagt er ”Gode Nyheter” om at Gud utfrir NOEN fra evig fordømmelse IKKE ”Gode Nyheter” til alle mennesker. Se hva helveteslæren har gjort i disse menneskenes liv og avgjør selv: Brakte læren om frelse fra et sted kalt helvete disse menneskene glede, eller terroriserte den dem? Og hvis den terroriserte dem, kunne læren da virkelig være fra Gud? Er Gud den store terroristen i skyene slik som noen religioner og mytologier har skildret Ham? De av dere som i dag lærer helvete, se hva deres deltakelse i denne heslige doktrinen har gjort med utallige mengder av mennesker opp gjennom tidene. Jeg taler til kristne, jøder, muslimer og hvilke som helst andre religioner som forkynner en Gud som vil tillate at mennesker skal tortureres uendelig etter døden, men særlig kristne. Vær så snill, for Guds skyld, ta deg litt tid ut fra ditt travle program og tenk igjennom dette. Møysommelig studie av Skriftene og den tidlige kirken vil avdekke læren om helvete som Satans best skjulte LØGN!

 

Hvordan Helveteslæren Terroriserer Mennesker

 

En person hadde følgende å si etter å ha tenkt grundig igjennom det han hadde blitt lært vedrørende helvete:

Kanskje dette ikke er så godt gjennomtenkt, men jeg gjør et forsøk. Jeg så nettopp dette og valgte å svare. For det første: Helveteslæren er det som absolutt i størst grad gjør at vi ikke elsker Gud. Hvordan kan man ærlig og oppriktig elske en gud som vil straffe mennesker for evig for en hvilken som helst grunn? En slik gud er barbarisk, ond og utilgivende. En slik gud er selveste Satan. Vel, for min egen del var denne teorien om helvete en av de tingene som vendte meg bort fra den tradisjonelle kirken. Mennesker som tror på konseptet om helvete er egoistiske. De liker å tro at de selv, med sitt eget enorme ”frie viljes” valg, har valg himmelen, mens andre som ikke gjør det samme valget steker i helvete. Og det som verre er; de tror at Gud heller hadde sett at mennesket hadde fri vilje selv om nettopp denne frie viljen ville fordømt personen til helvete.

Jeg, for min del, mener at denne læren har skapt flere ateister enn noen annen. De fleste mennesker som er følsomme, og som er glad i andre, skjønner at hvis Gud ber oss elske og tilgi, men så Selv kaster mennesker i evig pine, så kan Han ikke være særlig kjærlig eller veldig god Selv. Således blir det neste steget det å tro at denne Guden som de hører om ikke finnes, jeg mener, hvor mange kristne er oppriktig redd for et muslimsk helvete? De frykter det ikke fordi de tror ikke på det. Det er så mange mennesker som absolutt ikke vil ha noe å gjøre med Jesus Kristus, og det er på grunn av hyklerne som forkynner denne løgnen, om de er muslimske hyklere, kristne hyklere eller jødiske hyklere. Jeg kan uansett ikke tenke meg noe verre enn det å fortelle en løgn i Kristi navn, og hvordan kan et menneske virkelig elske Jesus Kristus og  tro at Han er opphavet til evig pine? Tilgi meg for min strenge tone, men jeg tror nettopp det er det noen av oss burde gjøre. Vi burde bli sinte og opprørte over dette og fortelle mennesker der ute sannheten. Hvis ikke vi gjør dette, hvem vil? Kanskje vi kommer til å bli ledd av, eller kanskje bli avskydd, men hvem bryr seg? Jeg forteller alle, fra barn til voksne, at det ikke er noe helvete, og jeg bryr meg ikke hva de mener om meg. Jeg er vant med å bli forfulgt for denne troen. Men, her er greia: Hvis du virkelig tror at noe er sant, så kan du ikke noe for å bli sint på grunn av alle disse løgnene som blir fortalt. Dette er altså hvordan denne læren om helvete har affektert meg. Jeg er en forandret person fordi jeg nå kjenner sannheten, og sannheten har satt meg fri. Og det å være en venn av denne verden er fiendskap mot Gud, så jeg ser på min forfølgelse som en vinning.




Da jeg var syv år gammel tente stemoren min ild i et beger og sa til meg; ”Hvis du ikke åpner ditt hjertes dør til Jesus og inviterer Ham inn, så kommer Gud til å kaste deg inn i en mye større og varmere ild enn dette etter at du dør, og Han kommer aldri, aldri til å slippe deg ut derifra.”

Så i hjertet mitt bad jeg slik hun sa jeg måtte. En stund senere sa hun at det var innlysende at jeg fortsatt ikke var frelst fordi jeg fortsatt var slik en ”slem gutt.” På dette tidspunkt følte jeg meg totalt hjelpesløs, og jeg var sikker på at Gud hadde gitt meg opp.

Faren min pleide å slå meg med en bambusstokk igjen og igjen mens han skrek ”i Jesu Navn, i Jesu Navn,” inntil hudfalsene på bena mine blødde. Han fortalte meg at det var lett å se allerede i en tidlig alder at jeg kom til å komme til helvete. Etterpå sendte de meg bort til et foster hjem fordi de ikke lenger kunne handskes med min dårlige oppførsel. Min ordentlige mor døde i det hun fødte meg. Min fars andre kone døde også da hun fødte, men barnet overlevde heller ikke. Så, altså, ved en alder av syv år ble jeg overbevist om at alle hadde gitt meg opp, inklusive Gud.

Senere, i en alder av 28 (jeg er 67 nå) begynte jeg på et tolv år langt nervøst sammenbrudd på grunn av min manglende evne til å følelsesmessig håndtere tanken om at Gud skal la noen skapning i det hele tatt lide evig. Jeg klarte kun å komme meg ved at jeg gradvis lærte at det ikke er noen vers i Bibelen som lærer uendelig lidelse i helvete for noen. Se

Fra Rodger Tutt i Toronto, Canada



Jeg hadde også et nervøst sammenbrudd. Faktisk, to stykker – det første i en alder av 21 (ikke innlagt), og det andre i en alder av 31 (innlagt). Begge på grunn av en konstant frykt for at mine kjære skulle komme til å tilbringe evighet i helvete fordi de ikke var ”født på nytt.”



 

Navnet mitt er XXXXX. Jeg er student på andre året ved Illinois-universitetet ved Urbana-Champaign, hvor jeg studerer kjemi. Jeg hadde en helt unik opplevelse sist oktober. Jeg opplevde å bli besatt av en ondsinnet ånd, som fortsatt er inni meg. Jeg lurer på om det kommer til å være forlikelse mellom Antikrist og Gud, og mellom den Falske Profet og Gud? Jeg håper at det finnes forlikelse og at jeg ikke trenger å tilbringe en evighet i ildsjøen borte fra familie og venner. Takk for all deres tid og omtanke.


 

Ordene min sønn talte til meg skar meg som en kniv, og jeg kommer aldri til å glemme dem:

”Pappa, jeg prøver å være en snill gutt, men jeg kan ikke være god sånn som deg. Djevelen kommer til å ta med ned i helvete med ham og jeg kommer aldri til å få se deg og mamma igjen.”

Han trodde i sitt hjerte at hvis det var noen mennesker som ikke kom til å klare seg, så kunne det absolutt være ham. Jeg hadde allerede begynt å studere Guds kjærlighet og hele menneskehetens frelse like før dette, men jeg hadde ennå ikke delt det med sønnen min. Den kvelden delte jeg det sanne Evangelium med ham og jeg sverget på at jeg aldri skulle gå tilbake til et liv i falsk lære og frykt. Den kvelden tillot jeg min lille sønn å være et barn igjen, og jeg tillot meg selv å også ha tro som et lite barn. INGEN kirke vil noen gang kunne ta det ifra oss.



Før jeg møtte de evangeliske kristne trodde jeg at Jesus likte meg like mye som jeg likte Ham. Nå, derimot, fortalte de meg rett ut at Han hatet meg, at Han hadde forberedt et uendelig helvete av lidelse for meg og kom til å sende meg dit hvis jeg ikke ble født på ny. Det var et sjokk på skala med å finne ut at din kjære mann planlegger å myrde deg!

Jeg tør gjette på at du har hørt denne historien tusenvis av ganger allerede. Jeg har tilgitt de menneskene og ønsker ikke å bli mint om dem. Jeg levde med dem i flere år i konstant frykt og undertrykkelse, år etter år med konstant frykt for de ”usynlige kreftene” rundt meg, og redd for Gud, som – ifølge evangelisk litteratur – elsker å sende all slags forferdelig ulykke over sine barn, og likevel krever at de skal prise Ham uansett. For min del så det ut som om, født på ny eller ikke, så var straff var min skjebne.

Først hadde Gud straffet meg for synden min, nå straffet Han meg for at jeg skulle ”vokse i Herren.” Jeg turte aldri si det høyt, men jeg hadde en voksende følelse av at ”gratis nåde” egentlig var mer som et lån. Først deler de ut en god del penger, og så betaler du renter resten av livet, mye mer enn du opprinnelig mottok. De hadde et ordtak; ”djevelen lover mye, gir lite og tar alt.” For min del så det ut som om dette var tilsvarende sant når det gjaldt Jesus; Han hadde lovet meg ”liv, og det i overflod,” hadde gitt meg veldig lite og tatt bort all den gleden og fornøyelsen jeg kunne hatt i livet. Jeg vokste i retning av å hate Ham, men jeg var også veldig redd for Ham, så jeg fortsatte å be og vitne for folk. Jeg vitnet for vennene mine, men i hemmelighet håpet jeg at ingen av disse kjære, interessante og vennlige menneskene skulle bli født på ny.

Kristne; masse sukkersøte smil og iskalde øyne. Noen ganger ønsket jeg at jeg var et dyr som en dag ville dø og ikke lenger vite av noe.



Jeg er en tidligere ”hovedstrømskristen” på bedringens vei. Jeg ble født på ny for litt over 8 år siden, og hadde siden den gang alltid trodd at alle ikke-oppriktige kristne på jorda kom til å komme til helvete. Denne læren preger meg fortsatt den dag i dag, og jeg tror den hindrer alle som tror på den fra å virkelig elske Gud fordi de blir lært at Gud hellighet og hat av synd på en måte veier mer enn Hans kjærlighet til oss. I virkeligheten er Guds hat av synd nettopp PÅ GRUNN AV Hans kjærlighet til oss, fordi synd ikke gir verken Ham eller oss noe annet enn elendighet. Jeg sitter fortsatt med holdningen: ”for godt til å være sant” og andre tilsvarende overbevisninger regelrett inngravert i mitt hjerte, og jeg vet det vil ta tid både å ”komme seg igjen” og å oppdage det sanne under og fullkommenheten av Guds kjærlighet, så noen oppmuntrende ord, historier, etc. blir satt veldig pris på.

En av de tøffeste ideene jeg måtte forholde meg til som en EP-troende (”evig pine”) var at som syndere ”fortjente alle å brenne i helvete for sine synder.” Prøv å se for deg hvordan det føltes å tro dette. Bare fordi vi er Adam og Evas tipp-tipp-tipp… oldebarn, så fortjener alle i verden intet mindre enn å tilbringe evighet på et sted som ville fått Auschwitz til å se ut som en feriekoloni – inklusive meg selv, mine venner, mitt 6 måneder gamle søskenbarn og du. Jeg er takknemlig nå for at jeg ser denne deprimerende og destruktive doktrinen for det den er. Ikke rart mange tar selvmord på grunn av denne doktrinen. Hvis den var sann, betyr det at ofrene for 9/11, Holocaust, Orkan Katrina, etc. ikke bare fortjente den forferdelige lidelsen og døden de led, men også uendelig mer lidelse og sorg fordi de hadde rota det til et par ganger i livet? Det er interessant at det stort sett er samme gruppe av konservative kristne som sier ”alt liv er hellig,” men som likevel vender om og sier ”du er en skitten rotten frastøtende synder som ikke fortjener noe annet enn straff fra nå av og i all evighet.” Hvis Gud skapte oss i Sitt eget bilde ville Han gitt oss en rettferdsforståelse lik Sin egen, så hvis evig straff for en endelig mengde synder virker urimelig for deg, så er det sannsynligvis urimelig for Ham også. Et sentralt konsept i kristendommen er at Gud er vår Far, og som en hvilken som helst god Far, disiplinerer Han Sine barn. Men god forelderlig disiplin er ment å korrigere og forbedre et barn, ikke bare straffe barnet for ”helvetes skyld.” EP-doktrinen får Gud til å se mer ut som, la oss si, våpendesperadoene fra Columbine, som trodde at å respondere mot sine klassekamerater, og deres ”synder” i mot dem, med fullstendig uproporsjonal vrede var rettferdig. Heldigvis er den sanne Gud langt fjernet fra dette i Sitt rettferdskonsept.



Da jeg for noen år siden kom ut av den kulten som hadde dominert livet mitt, og jeg kjente et behov for å finne den Gud som virkelig, og i sannhet, er ALLES frelser, var det en tanke som hele tiden pirket borti hjernen min.

Jeg ble psykisk torturert helt til grensen til selvmord fordi jeg ikke klarte å komme til en beslutning inni meg selv om hvordan jeg skulle kunne elske en Gud som kom til å pine eller utslette de av mine medmennesker som kom helt til enden uten å ”bestå prøven” ved å velge Gud! Jeg hadde ”Gud kan ikke krenke vår ’frie vilje’ ” så til de grader trykt ned i halsen, og det gjorde meg dårlig og jeg ville bare dø!

Jeg tenkte og tenkte på mine to sønner. Ikke på det faktum at de var borte fra moren sin – fordi på den tiden ble jeg så torturert at jeg gjorde livet til et helvete for familien min – men jeg tenkte på hvor mye jeg elsket dem siden før de i det hele tatt var født, hvor mye disse to livene betydde for meg, hvor verdifulle de var med vorter og alt sammen! Og jeg tenkte: ”Hva slags type Gud er det jeg betror dem til hvis jeg dør?” Og det knuste hjertet mitt! Jeg gråt og gråt hver gang disse tankene tok overhånd, fordi jeg hadde ennå ikke funnet noen som trodde og lærte Gud, alle menneskers frelser.

Jeg var SÅ SINT fordi jeg måtte overlevere barna mine til denne Guden som kom til å pine eller utslette dem for evig HVIS DE MISSLYKTES!

Det er virkelig GUDS KARAKTER alt dette dreier seg om, er det ikke? Det handler om hvem Han er.

Til hvem det nå skulle være ”der ute” som kanskje pines i sitt hjerte og i sin sjel akkurat slik som jeg ble pint – det er et veldig viktig budskap. Og det kan være at det er noen der ute som trenger å høre – kanskje for første gang i deres liv – om Guds sanne karakter, den Gud som ikke gir opp noen av oss, som ikke ville tenkt tanken en gang på å overgi oss til våre syke og forvrengte ”frie viljer,” og som kommer til å helbrede oss fra hver eneste misoppfatning og løgn som vi noen gang har blitt lært og trodd. Via con Dios

Leenie



Jeg har nå i flere år vært av den oppfatning at det er et arr på sinnet å skulle tro at Jesus ble torturert ved slutten av Sitt liv, bare slik at syndere kunne bli torturert i all evighet ved slutten av deres liv. Troen på et uendelig helvete er en vansiret tatovering i sinnet på de som aksepterer den, og som trenger å bli fjernet. Det er et mentalt avtrykk som former hele trossystemet til alle de som er tatovert med det. En gang traff jeg en ung dame i Alabama som ble tvunget til å gå frem foran hele forsamlingen sin for å be om tilgivelse for at hun ble gravid. Pastoren fortalte henne at hvis hun ikke gjorde dette ville hun komme til å brenne i helvete i all evighet. Dette var godt og vel 20 år siden, før jeg i det hele tatt kjente til Guds sannhet om dette temaet. Hun kom til meg og spurte meg hva hun skulle gjøre. Jeg var gift og gikk i den samme kirken med min kone på den tiden, som var medlem der. Jeg hadde allerede sett meg selv uenig med noen av deres læresetninger, noe som var godt kjent av lederskapet og noen medlemmer. Hva grunnen var for at denne unge damen kom til meg er jeg usikker på, men jeg fortalte henne at tilgivelse kommer fra Gud, ikke offentlig bekjennelse. Jeg anbefalte henne ikke å gjøre det. Kirken bad både meg og den unge damen noe senere om å ikke delta lenger.

Jeg vet ikke hva som senere skjedde med den unge damen, men denne opplevelsen satte en vond smak i sinnet mitt mot kirker som lærer ting som setter det menneskelige sinn i lenker. Den smaken har aldri forlatt meg, og Gud brukte den til å fjerne tatoveringen av helvete fra mitt sinn.



Jeg vendte meg til Herren i min forpinte ånd og fortalte Ham at hvis det fantes slik et sted hvor mennesker kommer til å bli evig pint og torturert, så ville jeg at Han VÆR SÅ SNILL SKULLE TA MEG I STEDET FOR MINE GUTTER. (Jeg har tre sønner.)

Jeg ropte ut til Herren over en periode av omtrent en uke angående dette og jeg var så oppriktig om dette som jeg noen gang kunne være. Jeg mener; jeg ville GLADELIG endt opp på dette avskyelige stedet enn å se mine dyrebare, dypt elskede sønner komme dit. Jeg ville tatt deres plass uten å nøle!

Så, i min forpinte tilstand, rakte jeg hendene mot min trofaste datamaskin og tastet inn ”helvete.” Se, og jeg så, det brakte meg til en artikkel med navnet ”Kan Dette Virkelig Være Sant” og andre skriv av J. Preston Eby.

Vel, jeg kunne ikke tro mine øyne! Underveis mens jeg leste måtte jeg fra tid til annen stoppe opp på grunn av tårene og hulkene blandet med overraskende latterutbrudd. 

Jeg følte meg nesten litt gal. Jeg mener, kan dette virkelig være sant?!

Kunne det faktisk være slik Herre, kan det virkelig det? Hele min verden hadde blitt rystet voldsomt. Det virket nesten som om Herren sa til meg; ”Hvordan kan du tro at du kan elske dine sønner mer enn hva Jeg gjør?”



Jeg opplevde også en kortvarig krise [jeg er katolikk] da en prest bad meg om å gi en katekisme til en gruppe før de skulle ha fellesskap. Jeg leste litteraturen fra Vatikanet om Guds plan om å kaste alle ikke-troende, ikke-katolske kristne etc. inn i evig helvetesild. Etter det opplevde jeg et massivt nervøst sammenbrudd!

Jeg forlot menigheten pent og pyntelig, og har siden blitt en grunnfestet universalist i hjertet. Hvordan kunne Gud sende et individ til EVIG helvete etter kun 80 år med jordisk liv? Rettferdighet? Jeg kan ikke fatte det?

Og hva med Guds ansvar? Var det ikke Han som skapte oss? Er Han da ikke i stand til å kurere den opprinnelige synd? Selvfølgelig kan Han det! Det er derfor Jesus sa ”Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg” (Joh 12:32). Det er helt sikkert at Kristus er den Gode Hyrde, og at Han kommer til å redde alle mennesker. Det er for mange ambisiøse mennesker der ute som bruker Jesu Navn til å tjene penger og manipulere og kontrollere andre i frykt for sitt eget ve og vel.



Det er sannelig rart hvordan man blir lik den man tilber. Hvis du tilber en gud som ekskluderer de som ikke strekker til, da er du veldig rask med å avskjære de som mener at du tar feil. Det er deres mål…å avskjøre deg. Jeg forstår dette ganske godt fordi jeg pleide å være en av ”dem.” Men, som jeg har blitt fortalt: Det er bare ikke deres tid for å ”se” dette ennå...

Forresten, så slet også jeg i mange år med mitt sinn og forstand på grunn av denne ”evig pine” – læren. Jeg levde i den kristne ”hovedstrømmen” største delen av mitt voksne liv. I løpet av de siste seks månedene har jeg opplevd at mine øyne har blitt åpnet opp til det sanne Evangelium.



Jeg pleide å vandre rundt i svime… overbevist om at nesten hver eneste person rundt meg var på vei til helvete. Jeg opplevde dette som ytterst forferdelig – og det ledet opp til mitt store sammenbrudd. Ifølge *** ****, som tilbrakte noe tid på et mentalsykehus, er en STOR prosentandel av de menneskene som er innlagt på slike steder kristne som elsker Jesus av hele sitt hjerte, men som simpelt hen ikke klarer å forsone kjærlighetens Gud med den evig helvetesilds Gud. Guds fred bror!



Det er utrolig hvordan ens syn på Gud forandres når man blir satt fri fra helvetesdoktrinen. Hvor godt jeg husker hvordan jeg vokste opp med den? Evangelistene visste virkelig hvordan de skulle bruke den for øke deres ”antall sjeler frelst” - konto.

Jeg har også erfart det helvete den skaper, sammen med terrorlæren om ”den utilgivelige synd”.

Da jeg var rundt 19 år gammel hadde jeg en rar opplevelse en kveld da jeg lå i sengene min før jeg skulle sove. Plutselig for det noe ufint språk gjennom hodet mitt mot den Hellige Ånd. Min neste tanke var selvfølgelig: ”Du har begått den utilgivelige synd.” I flere dager klarte jeg verken å spise eller sove fordi jeg var sikker på at jeg var på vei til helvete. Det var en fryktelig opplevelse. Til slutt gikk jeg til min far som så bad en enkel bønn, og jeg ble satt fri. I det videre lærte jeg at frelse er for alle uten unntak, men mens min ånd frydet seg, forkastet jeg dette i mitt sinn. Det var først noen år senere at jeg kom til en noe mer omfattende forståelse av, og endelig kunne akseptere, at det aldri var Guds plan å torturere noen som helst i mytiske helvetesflammer. Takk Gud for Hans fantastiske plan om å føre oss alle inn i Sitt herligetsbilde i og gjennom Kristus!

Ja, Jesus er nå Herre, og våre liv er nå I KRISTUS. For en glede det er!



Vi ble begge oppfostret med læren om evig pine, så den litteraturen du nok muligens har lest som støtter evig pine er ikke noe vi aldri har hørt om.

Jeg tror faktisk jeg ble ”lurt” av den Hellige Ånd til å finne ut av denne herlige sannheten om universell forlikelse. Jeg var blitt så sorgtynget fordi mesteparten av befolkningen, det var det jeg trodde, var på vei til helvete OG fordi størsteparten av de kirkefolkene jeg kjente ikke brydde seg.

Jeg har aldri i mitt liv opplevd  å bli så lettet som da jeg fikk se mitt kjæreste ønske bli til sannhet rett foran øynene mine. Jeg husker at jeg kom med et utsagn som forårsaket noen rare blikk. Under et bibelstudie en gang sa jeg: ”Jeg håper vi tar feil angående dette med helvete. Jeg håper vi har feiloversatt eller mistolket det på en eller annen måte.” Kan du tenke deg hvordan det føltes da jeg for første gang faktisk hadde et håp om at jeg kanskje hadde rett?”

Jeg blir enten sett på som en kjetter i kirken jeg tilhører, eller bare som en eller annen person med et veldig ”stort hjerte” som bare ikke takler å tenke på at noen skal bli pint. Jeg tror det var slik pastoren min beskrev meg til en venn av meg i det de diskuterte min ”forførelse.”

Jeg vet akkurat hva du mener om det med at evig pine gjør deg nedtrykt…. Jeg var der. Hvis det skulle vise seg å være sant, blir jeg nødt til å selv velge ut et rom på et sinnssykehus…. det ville kreve noen kraftige medisiner for å kunne gjøre mitt ”store hjerte” nummen. Jeg lurer på hvor dette ”store hjertet” kom fra… kan det være avglansen av min skaper?

Jeg lå under en tung, tung byrde i mange år på grunn av dette med helvete. Utfrielsen var ubeskrivelig da jeg kom til forståelsen av universell forlikelse – jeg gråt mange tårer – gledestårer denne gangen.



Jeg vokste opp i en liten pinsekirke. Søndagene var fylte av tungetale, forkynnelse om Guds umålelige kjærlighet, Hans avsky for synd, frelse av de fortapte ved eksempelets makt, frelse av de fortapte ved evangelisering, bønn for å frelse de fortapte, og pine som følge av evig atskillelse fordi ”Gud hater synd.” Ingen ville ha blod på sine hender, så vi bad og fastet. Når noen døde på indianerreservatet ble vi verbalt ”pisket”: ”Hvis vi hadde bedt litt mer, fastet litt mer… så ville ting kanskje vært lit annerledes. Indianerreservatets blod er på våre hender.”

Dette gjorde sitt til at det var lite håp igjen for meg. Jeg var 14 år gammel, hatet meg selv, men visste at Gud var virkelig fordi jeg hadde erfart Hans tilstedeværelse. Jeg kjempet innbitt i mot alle tenåringers fristelser; røyking, drikking, det å lytte til rockemusikk (dette var et stort poeng i kirken min). Etter et alter kall på søndag ble jeg frelst og var på vei til himmelen. I løpet av tirsdagen begynte jeg å skli ut, og jeg tenkte allerede på å lytte til rockemusikk, fordømt. Så, på onsdag tenkte jeg på å røyke… utforbakken ble stadig brattere. Da fredagen kom ønsket jeg bare å unnslippe denne mentale pinen… så til flasken jeg løp… og måtte omvende meg på søndag for at ikke føttene mine skulle være svidd i tilfelle jeg døde.

Som om min egen frelse ikke var nok, var jeg nødt til å evangelisere og bed mine kjente inn i Himmelriket for at ikke deres sjeler skulle rope ut fra helvete. Jeg kunne liksom se det for meg ved min eventuelle inngang gjennom ’perleportene:’

”Hvorfor sa du ingenting? Du visste. Du lot meg ende opp i helvete og du sa ingenting.” Dette var en kamp for å si det mildt; Ta i mot Jesus som frelser slik at også du kan bli like ulykkelig og fordømt som meg! Denne syklusen fortsatte gjennom alle mine tenår og videre inn i tyveårene.

I løpet av tyveårene mine forsikret Gud meg om Hans kjærlighet på en veldig overnaturlige måter. Midt i en syndig livsstil kunne Han plutselig øse ut av Sine gaver og kjærlighet over meg. En gang sa Han spesifikt til meg at hvis jeg aldri bad en bønn igjen, og gikk på bar hver kveld så ville ikke Hans kjærlighet til meg forandre seg. I stedet for å drive meg til et bønneløst liv og alkoholisme, hadde dette en motsatt effekt. Jeg ønsket og lengtet heller etter å snakke med min kjære frelser. Jeg ble forsikret angående min frelse gjennom Ham og Ham alene.

Når det gjelder andres frelse… så viste Han meg et par ting der også.



For det første vil jeg bare få sagt at helveteslæren tok fra meg alt som kunne minnet om en glad barndom. Faren min var ikke en troende, og jeg var konstant bekymret for at han skulle dø og ende opp i helvete for evig. Som barn gjennomgikk jeg en periode med depresjon på grunn av dette.

En annen interessant side ved dette er at jeg giftet meg med en ikke-troende. På den tiden var jeg fullstendig overbevist om at min mann kom til å ende i helvete hvis han døde utenfor troen. Det var som om jeg på en måte prøvde å trosse Gud ved å vise Ham at jeg kunne forelske meg i en gjenstridig person, så hvorfor kunne ikke Gud gjøre det samme? Jeg tenkte – elsker ikke Han disse syndige utskuddene?

Og så… for å sette prikken over i-en… ønsket jeg meg et barn selv om jeg trodde at det var gode sjanser for at barnet mitt kom til å vokse opp som ikke-troende. Dette forårsaket mye sorg, og ledet meg omsider til å søke etter svar på alle de spørsmålene jeg hadde.

Jeg har også en venninne som jeg pleide å gå i kirken sammen med. Hun er mye eldre enn meg, og hun fant ut for noen år siden at sønnen hennes er homoseksuell, og hun gikk inn i en dyp depresjon og måtte legges inn mange ganger. Jeg fant ut at depresjonen hennes hadde sine røtter i det faktum at hun trodde at sønnen hennes var fordømt til evigvarende helvete i det neste livet. Hun har det mye bedre nå, og har forlatt kirken. Hun ønsker heller å starte en husmenighet sammen med sin mann.



Det var etter å ha sittet å lest slike nevrotiske nettsider som fundamentalister bruker for å prøve å vinne tilhengere at jeg selv endelig engasjerte meg fulltid i kristen fundamentalisme. Jeg har alltid lidd av den svakhet at sjelslivet mitt lett har blitt styrt av tvangstanker, og jeg pleide alltid å bli ganske fanatisk når jeg først bestemte meg for noe. Nok om det, da jeg bestemte meg for å be den dumme lille bønnen trodde jeg at jeg kom til å kunne holde det for godt. Jeg påtvang meg selv nevrotiske forskrifter. Jeg likte det ikke. ”Omvendelsen” var følelsesmessig smertefull. Jeg skjelte meg selv ut fordi jeg følte det som om jeg hadde fengslet meg selv. Jeg hadde kjørt hodet mitt ned i et mentalt toalett og jeg var helt bestemt på å skylle hjernen min, uansett hvor mye sjelen min kjempet imot det omslukende mørket.

Jeg tvang meg selv til å godta den tåpelige forestillingen om at helvete er i jordens sentrum og at vulkaner var inngangen til det. Jeg innrømmer at jeg skammet meg over disse overbevisningene – og jeg svelget ned skammen og satte den i samme bås som det å skamme seg over Kristus. Naturfag og jordvitenskap var forferdelige fag for meg. Ettersom tiden gikk ble måten jeg tenkte på mer og mer irrasjonell, og mine ritualer ble enda mer bisarre. Jeg dekket hodet mitt når jeg bad  (som var hver gang en blasfemisk eller foruroligende tanke dukket opp i hodet mitt, og jeg bad om tilgivelse… jeg forstod ikke på det tidspunkt at dette var OCD (tvangslidelser) som var i ferd med å bryte ut).

Etter å ha lest litt i Hebreerne var jeg plutselig overbevist om at jeg hadde mistet frelsen min. Hver uke skjedde det noe, eller jeg endte opp med å gjøre noe, som fikk meg til å tro at jeg hadde syndet med vilje. Det var forferdelig. Jeg hadde små rare tvangshandlinger, slike som å vaske hendene mine ofte fordi jeg var redd for å med vilje infisere noen ved å ikke vaske hendene mine hver gang jeg gikk inn inngangsdøren til huset vårt hjemme. Frykten for å synde gjorde at jeg bruke lang tid på å ta avgjørelser. Jeg var til og med redd for å ta en spesifikk vei til skolen fordi jeg trodde Gud ville at jeg skulle gå en annen vei. Jeg fortsatte å tenke på helvete, på tidsalderens ende, og på demoner. Jeg så ting. Når jeg lot tankene og hodet mitt hvile litt kunne jeg høre ”skravling” som bestod av deler av setninger, noen ganger på engelsk, andre ganger på andre språk. Mine handlinger var motivert av frykt, og de er til en viss grad fortsatt det, men ikke like mye nå lenger.

Familien min er en blanding av katolikker, både liberale og konservative i det å ”bevare troen,” men min nærmeste familie er liberale. Når familien min utfordret meg spyttet jeg simpelt hen bare ut et vers tatt ut av sammenheng. Jeg hentet all min støtte til denne sektlignende måten å tenke på fra internett. Jeg har ikke fortalt mange av disse folkene at jeg har bestemt meg for å trekke meg unna, og jeg er redd (der har vi den frykten – jeg er en hykler) for at hvis jeg leser argumentene deres for at jeg ikke skal trekke meg unna, at jeg da bare ender opp med å bli sugd tilbake inn i hele greia. Det er til og med en person som jeg er en slags rådgiver for, og jeg trer da støttende til ved mange stressfulle omstendigheter. Personen som kaller seg selv Profetinne er veldig overbevisende i forhold til mitt ulogiske, tvangsbefengte og overtroiske hode (jeg beklager hykleriet mitt, for at jeg kommenterer den overtroiske måten katolikker tenker på), og det er nettsiden hennes som overbeviste med om å henge meg på med full styrke.

Jeg gikk ikke i noe kirke mens dette pågikk. Jeg hang simpelt hen rundt om på forskjellige fundamentalistiske nettforum, og jeg leste Bibelen (ofte fra et nytt perspektiv som jeg hadde tvunget på meg selv i stedet for å bare lese den og tillate at jeg fikk egne tanker og ideer om det den fortalte), og jeg leste profetiene fra denne damens nettside. Ofte kunne det dukke opp et ”rødt flagg” som fortalte meg at noe var galt, men jeg bare overså det. En gang tok alt stresset meg igjen og jeg ble syk med influensa. Jeg bad veikt til Gud om tilgivelse for tankene i hodet mitt, som ikke ville gå vekk, og jeg bad Gud om tilgivelse fordi jeg ikke var ivrig nok eller angrende nok. Jeg så for meg at Gud gjorde narr av min elendighet og at Han bare observerte meg kaldt i det jeg ropte ut til Ham. Til sist sluttet jeg endelig å besøke nettstedet regelmessig etter at jeg leste noe som motsa Bibelen til en slik grad at jeg ikke lenger kunne ta henne særlig seriøst. Jeg stakk likevel innom et par ganger ut av morbid nysgjerrighet. Selv etter at jeg hadde sluttet å besøke nettsiden hennes hang denne sykdommen fast. Jeg hadde forferdelige bilder av helvete i hodet mitt. Jeg kommer ikke til å gå i detaljer vedrørende disse – de er for grafiske.

Etter å ha gått i terapi en stund ble symptomene og episodene verre, og jeg opplevde mitt første intense angstangrep, men jeg har hatt det litt bedre likevel. De siste to ukene har jeg gått på 100mg Zoloft. Jeg var på 50mg, og det å øke dosen fikk meg til å føle at jeg tok for mye hostesaft, dvs. helt frem til sist helg. Jeg er endelig blitt vant til det, og dette, samt terapi og det å bearbeide det på egen hånd i mitt eget tempo, har hjulpet. Jeg er mye bedre nå, og det å ha støtte fra andre hjelper også godt.



Denne forkynnelsen affekterer meg fortsatt den dag i dag, og jeg tror den hindrer alle som tror på den i å virkelig elske Gud fordi de blir lært at Guds hellighet, og hat av synd, overgår Hans kjærlighet til oss. I realiteten er det heller slik at Gud hater synd PÅ GRUNN AV Hans kjærlighet til oss, fordi synd ikke gjør annet enn å forårsake elendighet. Jeg bærer fortsatt på en slags holdning om ”for godt til å være sant” og andre lignende overbevisninger så å si gravert inn i hjertet. Jeg vet at det vil ta tid å både komme over det jeg har blitt lært, og å oppdage det sanne under og den sanne fullkommenhet som Guds kjærlighet er, så alle oppløftende ord, historier osv. vil bli satt veldig stor pris på.



Jeg ble født inn i en kirke som underviste evig pine. Senere ble jeg medlem av en kult som lærte utslettelse. Jeg var ikke klar over at universell frelse i det hele tatt var en mulighet før for et par år siden etter mitt nesten ”vellykkede” selvmord.

Det var i løpet av de årene jeg brukte på å komme meg ut av denne kulten, og den dype depresjonen denne erfaringen gav meg, og tankene om å ta mitt eget liv, som fikk meg til å tenke på de to sønnene mine som jeg kom til å etterlate hvis jeg virkelig endte opp med avslutte livet mitt på denne måten.

Jeg omfavnet gleden ved universell frelse for ca to og et halvt år siden, da jeg for første gang i mitt liv fant ut at det finnes andre mennesker i verden som tror på dette og som har trodd på det ganske lenge. Det var den samme dagen som jeg skulle henge meg selv i garasjen at jeg fant nettsider som snakket om universell frelse.

Takk til deg Rodger for at du deler tankene dine her og andre steder på nettet. Jeg var en av dine ”stille lesere” som du omtalte for to og et halvt år siden på den ettermiddagen jeg nesten gjorde slutt på mitt eget liv.

Jeg hadde hele livet mitt slik en lengsel etter å forstå Gud. Da jeg var ei lita jente hadde jeg pga min barnslige forestilling om Gud følt meg så elsket, barnet uten noen kunnskap om alle de teologiene som er skrevet om Ham.

Det fargede glasset over alteret i kirken var avbildet med Jesus som holdt en hyrdes stav i den ene hånden og bar på et lite lam i armen. Det bildet av Jesus, min Jesus som elsket meg, talte mer til meg enn ord.

Jeg husker hvordan min uskyld  i forhold til Ham ble knust da en misjonær kom til kirken vår og viste oss lysbilder av afrikanske barn, barn akkurat slik som meg, men en halv verden unna, og misjonæren sa at disse barna, og andre slike som dem, kom til å ende opp i et evigbrennende helvete hvis de ikke fikk høre om Jesus.

Som liten pike hadde jeg ikke det voksne vokabularet eller kunnskapen om teologien som hadde gitt opphav til denne bemerkelsen, men fra den dagen av følte jeg meg syk langt inn i sjelen pga det som hadde blitt revet fra meg.

Da jeg for to år siden overveide å ta mitt eget liv, tenkte jeg igjen og igjen på hva slags Gud jeg kom til å etterlate mine to dyrebare sønner til.

Hva kom Han til å gjøre med disse to dyrebare livene jeg hadde satt til verden? Hva slags Gud ble det forventet at de skulle elske?

Jeg vet om mennesker som elsker den Gud som skal pine mennesker evig. Jeg vet om mennesker som elsker den Gud som skal evig utslette mennesker.

Jeg kom til det punkt i mitt liv hvor jeg ikke lenger kunne overveie det å elske noen av disse Gudene, verken i dette livet eller i evigheten.

Jeg var sint og lammet over at jeg måtte overlate disse som jeg elsket mer enn meg selv i hendene på noen som kom til å behandle dem på denne måten, og i dypet av min sjel forlenget jeg dette ut til alle mennesker. Jeg måtte det! Det HAR noe å si hva slags Gud vi forventes å elske.

De mange kirkene kan godt være uenige, men i realiteten finnes det kun en Gud, og hele menneskeheten er til syvende og sist avhengig av Ham hva gjelder deres skjebne. 

Eileen “En dag kommer vi alle til å være venner, ved tidenes ende når Gud er ALT I ALLE!”



Den falske læren om evig pine hadde en forferdelig fordømmende innvirkning på min yngre bror og meg i flere tiår.

Våre foreldre var ikke ”kirkegjengere,” men mor sendte oss på kostskole ved en nærliggende kirke da vi var seks og åtte år gamle. Det var der vi først hørte om hvordan Jesus elsker oss, og hvordan Gud vil ”tillate” djevelen å torturere oss for evig hvis vi ikke trodde på Jesus.

Min bror, som nå er 46, har aldri satt sin fot i en kirke i løpet av de 40 årene siden den uken.

De få gangene jeg gikk i kirken med venner i tenårene og tidlig tyveårene, så følte jeg aldri at jeg passet inn… jeg var ikke ”god” nok. Det var forvirrende for meg hvordan predikanten kunne bruke en time på å snakke om hvordan vi skulle ”leve,” hva slags forferdelige ting som ventet de som ikke levde ”rett”… og så ”invitere” oss til å ta imot Jesus mens alle disse gode menneskene sang ”Just as I Am.” (”Akkurat slik jeg er.”)

Jeg forstod ikke evangeliet slik de underviste det. Jeg kjente Gud… snakket med Ham ganske mye og leste bibelen min når jeg trengte trøst, men de få gangene jeg hadde vært i kirker hadde plantet frø av usikkerhet i meg.

Jeg husker da mine to eldste døtre var småbarn, for over 20 år siden, da bad jeg en gang: ”Herre, jeg vet at jeg kommer til helvete, men vær så snill å frels mine barn.!”


Jeg tok aldri mine to eldre barn til kirken da de var små. Jeg lærte dem at Gud og Jesus elsket dem… ingenting om helvete.

Min eldste datter var 5 år gammel første gangen hun hørte om helvete – hun ble skikkelig opprømt. 

Vi var utenfor da en man og en gutt kom opp til porten vår. Hun løp i forveien for å se hvem det var som kom på besøk, mens jeg holdt igjen vakthunden vår. Jeg var halvveis fremme da hun kom løpende tilbake – ”Mamma, hvor er helvete? Den mannen sier at vi skal dit. Kan vi dra i dag?”

Jeg slapp hunden – LOL!

For ca 10 år siden hadde jeg en prat med en dame i 70-årene ved en Baptist kirke. Jeg husker ikke akkurat samtalen, men denne damen hadde gått i kirken lenger enn jeg hadde vært i live, og hun hadde ingen visshet om sin frelse – hun ”håpet” at hun var god nok. Trist.



Jeg har ikke lidd et nervøst sammenbrudd, men jeg har lidd fra alvorlig sinne og depresjon pga læren om et ”evig” helvete med lidelse. Jeg fant også ut at jeg ikke klarte å virkelig elske og respektere en gud som kunne sende hvem som helst til slikt et sted. Det har også blitt sagt at ”vi sender oss selv til helvete,” men hvordan kan det ha seg hvis Gud er fullstendig allmektig og i full kontroll? Denne nettsiden [Tentmaker] er en velsignelse. Takk for at dere sprer de Sanne Gode Nyheter. Vær velsignet alltid.



I mine senere tenår, en dag da jeg var på vei inn der hvor jeg jobbet, ble jeg konfrontert av daglig leder. Samtalen forløp noe sånt som dette:

”Andrew, hva slags bok er det du bærer på?”

”Det er en Bibel, sir.”

”Så du er en kristen altså?”

”Ja, det er jeg.”

”Fortell meg, hva skjer når vi dør?”

”Vel, hvis vi er en kristen, kommer vi til Himmelen.”

”Men hvis vi ikke er en kristen, hvor kommer vi da?”

”Hvis vi ikke er frelst sier Bibelen at vi kommer til Helvete.”

”Men elsker ikke Gud alle?”

”Jo, det gjør Han.”

”Og dette stedet som kalles Helvete – hvordan er det der?”

”Det er et sted med straff.”

”Hva slags straff?”

”Vel, bibelen sier at det er et sted hvor de ugudelige brennes opp.”

”Er dette noe som varer i all evighet?”

”Ja.”

”Fortell meg, hvem lagde Helvete?”

”Vel, Bibelen sier at Gud skapte alt, så Han må ha skapt Helvete.”

”Og hvorfor skapte Han Helvete?”

”For å straffe de ugudelige.”

”Men du sa nettopp at Gud elsker alle. Hvorfor skapte Han da Helvete? Kunne Han ikke ha forutsett hva som ville komme til å skje, at utallige millioner kom til å lide i Helvete for evig?”

For første gang i mitt liv var jeg flau over den evangeliske tradisjons ”Gode Nyheter.,” og selv om disse spørsmålene var innlysende, var de likevel temaer jeg med overlegg hadde unngått. Heldigvis for meg var det nå tid for å begynne å jobbe, så jeg unngikk ytterligere avhør, men som Saul av Tarsus opplevde jeg nå at jeg sparket i mot det uunnværlige, og Gud forberedte meg på å motta de fantastiske sannhetene vedrørende Hans hensikt om å forlike alle til Seg Selv.

Andrew Maclarty, Nottingham, England



Jeg husker da jeg var en ung mann, vi campet ute og satt rundt bålet, og jeg pleide å stirre intenst inn i flammene og de ulmende glørne og spørre vennene mine hvordan det er mulig at folk skal måtte ende opp på et slikt sted for evig. Ingen hadde noen gang et svar. Samvittigheten min var så opprørt av de marerittaktige scenene som manet seg frem i sinnet mitt at jeg ikke kunne finne hvile før jeg hadde fått et godt svar.

Ikke før en venn flere år senere gav meg en CONCORDANT LITERAL NEW TESTAMENT og noen av artiklene fra THE CONCORDANT PUBLISHING CONCERN, ble min frykt stilnet. Samvittigheten min jublet ved disse fantastiske sannhetene! Jeg kunne ikke ta parti med en demoners læresetning kalt ”evig pine.”

Jeg takker Gud at min samvittighet ikke ble brennmerket slik at jeg ikke kunne gjenkjenne sannheten da den ble brakt fremfor meg!



Da jeg så versene som støttet universalisme på Gary Amiraults nettside http://tentmaker.org, måtte jeg dobbeltsjekke hvert eneste vers for å se om de virkelig fantes i Bibelen, fordi jeg kunne ikke tro det. Noen av versene varierte litt fra hverandre ettersom jeg brukte en NIV bibel [New International Version], men meningen var den samme. Jeg var helt forbløffet, og beroliget. Nå hadde jeg et bibelsk grunnlag for min tro på en virkelig kjærlig og 100% barmhjertig Gud. Jeg trengte ikke lenger elske en Gud som sendte uttallige milliarder av mennesker til evig pine i en ildsjø. Jeg har fortsatt så mye å lære om Guds perfekte kjærlighet. Jeg håper å kunne dele denne ”perfekte” Gud med så mange som mulig på en kjærlig måte, i motsetning til måten jeg delte min oppfatning av en vredens Gud på før. Jeg håper på å bli forvandlet til Hans bilde, og nå som jeg kjenner Guds sanne natur, trenger jeg ikke være bekymret for at å bli forvandlet lik Gud er som å bli forvandlet til en hatefull sadist. Jeg kan stole på at mitt forbilde i livet er perfekt på alle måter, og elsker uten stans selv de mest fryktelige og avskyelige synderne denne verden noen gang har visst av. Gud velsigne deg i din søken etter kjærlighet og sannhet.



Det største som noen gang har hendt meg var da Herren Jesus viste meg at Han til slutt kommer til å frelse hele menneskeheten. Jeg tror nå på det herlige Evangeliet av nåde, ikke av gjerninger for at ingen skal rose seg.

Jeg husker hvordan jeg som liten fullstendig trodde på hva kirkelederne og pastoren min fortalte meg om Gud. Jeg har nå imidlertid kommet til den erkjennelse at de har fortalt meg en del ting om Ham som simpelt hen ikke er sant, og pga dette har jeg blitt forårsaket mye unødvendig smerte og lidelse underveis i livet. For det første, da jeg var liten fryktet jeg å komme til Helvete. Jeg var forferdelig redd for å skulle ende opp på et sted, som disse Guds menn talte om, et sted kalt evig pine. Du skjønner, jeg ble fortalt av disse menn at det var visse ting som kom til å bli krevd av meg, visse ting som jeg måtte utføre til deres forventning før jeg kunne bli frelst, altså før de ville akseptere meg som frelst.

Problemet var det at deres regler, deres krav, var utover min evne til å utføre. Så uansett hvor hardt jeg prøvde, uansett hvor standhaftig jeg tagg, uansett hvor påtrengende jeg bønnfalte Gud, så var jeg ute av stand til å møte disse frelseskravene.

Hvor godt jeg husker at jeg bad til Gud, mange, mange ganger i det jeg bad Ham om å frelse meg.

Så jeg stod fast, jeg var fordømt. Fordømt fordi jeg simpelt hen ikke kunne utføre forpliktelsene til forventningene av disse mennene, fordi i deres øyne, og i henhold til den standarden de hadde satt frem, var jeg ennå ikke frelst, og hvis jeg skulle dø før jeg ble frelst, ville skjebnen min være et evig helvete. Det er umulig å klare å gjengi den pinen jeg gjennomgikk som barn. Jeg var så redd for å legge meg om kvelden, i år etter år i frykt for døden, i frykt for å skulle måtte møte evig pine og dom.

Du skjønner, jeg fryktet Gud, ja visst, men ikke ut av kjærlighet og respekt, men ut av en frykt for evig dom og fordømmelse. Og i mitt BARNLIGE SINN visste jeg at jeg ikke våget å utfordre autoriteten til disse menn, for de skulle jo være menn av Gud. Dette var menn som angivelig kjente og studerte Skriftene. Dette var jo de folkene jeg var forventet å respektere, ære og adlyde. Men ah, vår Gud er trofast, Han er så fantastisk trofast mot Sin Skapning, særlig mot de som lever i frykt.

Så i løpet av den samme perioden med forvirring og frykt, så mottok jeg også guddommelig innsikt. Jeg visste også at jeg visste at Gud elsket meg. Denne kunnskapen og forståelsen av Guds kjærlighet ble ikke så mye undervist meg av mennesker, men kom fra min kjærlige Himmelske Far Selv.

Hans kjærlighet… Hans kjærlighet er det som fikk meg til å fortsette, til å presse på videre, til å streve, til å lengte etter mer av Gud, til å komme nærmere og nærmere Ham. Hodet mitt var så forvirret av menneskers læresetninger, læresetninger som brakte fortvilelse og frykt til min sjel, men på samme tid talte Gud i sin barmhjertighet til hjertet mitt. Hans Ånd brakte kjærlighet og trøst gjennom denne labyrinten av forvirring. Så ved ren tilfeldighet (vel, egentlig ikke) kom jeg over noe undervisning om at Gud er alle menneskers frelser i Januar 2000.
Jeg husker at jeg tastet inn FRELSE på PC’en min, og Ken Allens nettside True Grace Ministries kom opp:

 

http://tgulcm.tripod.com/

 

Det var virkelig et sjokk for meg å lese at min Gud virkelig er ”alle menneskers Frelser,” og at Han ikke skal torturere mesteparten av menneskeheten for evig, slik jeg tidligere hadde blitt lært.

Skal si dette var en fantastisk oppvåkning!

Denne forståelsen, FORLIKELSEN AV ALLE MENNESKER, traff meg virkelig i hjertet. Det fengslet bokstavelig talt hele mitt vesen. Etter å ha tilbrakt de siste måneder i konstant etterforskning og studie av dette tema, gikk det snart opp for meg at jeg måtte omvende meg til min Herre for å ha trodd at Han var en ”gud som evig skulle pine og torturere” de Han allerede har forutbestemt at Han skal frelse. Jeg er nå overbevist om sannheten i Fullstendig Forlikelse av Alle, både  ved den overflod av skrifter som støtter opp under den, og Guds kjærlighet til Sin skapning. I det jeg lærte at Kristus ikke ble ofret forgjeves for noen, ble jeg satt fri. Fri til å lære, fri til å utforske, fri til å stille spørsmål, fri til å forestille, fri til å tilbe i ånd og sannhet. 

Allen Seinhauer



Det ville ta altfor mye plass å skulle fortelle hele historien om de påvirkningene læren om evig fordømmelse har hatt på mitt liv og livene til andre som jeg er glad i, men hvis det er kun en forpint sjel som finner trøst i det å vite at han eller hun ikke er alene i denne kampen, og at jeg kan hjelpe en annen med å finne sannheten om Guds altomfattende og ufeilbarlige kjærlighet og karakter, så vel som styrke til å møte fienden med sannheten, da ville alt sammen være verdt det.



Troen på evig pine er delvis skylden i en alvorlig angstlidelse jeg har lidd under siden jeg var 17 år gammel.

Jeg har lest vitnesbyrdene til mennesker som har blitt nesten eller fullstendig gale pga denne forferdelige læren. La ikke dette skje deg. Utforsk de fantastiske sannhetene om frelsen av alle mennesker slik du kan finne dem i skikkelig oversatte Bibler. Lær hva Kristus mente da Han på korset sa: ”Det er fullbrakt.” Oppdag de fantastiske løftene Han etterlot deg, dine venner, familie og kjære.

Bruk litt tid på Gary Amiraults nettside: http://tentmaker.org



En artikkel Gary Amirault skrev på Tentmaker-siden sin var de beste nyheter jeg noen gang hadde lest. Vanligvis liker jeg ikke å lese lange artikler, men denne gangen kunne jeg ikke stoppe. Da jeg var ferdig med å lese den visste jeg at katten var ute av sekken. Det store lokket var spreng av den store løgnen. Jeg har aldri vært den samme siden. Jeg har blitt satt fri. Noen ganger går jeg rundt og snakker med meg selv om det, og til hvem som helst som vil høre om det. Jeg liker å snakke om det. Jeg elsker dette evangeliet, at alle gjennom Jesus skal bli forlikt til Gud. Jeg skammet meg over kirkens ”evangelium.” Igjen, takk for oppmuntringen.



Min tillit til at Gud kommer til å vinne alt og alle ved Sin kjærlighet har vokst til en absolutt sikkerhet. Tidligere pleide jeg å føle at jeg burde ”vitne,” eller at jeg ønsket å gjøre dette slik at de kunne bli frelst fra evig tortur, men nå klør jeg etter å kunne få si; ”se, alt kommer til å ordne seg til slutt.” Han er Gud over Skapningen, ikke bare en liten gud for kristne: Han kommer til å gjenopplive, Han kommer til å bringe tilbake til liv, Han kommer til å gjenopprette hele Skapningen. Han kommer ikke til å misslykkes i det å frelse og forlike alle fordi alle sammen, fra alle tider og fra alle steder, er hvem Hans frelse var tiltenkt. Han er Gud, og vi er ikke små guder som kan ødelegge Hans plan ved å sende oss selv til helvete for evig.

Denne åpenbaringen av Guds natur og hensikt har fullstendig forandret måten jeg oppfatter alt rundt meg. Selv gjennom de mørkeste perioder, når jeg ikke har noe å tilby Ham, så vet jeg at Han er der, at Han fortsetter å elske meg, og at ingenting kan forandre det. Og endelig har jeg sluttet å rope ut i søvne.

For Gud var i Kristus og forlikte verden med Seg Selv, så Han ikke tilregner dem overtredelsene deres. (2 Kor 5:19)

Med andre ord har handlingen med å forlike hele verden, og ikke tilregne dem overtredelsene deres, blitt fullført. Akkurat som en stein som blir dyttet over en klippekant, så er handlingen komplett. Resultatet er uunngåelig, selv om alle konsekvensene ennå er synlige.

For Gud var i Kristus og forlikte verden med Seg Selv, så Han ikke tilregner dem overtredelsene deres, og har lagt forlikelsens ord ned i oss. (2 Kor 5:19)

Vårt budskap er ikke et av terror: ”ellers;” det er ”la dere forlike med Gud, bli venn med Gud, Han ønsker å være venn med deg.” Kjærligheten truer ikke. Den gir heller ikke frister eller ultimatum; kjærligheten ”utholder alt, er vennlig… tenker ikke ut noe ondt.” 

Ruth Jacob



Jeg ble oppfostret som uavhengig Baptist-fundamentalist. I motsetning til hva noen gjerne sier så har Bibelen masse å si til fordel for universell forlikelse. Det er en bibelsk doktrine.

Det som i hovedsak overbeviste meg er at Jesu Kristi seier er mektigere enn det de som tror på utslettelse trodde. Adams ødeleggelse er IKKE mektigere enn Kristi forløsning. Helvete kommer ikke til å ha noen seier. Med tid ville alle ting bli samlet i Kristus.

1 Tim 2:6 Han gav Seg Selv som en løsepenge for alle, vitnesbyrdet i rette tid.

Løsepengen for ALLE hadde blitt betalt. Ingen har gitt meg en god nok grunn til hvorfor Gud ikke skulle få alt det Han har betalt for. Mennesker kan misslykkes i det å få alt det de har betalt for, men Gud kommer ikke til å misslykkes.

For Gud var i Kristus og forlikte verden med Seg Selv, så Han ikke tilregner dem overtredelsene deres, og har lagt forlikelsens ord ned i oss. (2 Kor 5:19)

Dette er forlikelsens dag. Dette er dagen da Kirken tar tak i jobben med å være ambassadører for Kristi forlikende verk. ”Vi ber da på Kristi vegne: La dere forlike med Gud!” Vi er medarbeidere med Gud i denne bestrebelse.




Den mørkeste doktrinen noen gang tenkt ut av mennesket er den om ”evig lidelse” for de milliarder av sjeler som dør fortapt uten Kristus. Som ulver blant sauene fant kjødligsinnede menn innenfor kirkesystemet det veldig effektivt å bruke frykten for et uendelig helvete til å kontrollere de massene som går inn i deres religion. 

Dessverre har denne doktrinen blitt værende igjen i kristenheten som helhet.

Men Herren Jesus sa: ”når Jeg blir løftet opp fra jorden, Skal jeg dra alle til Meg.” Joh 12:32




Jeg ble oppdratt i et veldig strikt Baptist misjonshjem. Jeg ble født i Tokyo, oppdratt i Japan, faren min startet fire kirker i løpet av en periode på 40+ år. Han prekte ofte om pinene som hørte med det å brenne uendelig i det han forsøkte, tror jeg, å motivere den Japanske forsamlingen ved frykt.

For ca. et år siden gjorde jeg et studie på ordene evighet, evig, evigvarende, og vet du hva jeg fant ut? Ut ifra sammenhengen til et betydelig antall av disse ordene, så KUNNE BARE IKKE betydningen deres være uendelig!! Og hvis vi som studenter av Bibelen tolker riktig vers med vers, vil dette ha en dyptgående innvirkning på ens evaluering av den sanne meningen i disse ordene.

Jeg var VILLIG til å akseptere Guds Ord vedrørende denne læren i det jeg antok det verst tenkelige, at mennesker skulle brenne og brenne for evig… å for en forferdelig tanke det var.

Men jeg tror at Gud velsignet meg på en merkverdig måte ved å avsløre disse hemmelighetene for meg, akkurat slik han gjorde med deg Rodger!! SANNHETEN HAR SATT OSS FRI, takk Gud!



I oktober 1998 penset Gud meg inn på hvem Han virkelig er. Jeg gjorde et studie på temaet ”Livets Bok” i det jeg håpet å kunne finne noe som kunne gi noen mening til doktrinen om uendelig lidelse i helvete. Jeg var på internett og kom over en artikkel skrevet av J. Preston Eby.

Han snakket i detalj om ”Livets Bok.” Han snakket også om det greske ordet ”aion.” Det han sa vekket min interesse. Tanken om at skolerte bibellærere hadde tatt feil av ting tidligere var ikke noe nytt for meg, så jeg var veldig åpen for det som ble presentert. Jeg la meg den kvelden med et smil om munnen. ”Kunne Gud virkelig frelse verden?” surret rundt i hodet mitt. Jeg studerte dette igjen og igjen.

De eldste i husmenigheten hjemme gikk over materialet, og vi kom til den konklusjon at dette virkelig var sant. Jeg var glad, men samtidig deprimert fordi jeg hadde bygd opp denne rikdommen av kunnskap, og så å si alt sammen trengte omfattende justeringer (og det faktum at jeg har blitt kalt sekterisk hjelper ikke heller). Men Herren har vært nådig i det å gi meg forståelse, og jeg kommer til å fortsette å proklamere ”De SANNE Gode Nyheter.”

År senere begynte absurditeten ved det hele å slå til. Den ”alminnelige fornuften” ved det hele. Slikt som; ”Hvis uendelig helvete er sant, hvorfor ansees Kristus som seierherre når Han bare kunne frelse et fåtall?”

”Hvorfor ville Gud skape mennesker simpelt hen for å brenne? (Selv om du tror på ’fri vilje’ skapte Han dem likevel for å brenne i helvete fordi Han visste før Han skapte dem at de kom til å forkaste Ham?)

”Han forteller meg at jeg skal elske min fiende, og likevel kommer Han til å brenne dem i all evighet.”

Hvis noen av dine lesere har hatt de samme spørsmålene, så oppfordrer jeg dem til å lese J. Preston Ebys artikler og gå til lenkesiden og sjekke ut andre nettsider. Jeg håper at de kan finne den samme freden rundt dette som jeg har.

http://www.tentmaker.org/articles/savior-of-the-world/index.htm




Jeg hadde lest om denne utrolige kjærligheten Gud angivelig hadde. I min mørkeste time, da jeg opplevde den verste smerten jeg kan tenke meg, og så utrolig nære på å få meg selv lagt inn på et sinnssykehus, konfronterte jeg Gud og fortalte Ham at jeg trengte et svar NÅ. Gud tok meg med tilbake til tider med intens fred og kjærlighet, akkurat slik som jeg hadde opplevd tidligere. Han viste meg at Han elsket alle [mennesker] like mye som Han elsket meg. Han gjorde det så fullstendig klart i mitt hjerte og i mitt sinn, gjennom skriftene og Hans stemme som talte inni meg, at Han ikke var dette monsteret som Han hadde blitt gjort til. Han var ikke dette tohodete, ut av kontroll hat/kjærlighet-vesenet jeg hadde blitt lært hele livet at Han var. Jo mer av skriftene jeg leste og studerte, jo mer fred brakte Gud til sinnet mitt. Han viste meg at Han kommer til å være alt i alle, at Hans kjærlighet ikke kjenner noen ende. 

Jeg skjønte det at min tidligere omvendelsesopplevelse ikke så mye var det øyeblikket jeg tok i mot Kristus, men heller det gledens øyeblikk da jeg for første gang forstod det fullt ut. Kristus hadde valgt meg, og alle andre for lenge, lenge siden.

Det skal være sikkert at det tok lang tid med gjenlæring. Når du har fått et konsept drillet inn i hodet ditt i mange år, så tar det lang til å gå tilbake gjennom skriftene og oppdage hvor du har tatt feil.

Men nå er mitt hjerte så omvendt til dette sannhetens budskap at det ikke er noe du kan gjøre for at jeg noen gang skal endre min overbevisning… selv ikke om jeg skulle være den siste man på stående fot.



Som jeg har nevnt mange ganger i artiklene mine så hadde jeg, Rodger Tutt, et komplett nervøst sammenbrudd i sammenheng med min manglende evne til å elske og respektere en uendelig helvetes-gud. Sammenbruddet mitt ble forårsaket av min frykt for hva Gud kanskje kom til å gjøre med meg fordi jeg ikke klarte å elske og respektere Ham.

En stor trøst, som hjalp meg til å komme meg igjen, var det å få kjennskap til at mange andre hadde lidt under det samme problemet. Det følgende sitatet er fra THE DOCTRINE OF ETERNAL HELL TORMENTS OVERTHROWN av Samuel Richardson, redigert av Thomas Whittmore, og utgitt av ham i 1833. På side 85 forteller Whittmore at Richardson skrev denne boken nesten 200 år før 1833.

For det første har vi det Richardson skrev nesten 200 år før 1833:

”Doktrinen om uendelig helvetespinsler har forårsaket mange til å myrde seg selv i det de har tatt bort sitt eget liv ved gift, knivstikking, drukning, henging, kvelning, og ved å skyte seg selv, kaste seg selv ut av vinduer og fra høye steder, å brekke sine nakker og andre typer dødsfall, slik at de ikke skal leve så de forøker sin synd, og således forøke sine pinsler i helvete.”

Og nå leser vi hva Whittmore, redaktøren, skrev nederst på siden nesten 200 år senere i 1833:

”Her ser vi de samme forferdelige virkningene ledsage doktrinen om uendelig lidelse for nesten 200 år siden som ledsager den nå. Den var da årsaken til engstelse, fortvilelse og selvmord, som vi antar at den alltid har vært der hvor den ble fullt ut trodd, og slik vi vet at den har vært i senere år. La ettertiden vite, at innenfor de siste ti år har det vært store antall selvmord som må tilskrives doktrinen om uendelig pine. Denne doktrinen gjør mennesker melankolske; den driver dem til vanvidd, de vet ikke hva de skal gjøre; og de kutter den skjøre tråden. Fedre og mødre, ved gjentatte hendelser i De Forente Stater, har myrdet sine barn av frykt for at de skulle vokse opp, gjøre synd og bli fordømt. Kan en doktrine som fremstiller slike forferdelige konsekvenser være Guds doktrine?” [Sitat slutt.]

Legg merke til at offerene for denne teologien ikke fant noen trøst i det kristne evangelium. Dette var mitt problem også? Spørsmålet jeg fortsatte å stille meg selv var; ”Hvordan kan jeg finne trøst i det kristne evangelium når jeg ikke en gang kan elske eller respektere dets Gud?”






De fleste jeg har truffet som tror på frelsen av hele menneskeheten har kommet til denne konklusjonen ved åpenbaring og/eller et intenst studie av Bibelen, kirkehistorie, språk etc. De blir ofte ganske tungt forfulgt for sine overbevisninger, ikke av de verdslige systemene, men av kirkesystemene. De har ropt ut i fullt alvor til vår Far etter sannhet fordi de gledelig ville ha gitt opp denne læren for å unngå den voldsomme forfølgelsen hele familien deres lider ved hendene til de ”ortodokse.” Vi er ikke masokister. Vi lengter ikke etter kalde blikk, hvisking bak vår rygg, hatbrev, det å bli kalt ulver, antikrist og en hærskare av andre krenkende kallenavn. Hvis vi kunne vasket bort denne ydmykelsen og bli akseptert av våre andre kristne brødre og søstre, så ville vi gladelig gitt opp denne avvisningen, men ikke når det innebærer å sverte vår Fars dyrebare Navn. Vi vil heller motta ros fra oven enn å gå på akkord med vår Fars herlighet, og således utveksle den til fordel for ros fra mennesker.

Mange av oss som har blitt utsatt for helvetesterrorisme responderer ikke så emosjonelt som noen av de folkene som er representert i vitnesbyrdene over. Vi er mer hardhjertede. Vi har lært å arkivere helveteslæren lang bak i arkivet. Vi undertrykker den i våre underbevisstheter fordi hvis vi tillot den å være tilstede i våre sinn daglig, så ville vi blitt gale. Vi besøker ikke sinnssykehus og mørke bakgater og spør de som lider hvordan de endte opp slik, men jeg har snakket med flere fagfolk innenfor psykiatrien, og de kan vitne om at forskjellige lærer fra religioner ofte har bidratt til å gjøre folk veldig syke. Det er de som ikke evner å begrave denne læren i sine underbevisstheter hvis liv i størst grad blir ødelagt av helveteslæren. Det er oftest de mest følsomme, de som har de mildeste samvittigheter som i størst grad blir affektert av den forferdelige læren om helvete og evig pine. Resten av oss, de fleste av dem i alle fall, kan bruke vår stolthet og andre interne ressurser til å parere den fordømmelsen som følger læren om en gud som forkaster mesteparten av menneskeheten. Det faktum at de fleste kristne tror at ikke-troende går til helvete, men gjør lite til ikke noe evangelisering, beviser at de ikke er så medfølende som de skulle likt å tro. Hvis gjennomsnittskristne VIRKELIG trodde fullt og helt på helvete, så ville de tilbrakt mye mer tid på å forsøke å få de fortapte frelst. Faktum er at kun noen få prosentpoeng av kristne noen gang deler sin tro med noen som helst i løpet av hele sitt liv. Så du skjønner kjære leser, verden ser denne mangelen på omtanke og bemerker seg: ”De tror EGENTLIG ikke på det de sier at de tror på.” 

Du skal kjenne dem på fruktene…

Gary Amirault